Det realpolitiske marerittet i Moria

Norge er et av flere land som har latt flyktningsituasjonen i Hellas generelt, og i Moria-leiren spesielt, utvikle seg til en dyp krise.

Mennesker som gjør som folk flest og vil hjelpe andre som er sårbare og lider, får mange merkelige merkelapper for tida: Snillister, godhetstyranner, eller min personlige favoritt «patologisk altruist», skytes ut som golfballer på en Trump-resort.

Å hjelpe flyktninger både her og der de er, er ikke følelsesbasert. Det er beinhard realpolitikk

Men å hjelpe flyktninger både her og der de er, er ikke følelsesbasert. Det er beinhard realpolitikk. Erna Solbergs regjering velger å ikke levere på et politisk område som er helt sentralt dersom vi ønsker oss en mest mulig stabil geopolitisk situasjon. Både det å hente flyktninger til rikere land i nord, og bidra så det monner i nærområdene, er smarte og relativt rimelige løsninger. Sammenlignet med alternativet.

Nedbrente Moria ligger på Lesvos, bare noen kilometer fra Tyrkia. I Tyrkia er det nå rundt 4 millioner flyktninger. 3,6 millioner av dem er fra Syria. Som følge av avtalen Tyrkia har inngått med EU (og også Norge), så har de flyktningene foreløpig blitt der de er. Det går, for å si det mildt, ikke særlig bra.

I Tyrkia er det nå rundt 4 millioner flyktninger. Det går, for å si det mildt, ikke særlig bra

Alle disse menneskene sitter fast i Tyrkia, uten jobbtillatelse eller mulighet til å komme seg noe sted. Veldig mange lever under forferdelige forhold. Det er ille for flyktningene, men også for tyrkerne, som opplever at landet deres er overveldet, og at myndighetene verken kan eller vil løse situasjonen. I dagens situasjon er et ustabilt Tyrkia ikke akkurat en drøm for oss i Europa.

Det er, meg bekjent, ingen som ikke mener at vi skal hjelpe flyktningene der de er. I debatten kan man få inntrykk av at dette er en slags eureka-idé som de som ikke ønsker seg flere utlendinger til Norge har kommet på. Det er det altså ikke. De fleste flyktninger både vil, kan og bør oppholde seg i nærområdene, som det så fint heter.

I debatten kan man få inntrykk av at “å hjelpe dem der de er” er en slags eureka-idé, som de som ikke ønsker seg flere utlendinger til Norge har kommet på.

Men det er to problemer med den ideen. Det ene er når det rett og slett blir for mange flyktninger på ett sted. Det fungerer ikke. Det andre er at det går så som så med den hjelpingen der de er. Det er ikke tilstrekkelig å si at man skal hjelpe. Det er bare til hjelp for dem som sier det. Man må faktisk gjøre nok også, og der skorter det.

Selv om det er en stor sum penger som sendes fra EU (og Norge) til Tyrkia, som kompensasjon for avtalen som innebærer at de beholder så mange flyktninger er stor, blir det mindre imponerende når man brekker tallene ned på de faktiske menneskene. Støtten fra EU utgjør rundt 1500 euro per flyktning per år. Det er for lite.

Det ene er når det rett og slett blir for mange flyktninger på ett sted. Det fungerer ikke

Uansett er 4 millioner flyktninger simpelthen for mange, selv i et stort land som Tyrkia. Når de i tillegg opplever at EU ikke har holdt sin del av avtalen (Europa, Norge inkludert, skulle hente ut langt flere flyktninger enn de i praksis har gjort), blir det bråk. Derfor truet også Tyrkias president i vår med å bryte avtalen med Europa.

Hellas ligger midt i mellom oss og dem, og dit kommer det derfor fortsatt en del flyktninger. Resultatet av dagens politikk er at en fattig grensestat på randen av økonomisk sammenbrudd blir enda mer ustabil, mens den politiske ekstremismen i landet igjen blomstrer og slår ut i vold og for eksempel mordbrann. Slik vi så forrige uke. Som alle andre står grekerne nå midt i en ødeleggende koronakrise. De har ikke noen troverdig plan for hvordan problemene skal løses, og mangler uansett både penger og infrastruktur.

Det andre er at det går så som så med den hjelpingen der de er. Det er ikke tilstrekkelig å si at man skal hjelpe. Det er bare til hjelp for dem som sier det

Alle vet at løsningene vi har valgt de siste årene ikke fungerer, men svaret har vært å ikke handle likevel. Nå høster vi fruktene av det. For en liten uke siden var problemet i Moria 13 000 mennesker i en leir som i hvert fall hadde en viss grad av organisasjon. Der det var mulig å gjøre en innsats, og for eksempel hente ut de som skulle dra, og slik gjøre situasjonen til å tåle for flyktningene og øyboerne som ble igjen.

Nå er det 13 000 desperate kvinner, barn og menn som ingen har oversikt over. Noen av dem har korona. Moria har gått fra en situasjon der det var mulig å handle, til en total krise.

Hvis Europa, Norge inkludert, ikke handler nå, er det en sjanse for at vi ender opp med en ny variant av flyktningkrisen, i den forstand at de landene som nå beholder flyktningene hos seg, slutter med det. Det gikk ikke så bra sist, og det ville være klokt å unngå at noe liknende skjer igjen. Å si at man skal hente ut 50 flyktninger fra Lesvos hjelper muligens litt for Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad, men det er til fint liten hjelp på situasjonen som nå har oppstått. For lite for sent, vil kanskje noen si.

Å lukke øynene for faktiske problemer som krever faktiske politiske løsninger, er ikke realpolitikk. Det er pur ideologi

Jeg vil nok mene at det har vært så som så med realpolitikken de siste årene, og det fortsetter denne uka. Å lukke øynene for faktiske problemer som krever faktiske politiske løsninger, er ikke realpolitikk. Det er pur ideologi. Så kan man jo spørre seg hva som pleier å bli de langsiktige resultatene av politisk ideologi uten menneskeverd, solidaritet og enkeltmennesket i sentrum.

 

Teksten er også publisert i Dagsavisen.