Minnet om OL i Sarajevo i 1984

I disse dager markerer vi at det er 30 år siden OL på Lillehammer. Siden Sissel Kyrkjebø sang «se ilden lyse», Johan Olav Kåss vant tre legendariske skøyte-gull og Kristin og Håkon prydet jakker, pins og gensere. Går vi ti år tilbake i tid finner vi et annet viktig OL-år, som det også er verdt å stoppe opp ved.

Sarajevo var den gangen Jugoslavias kulturhovedstad, med noen av de beste musikkgruppene, artistene, filmregissørene og så videre. Ingen brydde seg om en artist eller en idrettsstjerne var muslim, katolikk eller ortodoks. En kosmopolitisk by med både kapasitet og sjel til å være vertskap for vinter-OL i 1984. Byen hadde også åser og fjell som passet perfekt for olympiske grener som skihopp, slalåm og bobsleigh.

Et av argumentene var at Jugoslavia hadde universelle verdier som kunne bringe verden sammen under den kalde krigen som rådet.

Jeg var 11 år gammel og husker den ekstatiske stemningen. Jeg likte å tegne OL-logoen og spesielt OLs maskot Vučko, som symboliserte ulven i skogene i De dinariske alper, en fjellkjede som strekker seg fra Slovenia i nord til Kosovo i sør. Jeg var redd for ulver, men Vučko ga ulven et vennlig, menneskelig ansikt. Maskoten er fremdeles en del av Sarajevos identitet.

Jeg likte å følge med på de olympiske seremoniene på TV. Kommunistene i Jugoslavia var dyktige med storslåtte seremonier, ikke minst den årlige feiringen av Titos bursdag som samtidig var ungdommenes dag. Vi ble det første sosialistlandet som arrangerte vinter-OL. Mange var skeptiske til Sarajevos evne til å være vertskap for de olympiske leker, men landet brukte sin posisjon som en av grunnleggerne av den alliansefrie bevegelsen i verden. Et av argumentene var at Jugoslavia hadde universelle verdier som kunne bringe verden sammen under den kalde krigen som rådet.

Det ble investert mye i å gjøre industribyen Sarajevo mer moderne og mindre forurenset. Den jugoslaviske folkearmeen ble brukt for å bygge OL-fasiliteter, sammen med tusener av frivillige unge sosialister fra resten av Jugoslavia og andre kommunistiske land.

Tenk at et sosialistisk land som Jugoslavia og en relativt liten by som Sarajevo kunne overgå vestlige land i organisering.

Sarajevo overrasket alle, inkludert slovenerne som ble misunnelige på Bosnia. Slovenia hadde bedre skianlegg og hadde allerede organisert flere internasjonale konkurranser. Under avslutningsseremonien sa lederen i Den internasjonale olympiske komité, Juan Antonio Samaranch, at Sarajevo 1984 hadde holdt de beste olympiske lekene i historien.

Tenk at et sosialistisk land som Jugoslavia og en relativt liten by som Sarajevo kunne overgå vestlige land i organisering. OL-eventyret skapte entusiasme og stolthet slik OL på Lillehammer gjorde i Norge ti år senere, men Jugoslavia levde på lånt tid. Åtte år etter denne storslåtte festen ble det krig i Bosnia, og Sarajevo ble en beleiret by.

Etter at Slovenia og Kroatia erklærte uavhengighet i juni 1991, ønsket også Bosnia å erklære uavhengighet for å unngå å bli en del av Stor-Serbia, men Serbias president Slobodan Milosevic hadde andre planer for Bosnia. Han hjalp serbiske nasjonalister i Bosnia til å opprette en utbrytterrepublikk og til å erobre hele 70 prosent av landet allerede i 1992. Den bosniske regjeringen var militært sterkest i Sarajevo og organiserte et forsvar av byen med alt de hadde – territorialforsvaret, politifolk og frivillige. Til og med byens gangstere som inntil nylig var i rivaliserende konflikter med hverandre, organiserte seg for å forsvare byen.

Hvis Sarajevo falt, så ville alt være tapt.

Den parten som er svakest militært har en fordel i urban krigføring. Men åsene rundt byen som var optimale for vinter-OL i 1984, ble nå – åtte år senere – en forbannelse. De var også ideelle for de serbiske styrkene som terroriserte byen derfra. Beleiringen av Sarajevo varte i hele fire år, fra 5. april 1992 til 29. februar 1996. Det er den lengste beleiringen av en by i moderne tid.

Mange mennesker i Sarajevo ble tvunget til å bo i underjordiske tilfluktsrom eller kjellere for å unngå å bli truffet av artilleri eller kuler. Noen mennesker gravde sine egne tilfluktsrom i bakgårdene sine eller brukte kjellerne i leilighetsbygg som provisoriske tilfluktsrom. Fordi det var så vanskelig og farlig å skaffe seg mat, dyrket mange sine egne grønnsaker i hagene. De holdt høner, geiter og andre dyr i byen.

Byen var adskilt fra resten av verden. Som om artilleribeskytningen ikke var ille nok, ble mange serbiske snikskyttere plassert i bygninger i deler av byen de kontrollerte. Gikk du ut i gatene, var du et bevegelig mål for snikskyttere. En av hovedgatene var så utsatt at den av internasjonale journalister ble kalt for Sniper Alley. Flere steder hadde folk laget plakater der det stod «Pazi snajper!», som betyr «Pass opp – snikskyttere!».

Geværer fra første verdenskrig, som startet i Sarajevo, ble igjen brukt i byen 80 år senere.

Det bosniske forsvaret i Sarajevo hadde nok med folk, men ikke nok våpen. De fikk ikke vestlig våpenstøtte slik Ukraina får nå. I stedet innførte FN våpenembargo mot alle parter, noe som rammet Bosnia og Hercegovina mest. En multietnisk stat som ble utsatt for aggresjon fikk verken hjelp eller lov til å kjøpe våpen for å forsvare seg. Det var så stor desperasjon etter våpen at selv våpen fra museer ble brukt i forsvaret av byen. Geværer fra første verdenskrig, som startet i Sarajevo, ble igjen brukt i byen 80 år senere.

For regjeringen i Sarajevo var det livsviktig å beholde kontrollen over hovedstaden. Hvis Sarajevo falt, så ville alt være tapt. Det var også viktig å ikke la byen bli delt etter etniske skillelinjer, for da ville også ideen om et samlet, multietnisk Bosnia dø.

Familier og kjærestepar ble splittet, venner ble uvenner og havnet på ulike sider av fronten. Men mange serbere ble igjen i Sarajevo. De kjøpte ikke den etnonasjonalistiske propagandaen fra serbisk side, og ønsket å leve sammen med sine naboer, slektninger eller sine kjærester med en annen etnisk bakgrunn.

Beleiringen av Sarajevo resulterte i rundt 10 000 drepte. Serbiske styrker skjøt med vilje mot sivile mål. De ville demoralisere befolkningen og tvinge dem til å overgi seg, men de klarte aldri å knekke Sarajevos moral.

Mens festen pågikk på Lillehammer, var Sarajevo inne i sitt tredje år med beleiring.

Folk i Sarajevo ønsket å opprettholde en følelse av normalitet midt i det unormale og kaotiske. De ville ikke la frykten paralysere dem. Kvinner kledde seg pent mens de gikk langs Sarajevos gater som om de var i Paris eller Milano og ikke midt i en beleiret by. Et eksempel på noe som kan fremstå som bisart, men som symboliserte det samme, var gjennomføringen av missekonkurransen i Sarajevo midt under beleiringen i 1993. 17-år gamle Inela Nogić vant konkurransen. Sammen med de andre deltakerne i konkurransen holdt hun opp et banner med appellen «Don’t let them kill us». Dette inspirerte den kjente italienske tenorsangeren Luciano Pavarotti til å lage sangen «Miss Sarajevo» sammen med U2s Bono Vox. Både Pavarotti og Bono var engasjerte og opprørte over beleiringen av Sarajevo. I et intervju sa Pavarotti at han selv husket bombene fra andre verdenskrig, maskingeværene som smalt hele natta og hvordan fascistene hengte sine motstandere i gatene. Det var traumatiserende for ham som et lite barn. Han visste hvor grusom en krig kan være.

I 1994 var det Lillehammers tur til å arrangere vinter-OL, ti år etter Sarajevo. Mens festen pågikk på Lillehammer, var Sarajevo inne i sitt tredje år med beleiring. Trærne rundt Sarajevo som laget en fin ramme rundt OL-fasilitetene den gang, var nå hugd ned og brukt til oppvarming. Setene i Zetra-hallen, som var den viktigste innendørs OL-arenaen i 1984, ble revet ut og brukt til å lage kister.

Den olympiske hallen i Sarajevo er i dag omgitt av gravene til mennesker som ble drept i krigen.

Avslutningsseremonien for vinter-OL 1994 ble holdt i Lysgårdsbakken på Lillehammer 27. februar. Alle tilskuere fikk utdelt en lommelykt med påskriften «Remember Sarajevo». Daværende president for Den internasjonale olympiske komité, Juan Antonio Samaranch, holdt en sterk avslutningstale med et budskap om solidaritet med Sarajevo og bønn om en slutt på krigen.

Krigen sluttet året etter da partene inngikk en fredsavtale i Dayton i USA. Under forhandlinger i Dayton insisterte Bosnias president Alija Izetbegović på å beholde Sarajevo som en samlet, multietnisk by. Han ville ikke ha en Berlinmur gjennom Sarajevo og en deling av byen etter etnisitet. Alle ble overrasket da Serbias president, Slobodan Milošević sa at det var greit. Han skal ha sagt til Izetbegović: «Dere fortjener Sarajevo. For dere har virkelig kjempet for den byen.» Det kom med andre ord en anerkjennelse selv fra Milošević til den hardt prøvede befolkningen i Sarajevo.

Beleiringen ble endelig opphevet og de kunne bevege seg fritt, uten å være redde for granater og snikskyttere. Men sårene etter krigen er ikke blitt borte. Den olympiske hallen i Sarajevo er i dag omgitt av gravene til mennesker som ble drept i krigen. Zetra-hallen ble etter Samaranchs død i 2010 omdøpt til «The Juan Antonio Samaranch Olympic Hall».

Sarajevo er kjent som byen der første verdenskrig startet i 1914, byen som var beleiret og bombet daglig på 1990-tallet, men Sarajevo må også bli husket som en OL-by.

OL gir ikke bare vertsnasjonen et stolt øyeblikk, men skaper felles opplevelser og felles referanser globalt. Det er en fest som knytte kontakter på tvers av nasjoner og kulturer. Den opprinnelige ideen om at lekene skal bidra til å fremme fred er fortsatt aktuell. Idrettskonkurranse i internasjonale arenaer er et godt alternativ til krig.