Minste motstands vei

Jeg må innrømme at jeg har savna han i sommer. Espen Barth Eide. Landets klima- og miljøminister har glimret med sitt fravær. Kanskje har han skrumpet inn i varmen. Sammen med noen av verdens største og viktigste elver.

Jeg vil ha mer Espen i monitor, mye mer Espen. For jo mindre vi hører til klima- og miljøministeren, jo lenger unna er vi målet om å sette verdens hurtig eskalerende klimakrise på dagsorden. Øverst på dagsorden, der den hører hjemme. For sommeren har vært en eneste lang krise. Og da snakker jeg ikke om strømkrisa.

Espen Barth Eide er dessverre ingen helt. Og aller best glemt.

Jeg vil ha Espen Barth Eide i posterformat på landets barnerom. Jeg vil at Espen Barth Eide skal være idol for ungdommen. Jeg vil ha Espen Barth Eide på forsida av landets glansa damemagasiner. Men han er knapt å se i landets nasjonale medier. Sier du «Espen Barth Eide» til gjennomsnittsnordmannen, vil du mest sannsynlig møtes med et tomt blikk. Espen Barth Eide er dessverre ingen helt. Og aller best glemt.

Det er ikke Espen som er udugelig, altså. Problemet er at ingen egentlig vil høre fra han. Den britiske forfatteren og klimaaktivisten George Monbiot snakker og skriver mye om «den store stillheten». Om fraværet av oppmerksomhet rundt klimakrisa. Den undertrykkende, aktive stillheten som medier, kapital og politikk bidrar med. Klima? Ikke er det lesere og seere, ikke er det penger og ikke er det velgere i det. «Dette er ikke en passiv stillhet. Det er en aktiv stillhet, en innbitt innsats for å avlede og villede i møte med en eksistensiell krise», skrev han i The Guardian i sommer.

Vi bruker opp kloden. Og Ola og Kari er blant de grådigste.

«We have seen nothing yet», skriver han om det som nå skjer rundt oss. Hans eget Storbritannia opplever en historisk tørke. Den verste siden 1935, og øya hadde en glohet sommer. Det har aldri før vært målt over 40 grader i Storbritannia. Før i juli 2022. Europas største og viktigste elver tørker nå ut. Lengre strekk av Rhinen og Loire mangler vann. Kina opplever nå tidenes hetebølge og deler av landets lengste elv Chang Jiang (Yangtse) er nå tørrlagt. Forskere advarer mot global vannmangel. Og mot et landbruk som kan kollapse. Global vannmangel? Hvis noe er egna til å ta nattesøvnen din, må det være nettopp det.

Sommerne blir lengre, heitere og farligere. I alle land. Våre sommerparadis rundt Middelhavet er i ferd med å bli for varme for besøk mens vi allerede nå blar i feriekatalogene for å planlegge neste sommers eventyr på Cote d’Azur. Mens vi fortsetter å forbruke i et tempo som tar oss lenger og lenger fra det som må være målet: Å stagge utviklinga. Hvert år markerer Global Footprint Network dagen i året da vi har brukt opp klodens fornybare ressurser. I år kom pressemeldinga 28. juli. Heldigvis har vi en tredje verden som pynter kalenderen. Her i Norden har vi brukt opp kvota vår ved påsketider. På 35 år har denne dagen rykket tre måneder fram. Vi bruker opp kloden. Og Ola og Kari er blant de grådigste. Mellom munnfullene, mumles det om Det grønne skiftet.

Skal dette fortsette, slik det har gjort de siste tiårene, er spørsmålet aller mest om 2050 er verdt å oppleve.

2050. Hvis du er blant dem som faktisk vet hvem Espen Barth Eide er og som har fulgt litt med i klimadebatten, vil du nikke gjenkjennende til årstallet 2050. Det er året da verden skal være i mål med omstillinga. Året verden skal nå klimanøytralitet. Klimatoppmøtet i Glasgow i fjor var det 26. i rekka. Det var visst en suksess. FN har holdt på med toppmøter om klima siden 1992. Vi har snakket om bærekraft siden Gro Harlem Brundtlands FN-kommisjon ble satt ned i 1983. Men klimagassutslippene stiger ubønnhørlig. Forbrenninga av kull er tiltakende. Pengene settes nå tilbake i olje- og gass. Og verden opplever inflasjonskrise. Fordi etterspørselen er enorm. Fordi aktiviteten er så stor og gasspedalen er i bånn. FN advarte i krigstyper i fjor sommer mot at klimaendringene gikk fortere og hadde større konsekvenser enn forventet. Sommeren i år ble varmere enn den i fjor. Skal dette fortsette, slik det har gjort de siste tiårene, er spørsmålet aller mest om 2050 er verdt å oppleve.

I Norge foregår det nå en svært ladet debatt om strømpriser. Det fordeles skyld og det tas omkamper om grunnleggende samfunnssyn. Engasjementet og sinnet er stort, oppmerksomheten total, selv om staten altså tar brorparten av regninga vår og et fåtall opplever en reell personlig tragedie på grunn av strømprisene. Men sannheten er at denne krisa er en bagatell mot det som venter av priser som skal betales. De økonomiske og menneskelig kostnadene vil bli enorme. Men dette er det uhyggelig stille om.

Ingen vil vel høre på dommedagsprofetier. Uansett hvor sanne de er.

Vi har distriktsopprør, fødeopprør, strømopprør og mange andre opprør i dette landet til enhver tid. Men knapt noen gjør opprør mot systemet som trekker oss sakte, men uhyggelig sikkert mot klimastupet. Ungdommen, som skal arve 50 grader i skyggen og vannmangel, må da gjøre opprør? En undersøkelse fra i fjor viste at over halvparten av unge under 30 år er opptatt av klima, men tar ikke klimahensyn: «Med mindre det lar seg gjøre uten for store anstrengelser». Seriøst? Framtida er altså ikke så viktig hvis den koster oss noe akkurat nå. FN-alarmen i fjor høst svarte Ola og Kari på med å slå hånda av Miljøpartiet de grønne i stortingsvalget. Ingen vil vel høre på dommedagsprofetier. Uansett hvor sanne de er.

Alarmister? Ingen orker dem. Vel, jeg skulle gjerne sett Espen på barrikadene. Med knyttet neve. Med utestemme. En politiker som hadde tatt rollen som hærfører og ikke bare høflig applauderte en svensk tenåring.

Jeg skulle gjerne sett Espen på barrikadene. Med knyttet neve. Med utestemme.

Til slutt, det er ikke sant det jeg skrev om at Espen ikke har vært å se i sommer. Senest denne uka sendte han via NTB ut en pressemelding gjengitt i Dagen, Romsdals Budstikke og Dagsavisen om at han har tatt initiativ til å «samle en gruppe ambisiøse land for å jobbe sammen for en effektiv miljøtraktat som etablerer globale regler og stanser plastforurensingen innen 2040».

Det er flott, men med respekt å melde, det er symbolpolitikk. På linje med søppelsortering under benken, farvel til plastsugerør, kampen for handlenett i bomull, bruktkjøp og elbiler. Dette får oss til å føle oss vel, at vi bidrar til å redde verden. Det er medisin for symptomene, men gjør ingenting med lidelsens opphav: Systemet vi lever i − våre moderne liv som faktisk står i veien for framtida.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 27. august 2022.