Midtøstens krigernasjoner

NEW YORK: Den venstreorienterte franskmannen Pierre Goldman var en revolusjonær fantast og en kriminell. Etter å ha blitt tiltalt for å ha drept to kvinner under et ran i et apotek i Paris og for å ha ranet flere andre butikker, innrømmet han tyveriene, men nektet for drapene.

I 1974 ble han dømt til fengsel på livstid.

Goldman ble frikjent i en ny rettssak i 1976, en rettssak som ble tema for filmen The Goldman Case (2023), en flott film regissert av Cédric Kahn. Innen den tid var Goldman blitt gjort til helt for den franske venstresiden, og mange støttespillere, inkludert kjente personer fra det parisiske litterære og kulturelle miljøet, deltok på rettsmøtene.

Da han ble skutt ned under uklare omstendigheter i 1979, var Jean-Paul Sartre blant de sørgende.

Men det er mer enn bare litt av Goldman i Netanyahus retorikk.

Den usannsynlige helten ble født i Lyon av polsk-jødiske immigranter som kjempet i den kommunistiske motstandsbevegelsen mot nazi-okkupasjonen av Frankrike. Jødeforfølgelsen var en permanent skamplett som preget Goldmans liv. Besatt av antisemittisme ønsket han, lik sin far, å gjøre motstand.

Han reiste til Cuba og Venezuela i håp om å kunne bidra i revolusjonære kamphandlinger, før han vendte tilbake til Frankrike der han tok til å stjele. Under rettssaken erklærte Goldman at han alltid hadde ønsket å være en «jødisk kriger», for dette var, etter hans mening, den eneste måten å utrydde «jødisk skam» på.

Ønsket om å vise styrke for å overvinne ydmykelsen etter århundrer med forfølgelser, som kulminerte i Holocaust, er ikke unikt for Goldman. Det er dessuten nyttig for å forstå Israels historie og statsminister Benjamin Netanyahus krigsvilje.

Det er selvfølgelig mange grunner til at Netanyahu har fortsatt å eskalere krigen mot Hamas og Hizbollah. Skulle han gi etter, vil ytterliggående i regjeringen forlate ham, og uten makten han nå har, vil Netanyahu risikere å ende opp i fengsel.

Netanyahu la sin stolthet i å bære denne byrden. Han var «sikkerheten selv».

Men det er mer enn bare litt av Goldman i Netanyahus retorikk. Han trekker ofte frem Holocaust, da jødene ble tvunget til å møte sin skjebne og lide alene, for å rettferdiggjøre kampen mot palestinerne.

I forbindelse med presset om å stoppe krigen i Gaza, sa Netanyahu: «Vi skal beseire våre fiender, folkemorderne. Aldri mer er nå.»

Militær dyktighet har vært en del av den israelske etosen siden statens opprettelse i 1948. En ny type jøde – krigeren – skulle befolke det nye landet. Men 1940- og 1950-tallet forløp uten at nazi-folkemordet ble brakt opp igjen. David Ben-Gurion, Israels første statsminister, ønsket å legge den europeiske fortiden bak seg, og de overlevende etter Holocaust ble en pinlig påminnelse om den historiske ydmykelsen.

Ben-Gurion endret mening først etter rettssaken mot Adolf Eichmann, Holocausts sjefsingeniør, i Jerusalem i 1961. Holocaust ble ikke lenger forstått som et symbol på skam, men snarere som bevis på at det var Israel skjebne å sikre at jøder aldri igjen skulle bli ofre for massedrap.

Israelske skolebarn som reiser til dødsleirene i Polen, blir fortalt at dersom den jødiske nasjonalstaten hadde eksistert da Hitler kom til makten, ville seks millioner liv ha vært reddet.

Uavhengig av hvor rettferdig og nødvendig opprettelsen av Israel kan ha vært, har det resultert i at palestinerne har blitt ydmyket – igjen og igjen.

Netanyahu la sin stolthet i å bære denne byrden. Han var «sikkerheten selv». Under hans tøffe ledelse ville israelske jøder være trygge.

Det brutale angrepet den 7. oktober 2023, da Hamas myrdet, voldtok og kidnappet jøder, var derfor dypt ydmykende – for Israels forsvarsstyrker, som var uforberedte; for etterretningsbyråene, som i stor grad hadde ignorert faresignalene; og, fremfor alt, for «herr Sikkerhet» selv.

Netanyahu måtte slå tilbake, og fortsette å slå tilbake, først og fremst for å forbli i embetet og unngå fengsel, men også for å fjerne skammen og vise at jødene vil sloss for sin sak – alene om nødvendig.

Fienden er reell: Hamas og Hizbollah er terrororganisasjoner dedikert til å fjerne Israel fra kartet. Men 7. oktober har gjenopplivet gamle jødiske traumer, og Israel kjemper nå også mot fortidens spøkelser, derav de gjentatte påstandene om at de islamistiske gruppene er nåtidens nazister.

De vedvarende voldssyklusene kan lett komme ut av kontroll og utløse en bredere krig som involverer atommakter. Videre kan ikke Netanyahus mål om «total seier» over en ideologisk bevegelse oppnås med militære midler alene. Men fremfor alt fører krig og undertrykkelse til mer skam.

Uavhengig av hvor rettferdig og nødvendig opprettelsen av Israel kan ha vært, har det resultert i at palestinerne har blitt ydmyket – igjen og igjen.

På samme måte som Goldman vil nok også palestinerne ønske å stå opp som krigere i et forsøk på å kvitte seg med sin skam.

Nedverdigede menn og kvinner vil bare bli mer militante når de blir nektet tilgang til sine forfedres hjem, stadig trakassert ved veisperringer og grenseoverganger, skremt av voldelige jødiske bosettere mens israelske soldater ser på, og tvunget til å leve under permanent okkupasjon eller møte undertrykkelse fra sine egne ekstreme ledere.

På samme måte som Goldman vil nok også palestinerne ønske å stå opp som krigere i et forsøk på å kvitte seg med sin skam.

Så lenge begge sider søker å påføre den andre maksimal skade for å rette opp i tidligere urettferdigheter, vil volden være endeløs. Netanyahu kan tro at total seier er innen rekkevidde nå som Hizbollah er hardt skadet og Gaza redusert til ruiner. Men denne troen er en illusjon. Alt han har gjort, er å skape flere fiender, fiender som vil ønske å gjenopprette sin ære ved å ta liv i en krig uten ende.

Oversatt av Astri Tresse 

Opphavsrett: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org