Vi trenger menneskevennlig omstilling

En gang for ikke så lenge siden var Posten den største arbeidsplassen i Norge. Men ny teknologi har endret på det. Det er ikke så ofte vi sender et håndskrevet brev lenger. Og sortering av post gjøres av maskiner. Sånn var det jo ikke før.

Det er en endring vi neppe kommer til å snu. For Posten har konsekvensen vært nedbemanning i tusentall. Det finnes bare et par titalls postkontor i Norge i dag, mens det på 90-tallet var 3000.

Det er mye å lære fra et eksempel som Posten. De var tidlig ute med digitalisering og omstilling, mange kommer nok etter.

Derfor har vi i Tankesmien Agenda reist rundt i landet for å intervjue tidligere postansatte om hvordan de har opplevd omstillingen i Posten. Vi har snakket med 36 kvinner og menn som forlot Posten i perioden 1995 til 2016.

For flere av de vi har snakket med har det vært svært tøft, både emosjonelt og psykisk, å gå fra Posten til noe annet.

Omstilling på arbeidsplassen er alltid utfordrende. For flere av de vi har snakket med har det vært svært tøft, både emosjonelt og psykisk, å gå fra Posten til noe annet. Tidligere ansatte beskriver de store omstillingene som nærmest kontinuerlige, og at – sitat: «alt var plutselig i bevegelse» og mange satt med spørsmålet «er det min tur neste gang?».

Likevel har mange funnet seg nye jobber de er fornøyde med. Blant de vi har snakket med finnes det sykepleiere, butikkansatte, sekretærer, trailersjåfører, lærere.

La meg forsøke å peke på tre mulige lærdommer fra omstilling i Posten:

For det første har de ansatte selv vært med på å forme selve omstillingen. Fagforeningene har organisert en skyhøy andel av de postansatte, og vært tett på utforming av omstillingsavtaler, blant annet. Det har blitt. forhandlet fram et støtteapparat rundt de ansatte med sluttpakker mulighet for kompetansebygging og egne omstillingskonsulenter.

For det andre virker det som at det har vært stor forståelse blant de ansatte selv om at omstilling har vært nødvendig – blant annet fordi Posten tok seg tid og involverte bredt, i samråd med fagforeningen

Blant de som var fornøyde blant de vi snakket med, var en lang tidshorisont for omstilling noe som ble framhevet av de fleste. Da var det enklere å finne ny jobb eller ta utdanning, og flere fortalte også at tiden hjalp for å håndtere det de beskrev som en sorgprosess med å slutte i Posten.

For det tredje har Posten hatt fordelen av å være en stor virksomhet. Ved nedbemanning et sted i Posten, har det ofte vært mulighet til omplassering til en stilling et annet sted i Posten. Det vil i mindre grad gjelde i små virksomheter, og har vært en mindre dekkende beskrivelse også av Posten etter hvert som virksomheten har blitt mindre.

En stor reform må komme på beina

Men man kommer ikke utenom å snakke om kompetanse når man snakker om omstilling.

Mange av dem som jobbet i Posten hadde bare grunnskoleutdanning i tillegg til den praktiske lærdommen fra et langt arbeidsliv. Vi vet at det i framtiden vil bli større krav til formell kompetanse, fordi digitalisering vil gi oss færre rutineoppgaver. Flere av jobbene som før ikke har stilt krav til formell kompetanse, vil sannsynligvis kreve fagbrev i framtiden, for eksempel.

Etablerte familiefedre og -mødre kan ikke forventes å flytte med seg hus og barn langt av gårde.

I notatet vi har skrevet om omstilling i Posten kommer vi med flere forslag til politikk som kan bidra. Tre av dem er:

Livslang rett til karriereveiledning med karrieresentre med tilstrekkelig kapasitet i alle fylker. Flere av de tidligere postansatte vi snakket med opplevde det som krevende å finne fram i arbeidsmarked og opplevde at det var lite støtte å hente fra det offentlige.

Desentraliserte utdanningsmuligheter der folk bor. Etablerte familiefedre og -mødre kan ikke forventes å flytte med seg hus og barn langt av gårde. Vi må ha høyskoler og universiteter i distriktene som har arbeidsrettede tilbud, og vi trenger en storstilt utbygging av fagskoletilbudet.

Mer penger til kompetansetiltak i trepartssamarbeidet. Da kan man unngå at arbeidsgiver underinvesterer i kompetanse. Både arbeidgiverorganisasjoner, fagforeninger og stat må spytte inn mer. Blant annet må fagforeningene i forhandlingene prioritere mer av lønnsveksten til kompetansemidler, for eksempel i til et fond som de ansatte søker av.

Posten er et eksempel på en virksomhet som har gjort gode grep det går an å lære av. Men i framtiden må også en stor etter- og videreutdanningsreform komme på beina. Da vil vi kunne kombinere gode jobber og teknologisk utvikling.