Militærnektere i limbo

Retten til å nekte å krige, nekte å drepe, nekte å bli soldat, er ikke absolutt, og gir deg ikke automatisk beskyttelse i verken internasjonalt lovverk eller vårt eget nasjonale lovverk.

Det kan være mange grunner til å nekte å delta i krig.

At borgere er ventet og avkrevd å kjempe for nasjonalstaten med livet som innsats, enten de vil eller ikke, burde vært ansett som en førsivilisatorisk anretning, men er dessverre en akseptert måte å anse det moderne menneskets − og særlig menns − verdi på. Eller mangel på verdi, mangel på absolutt menneskeverd, reflektert i mangel på retten til internasjonal beskyttelse i form av retten til flyktningstatus, for eksempel. Inkludert i Norge.

I dag, når militærnektere fra Russland fra vårt ståsted anses som helter, mens militærnektere i Ukraina anses som forrædere eller i beste fall feige, blir det åpenbart for alle at militærnekt ikke er en respektert prinsipiell posisjon, men overlatt til moralen, til den enkelte krig, eller til hvilken militærallianse ens land inngår i. Og overlatt til et diffust lovverk, der rettigheter brytes mot hverandre, og der staters rett til å straffe borgere som ikke vil krige, i stor grad trumfer enkeltmenneskets religions- eller tankefrihet som gjør at han ikke vil drepe andre.

Det kan være mange grunner til å nekte å delta i krig. Militærnektere kan nekte prinsipielt all verneplikt av religiøs, verdimessig eller politisk overbevisning, men det finnes også dem som nekter å delta i akkurat én bestemt krig eller under én bestemt regjering, uten at de prinsipielt er imot et militærvesen som sådan.

Å nekte å krige, har aldri vært en feig posisjon.

Noen militærnektere ønsker å delta i kamp, men ønsker seg kun opplæring i ikkevoldelig motstand, som sivil ulydighet. Andre kan aldri forestille seg å delta i noen former for kamp, men vil heller være aktive i samfunnet på andre måter, for eksempel i arbeid mot sosial nød. Uansett årsak, utfordrer militærnekterne en hel samfunnsmodell bare ved å finnes og ved å tørre heve sin sak og fane.

I en tid med våpenkappløp internasjonalt og ukritisk hurrastemning til at prinsesse Ingrid Alexandra lot seg verve til et militært forsvar for å lære om hvordan hun skal bruke våpen, står alle verdens militærnektere her som en påminnelse om at noe annet kan være mulig. Et annet tankegods, andre former for motstand og en påminnelse om forskjellen i å være villig til å ville dø, eller drepe, for en sak. Vi burde omfavne dem.

Å nekte å krige, har aldri vært en feig posisjon.

Å være pasifist, tilhenger av ikkevold, militærnekter eller fredsaktivist – eller en kombinasjon av dette – har alltid har vært risikofylt. Det har som oftest vært et personlig valg med store omkostninger, som har irritert og truet myndighetene i så stor grad gjennom historien at stater har forfulgt, trakassert og fengslet borgere som har nektet å delta som soldat i krig eller som har jobbet for fred med fredelige midler.

Ikke sjelden står man mutters alene i dette valget, og særlig gjør man det i krigstid.

Er det ingen som ser brutalismen, for ikke å si sexismen, i dette?

Etter stor entusiasme og sterk frivillig mobilisering etter Russlands invasjon av Ukraina, drar krigen nå ut, og krigstrøttheten signaliserer et forutsigbart stemningsskifte, som nesten alltid når kriger ikke vinnes like raskt som alle håper og kanskje tror.

I Ukraina har det oppstått debatter om vilkårene for verneplikt. President Volodymyr Zelenskyj ønsker en halv million nye menn ved fronten, gjerne dem som har flyktet til andre land av ulike årsaker.

Dette ble derfor et indirekte tema i «Debatten» på NRK tirsdag: Skal vi gi ukrainske menn generelt opphold i landet hvis presidenten ønsker dem i en skyttergrav? Frps Erlend Wiborg sa at hans parti forventer at menn blir igjen i Ukraina og forsvarer landet sitt, at Norge ikke skulle bli en «frihavn for desertører», og at ukrainske menn skulle «sørge for ukrainsk seier».

Du har ikke universell rett på beskyttelse dersom du nekter å krige for landet ditt. Det burde du hatt.

Det er litt av noen krav. Er det ingen som ser brutalismen, for ikke å si sexismen, i dette? Justisminister Emilie Enger Mehl var også vag, og ville «komme tilbake til saken» dersom det skulle skje at Zelenskyj krever nasjonens menn hjem. Ingen steder er trygge for ukrainske menn.

Et fagnotat fra Utlendingsnemnda fra januar 2023, spurte: Kan militærnekting gi flyktningstatus?

Svaret er ikke soleklart i det hele tatt, i det stater har retten til å innføre verneplikt, og derfor også retten til å straffe dem som ikke gjennomfører den.

UNE slår fast at militærnekting og desertering som hovedregel ikke gir rett til flyktningstatus. Men, i norsk og internasjonal rett er det to klare unntak: Dersom vedkommende risikerer en overreaksjon; en uforholdsmessig streng straff som følge av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning.

Søkeren kan også ha rett til flyktningstatus hvis vedkommende gjør seg skyldig i alvorlige krigsforbrytelser ved å avtjene militærtjenesten.

Jeg forestiller meg at vi kommer til å få nye grupper militærnektere i fremtiden, som vil nekte å krige av hensyn til natur, klima og miljø.

Så er det et mulig tredje unntak, som er uklart: Kan vi gi flyktningstatus grunnet sterke samvittighetsgrunner? Nei, konkluderer UNE, selv om det er uenigheter mellom land, i FN og i EU om grensene for dette punktet, som berører tros- og tankefrihet på en side, men også staters samtidige rett til å straffe de som nekter verneplikt på den andre. Her tolker ulike land ulikt.

Men i bunn står dette: Du har ikke universell rett på beskyttelse dersom du nekter å krige for landet ditt. Det burde du hatt.

Jeg forestiller meg at vi kommer til å få nye grupper militærnektere i fremtiden, som vil nekte å krige av hensyn til natur, klima og miljø. Vi vet at krig og militærindustri er noe av det som er mest ødeleggende for alt liv, og neste generasjon kan få andre styrende prinsipper enn de som handler om nasjonalstaten.

Kritikk av verneplikten, opprustning og et militært forsvar basert på klima- og miljøargumenter, kommer til å utfordre statsledere på helt nye måter i tiden som kommer. Det vil også utfordre lovverket rundt menneskers og alt annet livs rettigheter.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)