FOTO: Dani Guitarra/Unsplash

Menneske og maskin

Ved å sette høy verdi på mennesket og la oss gjøre det vi er best på, og maskiner resten, kan vi bygge samfunn med mer likestilling, mer inkludering og mer velferd, for alle.

John Henry var en brande av en mann. Midt på 1800-tallet arbeidet han med å hugge tuneller til jernbanen i USA. Hans verktøy var ei slegge. Fjellet var av stein. Blant hundrevis av mannfolk på jernbanen, var John Henry den største og sterkeste.

En dag dukket det opp en mann med en dampdrevet bormaskin på arbeidsplassen. Det ble vekslet mange blikk. Hva skjer nå?

John Henry var en stolt mann og ville ikke se seg slått av en maskin. En konkurranse ble organisert. Hvem hogger seg raskest gjennom fjellet? Mann eller maskin?

Folk som dør av jobben, gjør det sjelden på så spektakulært vis at det blir skrevet ballader om dem.

John Henry vant konkurransen mot damp-drillen. Men det var også det siste han gjorde. Påkjenningen tok livet av ham. Maskinen stilte på jobb neste dag. Og den neste.

Denne historien har siden blitt fortalt og sunget i USA og dermed i store deler av verden. Denne spaltisten lærte den på barneskolen. Balladen om John Henry fanger oss.

Fram til maskinene kom var en jernbaneutbygging som en bevegelig by. Arbeidsfolk i enorme antall bodde i skur som flyttet seg etter hvert som arbeidet skred fram. Hver meter kosta slit.

Hvor mange mennesker dør hver dag fordi de er avhengige av å arbeide billigere enn en maskin for å få beholde jobben? I samfunn som ikke verdsetter mennesker i kroner og øre, skjer det hver eneste dag. Folk som dør av jobben, gjør det sjelden på så spektakulært vis at det blir skrevet ballader om dem.

Teknologi kan dessuten utjevne forskjeller og bidra til samfunn som ville framstått som like så mirakuløse for de som kom før oss.

I beste fall blir de en del av en graf i en rapport. De fleste som dør av jobben ser du i statistikker som handler om kreft, hjerte- eller lungesykdommer eller plager som følger av dårlig økonomi.

Heldigvis finnes det bedre måter å organisere seg på. I dag kan en spinkel kvinne med en gravemaskin gjøre en bedre jobb enn hundre kraftige mannfolk med hakke og spett. Og hun gjør det i et trygt og kontrollert arbeidsmiljø.

Teknologi gjør mennesker i stand til å utføre oppgaver våre forfedre og -mødre ville sett på som mirakler. Om det er en kvinne med en gravemaskin eller en mann med en datamaskin. De ville begge blitt sett på som supermennesker for bare noen generasjoner siden.

Teknologi kan dessuten utjevne forskjeller og bidra til samfunn som ville framstått som like så mirakuløse for de som kom før oss. Samfunn der kvinner og menn arbeider side ved side. Der en spinkel kropp kan jobbe like hardt som en muskelbunt og der mennesker uten lang, kostbar utdanning kan utføre kompliserte oppdrag med assistanse av maskiner i nettverk og med kunstig intelligens.

Vi vil et annet samfunn. Et samfunn der teknologien ikke binder menneskene til tunge, farlige jobber.

Ved å sette høy verdi på mennesket og la oss gjøre det vi er best på, og maskiner resten, kan vi bygge samfunn med mer likestilling, mer inkludering og mer velferd, for alle.

Det kommer selvsagt ikke av seg selv. Det er nok av samfunn i verden den dag i dag der mennesker konkurrerer med maskinene. Er lønningene lave nok er det billigere å ha hundre mann med spade inni tunnelen, enn én kvinne med bormaskin.

Vi vil et annet samfunn. Et samfunn der teknologien ikke binder menneskene til tunge, farlige jobber. Men et samfunn der teknologien frigjør menneskene til å gjøre mer interessante og mindre farlige jobber enn før og gir dem overskudd til Livet.

(Teksten ble først publisert hos Dagsavisen.)