Mødre som hater barna sine

Spoiler: Teksten inneholder avsløringer om TV-serien Sharp Objects.

Finnes det noe skumlere? Ikke ifølge to av sommerens kritikerroste filmer, grøsseren Hereditary og HBO-serien Sharp Objects. Felles for begge er at de spiller på forestillinger rundt «diagnosen» Münchausen by proxy, der en omsorgsperson påfører et eller flere barn en skade eller en sykdom for selv å få oppmerksomhet og sympati.

Finnes det noe vondere enn en mor som skader sitt spebarn?

Betegnelsen er kanskje ikke like hyppig brukt i moderne psykiatri, men også i norsk sammenheng har jeg sett definisjoner som «viljestyrt simulering av symptomer» bli anvendt. Det kan dessuten tenkes at slike handlinger sorterer inn under andre, mer sammensatte diagnoser.

Münchausen by proxy er imidlertid et svært levende og effektivt virkemiddel i populærkulturen: Hva er vel ikke mer skremmende enn å bli utsatt for vold av den som liksom skal passe på deg? Finnes det noe vondere enn en mor som skader sitt spebarn?

Det hyggelige blir uhyggelig

Ubehaget som fremkalles idet det nære blir fremmed, og snur seg mot seg selv, er velkjent. Det er denne estetiske erfaringen Sigmund Freud beskriver som das unheimliche, det hjemlige som blir uhjemlig, eller i norske oversettelser: det hyggelige som blir uhyggelig. Han beskriver hvordan følelsen fremkalles når noe som en gang har vært nært og kjært fortrenges, og siden dukker opp når du minst venter det, og altså skaper et ubehag. Er det ikke derfor det er så mange dukker, spilledåser og gyngestoler i skrekkfilmene?

Og for all del, jeg blir redd!

Et lignende (om enn mer sofistikert) ubehag iscenesettes når hovedpersonen i Sharp Objects, Camille Preaker, vender tilbake til den lille hjembyen sin for å rapportere om drapene på to unge kvinner som har funnet sted der. Og det er altså særlig i møte med sin egen mor, og hennes omsorgsevner, at denne skrekken tiltar i intensitet. I de siste episodene nevnes også den famøse diagnosen, og det blir snakk om såkalte Münchausen-mødre.

Også i Hereditary blir vi kjent med en mor som tilsynelatende elsker barna sine, men etter hvert som fortellingen utvikler seg, gis det hint om hendelser og episoder hvor mor har forsøkt å skade sine barn. Filmens regissør, Ari Aster, har dessuten tematisert mødre som hater barn tidligere, i filmen med den ublu tittelen Munchausen (2013).

Hvor stort er egentlig problemet?

Og for all del, jeg blir redd! Jeg føler på et generelt ubehag gjennom alle de åtte episodene av Sharp Objects. Jeg kvepper når jeg ser Hereditary, og har en vond klump i magen når filmen er over. For også jeg synes dette er noe av det mest skremmende som finnes: kvinner – og da særlig mødre – som skader barn. Jeg forventer at mødre skal vise omsorg og ikke hat. Like fullt er det vel ikke til å komme unna at enkelte mødre ikke alltid er i stand til dette, at også de bærer i seg hat og aggresjon. Og hvorfor skulle de ikke ta det ut mot sine nærmeste? Slik også menn så ofte gjør i nære relasjoner?

Er de egentlig bare uttrykk for god, gammeldags misogyni?

Det er også en ekkel maktdimensjon ved disse forholdene som uroer seeren. Mor er som regel allmektig i møte med barnet, i alle fall i de første årene av dets liv.

Samtidig er det noe påfallende ved hvordan populærkulturen tenderer mot å spille på mødres barnehat. For hvor stort er egentlig dette problemet? Tar populærkulturen Münchausen by proxy ut av proporsjoner? Er de egentlig bare uttrykk for god, gammeldags misogyni? For selv om jeg altså tillater meg å bli skremt, og i den forstand liker både Hereditary og Sharp Objects, så lurer jeg jo på hva det er jeg egentlig frykter mest: den reelle trusselen for vold i nære relasjoner eller en bestemt, kulturell forestilling om (angivelig) livsfarlige mødre? Eller kanskje det er en kombinasjon av de to.