Mindre syting, mer nyting

La oss si at en alminnelig nordmann gikk til sengs i august 1996 og våkner 30 år seinere. Vi kan kalle henne Sylvi. Gjennomsnitts-Sylvi er etablert med barn, bil og boliglån.

Sylvi rusler rundt i 2026-gatene og tenker at her er så underlig. Det første hun gjør, er å skaffe seg en av disse små skjermene alle bærer på. Mens en mobiltelefon i 1996 var en stor klump med en liten grå skjerm og antenne, bærer hun nå en dings som erstatter alt hun pleide å kjøpe på DVD og CD.

Klaget vi i 1996? Klart vi gjorde!

Hva annet vil overraske Sylvi når hun våkner i 2026? Kort fortalt: en voldsom økning i velstand. Det vil hun merke både i bygd og by. Større biler, mer klær, en overflod av elektroniske duppedingser. Folk drar på ekstremt mange ferier, og de samler på opplevelser. Det meste av høyteknologiske dingser har dumpet i pris, mens opplevelser som restaurantbesøk og aktivitetsferier er blitt dyrere, siden de krever arbeidskraft, og lønningene har tredoblet seg siden 1996, mens prisen er doblet.

Reallønnen, altså lønn justert for inflasjon, har dermed økt med rundt 50 prosent. Det vil at nordmenn i utgangspunktet har betydelig mer å rutte med når det livsnødvendige er dekket. Vi bruker mindre av lønnen på mat, klær, drivstoff og elektronikk, og mer på interiør, oppussing, karbonsykler og alle opplevelsene vi må krysse av på livsregnskapet.

På den magisk klare fargeskjermen kan Sylvi lese om politikere som sier at folk sliter voldsomt med de plutselige prisøkningene på drivstoff. Hm, så ille kan det vel ikke være, tenker Sylvi, nå som bilene kjører lengre på literen, og eiere av bensinbil bruker under halvparten så mye av lønna på drivstoff som i 1996 (ned fra 3,7 til 1,5 prosent).

Sylvi prøver å få kontakt med mannen i gata for å spørre om de er fornøyde med livet, men hun får ikke kontakt, for alle stirrer ned i skjermene sine.

Men vaner kan brytes. Det vil ha en effekt på vårt mentale velvære.

Klaget vi i 1996? Klart vi gjorde! Og så kom sånne som meg (skribenten, ikke Sylvi) og minnet folk på at i 1956 gikk 40 prosent av folks forbruk til mat, men folk den gang klaget aldri, så slutt å gnål!

Klagingen er kronisk. Det er en del av vår natur.

Greit nok, min klumpete, trege datamaskin er nå blitt ekstremt kraftig og kan legges i lomma. Joda, jeg bruker mye mindre av inntekten på klær og sko, og take-away er blitt en livsstil. Men dette har jeg vent meg til. Det er normalen.

Jeg skjønner at vi bruker noen prosent mindre av pengene våre på mat enn i 1996, men den «gleden» overdøves av de økte prisene vi merker her og nå. Halv matmoms? Ja, takk, la oss prøve det, for det har vi fortjent, sånn som vi sliter.

Jeg skjønner at vi bruker noen små prosent av lønna på drivstoff, og at vi brukte mer i 1996, men når prisen stiger brått, føles det som om pengene renner ut når bensinen renner inn i tanken.

Det føles som et tap, i butikken, ved pumpa og mens vi scroller gjennom nyheter og kommentarer på sosiale medier.

Men ergrer vi oss over de viktige tapene?

Vi er vanedyr, psykologisk programmert til å klage og minimere plager.

Hvis du er en gjennomsnittlig bensin-Sylvi i 2026, kjører du 8 500 kilometer i året og sparer 200 kroner i måneden når Stortinget fjerner 4,41 kroner i avgift på bensin.

Halv matmoms monner litt mer, og en snitthusholdning på 2,1 personer vil spare rundt 600 kroner i måneden.

Men hvis du har et normalt boliglån på 3,5 millioner, betaler du i dag rundt 9 000 kroner mer i måneden etter skatt enn i 2021.

Kan det være at vi kanaliserer vår irritasjon over rentene inn i ting som er mer håndterbare, som politikerne sier de kan justere her og nå?

Å gjøre noe med renta minner mer om å slanke seg. Vi vet at lavere forbruk må til, men det krever selvdisiplin. Vi vet at lønningene ikke må øke for mye, men vi vil ikke at de rike skal øke forspranget. Vi godtar at Norges Bank disiplinerer oss, men krever lindring fra staten.

Vi er vanedyr, psykologisk programmert til å klage og minimere plager. Men vaner kan brytes. Det vil ha en effekt på vårt mentale velvære. Jeg ser for meg at Sylvi, selv om hun raskt venner seg til godene i Norge anno 2026, kan våkne om morgenen og bli oppriktig rørt når hun tenker: vi er utrolig heldige her i landet.