Mer juks fra Høyre

I den nye regjeringsplattformen fastslår de trippelblå partiene at det hvert eneste år framover skal bli dyrere å være fagorganisert.  Slik var det også i forrige stortingsperiode. At Høyre høytidelig lovte noe annet ser ikke ut til å være noe problem.

Den norske høyresiden ser ut til å ha funnet en sikker oppskrift på suksess. De blinker til venstre og svinger til høyre. Som kommentator Ola M. Rydje i Dagbladet skrev 9. januar – det går en høyrebølge over landet, men det er ikke høyrepolitikk som gjør den populær. De vinner fram fordi “de kvekker som sosialdemokrater”, skriver Rydje. Og på avgjørende områder er det mer prat enn praksis.

Dermed har dette ofte blitt en salderingspost for borgerlige regjeringer.

Et godt eksempel er det som har skjedd med fagforeningsfradraget. Høyre har nemlig i hele perioden 2013 til 2017 brutt et av de mest symboltunge løftene de ga før valget i 2013, om å bevare fagforeningsfradraget på samme nivå.

I forbindelse med NHOs årskonferanse nylig var det igjen mye skryt av den norske modellen, trepartssamarbeidet, og behovet for et organisert arbeidsliv. Det skulle bare mangle. Arbeidstakerorganisasjonene, med LO og frontfaget i spissen, har levert moderate lønnsoppgjør som har vært helt avgjørende for norsk økonomi og sysselsetting.

Høy organisasjonsgrad er et enormt konkurransefortrinn for norsk næringsliv.

Det gjelder ikke bare de siste kriseårene – siden «høy grad av koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til en god utvikling i Norge, med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og gjennomgående høy reallønnsvekst», slik det ble slått fast i det såkalte Holden 3-utvalget, der partene og regjeringen satt sammen.

Skal fagforeningene og arbeidsgiverne kunne forhandle og koordinere lønnsdannelsen, må imidlertid begge parter ha mange medlemmer, som de forhandler på vegne av. Høy organisasjonsgrad er et enormt konkurransefortrinn for norsk næringsliv og samfunnet som helhet.

Og et av de viktigste bidragene fra staten for å støtte opp under det organiserte arbeidslivet, er gi et fradrag i skatten for deler av utgiftene ved medlemskapet. Slik har det vært de siste 50 årene.

For arbeidsgiverne er denne støtten stabil. Fradraget er på inntil 0,2 prosent av lønnsutbetalingen fra virksomheten. Lønnsutviklingen tas dermed automatisk inn i regnestykket slik at arbeidsgiverfradraget har opprettholdt sin verdi på 60 prosent. For arbeidstakerne, derimot, er fradraget et bestemt beløp, som fastsettes i statsbudsjettet hvert år.

Dermed har dette ofte blitt en salderingspost for borgerlige regjeringer, slik som da Bondevik-regjeringen i 1999 halverte fradraget for arbeidstakerne. Den rødgrønne regjeringen løftet fradragsgrense for fagforeningskontingent i flere års statsbudsjetter. Maksimalt fradrag for fagforeningskontingent gikk opp fra 1800 kroner i 2005 til 3850 kroner i 2013. Høyrepartiene stemte mot hver eneste økning.

Men etter valget har Høyre brutt løftet om å videreføre nivået.

Foran valget i 2013 var det imidlertid blitt nye toner. Når Høyre skulle bli “det nye arbeidspartiet” ble det varslet en snuoperasjon i synet på fagforeninger, og fagforeningsfradraget var en av de viktigste sakene som skulle vise det. Høyres nestleder Bent Høie kritiserte for eksempel Fagforbundets engasjement i valgkampen:

“Fagforbundet gir oss ikke engang anerkjennelse for at vi er tydeligere enn noen gang på at vi respekterer arbeidslivets organisasjoner. Vi har justert politikken i tråd med deres ønsker og er klare på at vi vil beholde fagforeningsfradraget på dagens nivå”, sa han til NTB.

Men etter valget har Høyre brutt løftet om å videreføre nivået, men i stedet valgt å fryse det nominelle beløpet på 3850 kroner. Noe som har ført til at verdien av fradraget for fagorganiserte har gått ned hvert eneste år – mens altså arbeidsgiverne har fått justert sine fradrag for kontingent. De rødgrønne partiene har hvert år foreslått å øke fagforeningsfradraget – og blitt stemt ned.

Det føyer seg dermed inn i rekken av løftebrudd i arbeidslivspolitikken.

Samtidig har maksgrensen for skattefradrag for gaver til organisasjoner av ymse slag blitt 10 ganger større de siste 20 årene. Skattesponsingen av organisasjoner som “RONALD MC DONALD CHARITIES” i Latvia og “Skandinaviska  turistkyrkan” i Stockholm, har altså blitt mye sterkere prioritert enn statens mest konkrete bidrag til det organiserte arbeidslivet.

Da høyrepartiene sist måtte flytte ut av regjeringskontorene i 2005, var lønnsmottakernes kontingentfradrag kommet helt ned på om lag det halve av arbeidsgivernes. Når nivået ikke følger kostnadveksten i samfunnet for øvrig, er man på raskt vei dit igjen. I regjeringsplattformen heter det at man skal “holde nivået fra 2017”.

Det er også en grov tilsnikelse – det er jo 2013-nivået det i realiteten handler om. Etter fire nye år med en Høyre-ledet regjering, vil fagforeningsfradraget ha mistet cirka en fjerdedel av den verdien det hadde, den gang Høyre kom til makten på et løfte om at det skulle beholdes på samme nivå. Det føyer seg dermed inn i rekken av løftebrudd i arbeidslivspolitikken.

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave 16. april 2018.)