Bygg en mur mot Øst-Europa?

Jeg ville gjerne hatt en mur mot Øst-Europa. Men det trenger vi sikkert ikke. Det man trenger er bare å komme ut av EØS-avtalen.

Daglig leder i Murerkompaniet Oslo, Eirik Kornmo, NRK Ukeslutt 28.01.17

Før EU-utvidelsene i 2004-07 var de fleste store byggeplasser organisert. Ikke ved at alle var organisert, men ved at et stort mindretall eller et lite flertall var det – og gjerne alle de som arbeidet for hovedentreprenøren. Det betydde at det fantes et oppegående tillitsmannsapparat på byggeplassen, og at det var de organiserte som satte standarden.

De organiserte arbeiderne ble redusert til et lite mindretall eller forsvant helt.

Det fungerte greit, også for de uorganiserte og samfunnet rundt, at de organiserte dro lasset for en stor mengde gratispassasjerer. Ettersom de fleste arbeidsgiverne fulgte den standarden de organiserte satt, klarte mindretallet å sikre både en anstendig lønn og et godt arbeidsmiljø.

Det tok ikke lang tid fra østutvidelsen var et faktum til vi som var organisert stadig oftere møtte uorganiserte folk som var grovt underbetalte, også på de store prosjektene. Noen av dem fikk hjelp gjennom direkte aksjoner fra sine organiserte kollegaer. En venn og malerkollega fikk for eksempel vite at de estiske malerne på byggeplassen jobba for knapper og glansbilder.

 I tillegg ble de gjerne betalt minst mulig og lønnet som ufaglærte.

Da han og arbeidskameratene fikk høre om dette, besluttet de å avholde et byggeplassmøte til forholdet var rydda opp i. «Møtet» var i alt annet enn ordet en sitt-ned-streik. Og det virket.

Men det skulle ikke gå lang tid før disse styrkeforholdene var snudd opp-ned: De organiserte arbeiderne ble redusert til et lite mindretall eller forsvant helt, også på mange av de største byggeplassene. De uorganiserte gikk gjerne på minstelønna eller under, og manglet mange av de sosiale rettighetene deres organiserte kollegaer hadde kjempet for og tok som en selvfølge.

De uorganiserte arbeidernes arbeidsgivere hadde i tillegg et viktig konkurransefortrinn som kom til å bli mye etterspurt i en byggebransje der anleggslederne ble stadig dårligere til å planlegge og tilrettelegge, og hvor byggefristene var knappe og anbudskonkurransene harde: De kunne stille med arbeidskraft etter behov og på kort varsel, arbeiderne kunne med enkelthet jobbe langt utover normalarbeidsdagen og ofte uten overtidstillegg, og de kunne bemanne opp og ned uten å ta hensyn til elementære rettigheter som vern mot usaklige oppsigelser.

I mange land ser vi at bransjer som renhold, landbruk og bygg og anlegg er blitt gitt opp.

Dette var arbeidsfolk som kjente lite til fagforeninger eller som til og med var skeptiske til den slags levninger fra sovjettida, de stilte behagelig få krav. Skulle de finne på å gjøre det, hadde de ofte noen over seg som visste å sette dem på plass.

Selv om mange av østeuropeerne etter hvert ble østeuropeiske nordmenn, opphørte de ikke å være «polakker» på arbeidsmarkedet. Det ble gjerne forventet at de skulle jobbe «polske» arbeidsdager etter at de selv hadde fått barn som skulle hentes i barnehage eller leveres på trening. I tillegg ble de gjerne betalt minst mulig og lønnet som ufaglærte, selv når de var dyktige fagfolk med lang bransjeerfaring. De fikk stort sett bare jobbe sammen med andre østeuropeere, ikke som fast ansatte i ordinære håndverks- og produksjonsbedrifter, men som løs- og dagarbeidere.

Når dette «nye arbeidslivet» hadde fått virke et par år, var det ikke lenger de organiserte som satte standarden, men de uorganiserte. I virkeligheten er det ikke mye som er nytt ved dette arbeidslivet; det er riktigere å kalle det en krapp usving, tilbake til de forholdene som eksisterte før arbeiderbevegelsen fikk innflytelse.

De siste årene har vi i mange vestlige land sett en stadig fallende organisasjonsgrad, særlig i de delene av arbeidslivet som trenger fagforeninger mest. De tillitsvalgte og organiserte som før passet på at den uorganiserte minoriteten fikk det de hadde krav på, er nå blitt i mindretall, også på bedriftens egne prosjekter. Denne tendensen gjenfinner man i en rekke andre bransjer.

Og hva skal fagbevegelsens rolle og krav være?

I den ferske studien Hva skjer nederst i lønnsfordelingen i privat sektor? viser for eksempel Bård Jordfald og Ragnar Nymoen at stadig færre av de lavest lønnede jobber i en virksomhet med tariffavtale. Jordfald og Nymoen har sett på de ti prosentene med lavest lønn, og funnet ut at tre av fire jobbet i en virksomhet uten tariffavtale i 2012.

Fem år før var forholdet fire av ti. I perioden 2008-15 var årslønnsveksten for denne gruppa i privat sektor 14,1 prosent, knapt nok til å holde tritt med prisutviklingen. De ti prosent høyest lønnede hadde på sin side en lønnsvekst på 28,8 prosent.

I mange land ser vi at bransjer som renhold, landbruk og bygg og anlegg er blitt gitt opp: De er blitt rene «innvandrerbransjer», med så dårlige lønns- og arbeidsforhold at innenlandsk ungdom verken har lyst eller mulighet til å få seg en jobb der. Da blir den logiske konklusjonen at vi trenger arbeidsinnvandrere for å gjøre de jobbene vi ikke klarer eller vil løse selv.

Som Ottar Brox har påpekt, skaper en slik «Kuwait-økonomi» ikke bare en etnisk distinkt underklasse, men også en «problematisk kategori av innfødte tapere (…) som lett blir en viktig støtte for reaksjonære og rasistiske politiske retninger».

Er de utenlandske arbeiderne kamerater eller konkurrenter?

Hvordan møter vi best en slik situasjon, med et felleseuropeisk arbeids- og tjenestemarked? Kan man formulere krav som forener uten- og innenlandske arbeidere, eller skal man gå inn for grensekontroll og stans i eller regulering av innvandringen? Hvordan kan man sikre det som er et felles mål for alle arbeidere, uansett hvor de kommer fra – et godt arbeid, helst i nærheten av der de bor?

Er de utenlandske arbeiderne kamerater eller konkurrenter – og hvordan forholder vi oss til at de kanskje er begge deler, særlig i en situasjon med høy lokal arbeidsløshet? Og hva skal fagbevegelsens rolle og krav være? Setter man av de nødvendige ressursene til å bygge organisasjon også blant nye grupper arbeidere – særlig når de er fra andre land?

Mange har forsøkt dette. Og mange av de som har gjort det, har lykkes relativt godt: I alle fall finnes det lokale erfaringer fra blant annet sveitsisk, italiensk, belgisk og norsk fagbevegelse som tyder på det.  Men hovedbildet er det motsatte: Svekkede fagforeninger, arbeidsmarkeder som går i oppløsning, sterke motsetninger mellom innen- og utenlandske arbeidere – og sosialdemokratier som krymper.

Når det røynet på, manglet de svar.

Enkelte steder har sosialdemokrater til og med vært med på å legge stein til byrden – som da den daværende kansleren i Tyskland, Gerhard Schröder, og Storbritannias statsminister, Tony Blair, dagen etter valget til Europaparlamentet i 1999 tok til orde for å deregulere arbeidsmarkedet og legge til rette for mer lavlønnsarbeid i tjenestesektoren.

Denne såkalte «tredje veien» for sosialdemokratiet fikk en brå slutt med valget til EU-parlamentet ti år senere, hvor både britiske Labour og tyske SPD oppnådde historisk dårlige valgresultater etter å ha blitt forlatt av store deler av arbeiderklassen. For mange av disse velgerne er arbeiderbevegelsens historiske seire – åttetimersdagen og en anstendig lønn for alle – for lengst en saga blott. I august 2016 kunne Tony Barber i Financial Times oppsummere situasjonen slik:

“Foran neste års valg til Bundestag er det ikke et spørsmål om SPD vil vinne – det er det ikke noen sjanse for – men hvorvidt partiet vil klare å skrape sammen nok stemmer til å matche sitt historiske lavpunkt på 23 prosent fra 2009. (…) I denne sammenhengen er fallet i antall fagorganiserte i Europa særlig signifikant. Undersøkelser viser at lavtlønnede arbeidere med lite utdanning er langt mer tilbøyelige til å forlate sosialdemokratiet dersom de ikke er fagorganisert”.

Barber mener at de europeiske sosialdemokratiske partiene bare hadde politikk for solskinnsdager. Når det røynet på, manglet de svar. I Storbritannia mister Labour nå velgere til høyrepopulistiske UKIP, i Frankrike taper sosialistene velgere til Front National – og i et land som Polen ble ikke én eneste venstresidekandidat valgt inn i parlamentet ved valget i oktober 2015.

Men ingen skal komme og si slikt er enkelt – eller typisk.

I mange land i Europa har sosialdemokratiet vendt ryggen til arbeiderklassen, og arbeiderklassen har vendt ryggen til sosialdemokratiet. Fagbevegelsen ligger nede med brukket rygg, og de uorganiserte, «arbeidende fattige» sitter enten hjemme på valgdagen eller stemmer på partier som sier de vil gjøre noe med innvandringen – men som forsterker ulikhetene og hater fagforeningene.

I norsk arbeiderbevegelse har det hersket bred enighet om parolen «Ja til arbeidsinnvandring, nei til sosial dumping.» Ved å allmenngjøre tariffavtalenes minstebestemmelser har vi fått lagt et gulv i flere bransjer. Det har på langt nær vært nok, men uten allmenngjøring ville bånnen i arbeidsmarkedet for lengst ha falt ut.

I fagbevegelsen har det også vært bred enighet om at man skal forsøke å organisere de arbeiderne som kommer hit. Mange av LO-forbundene har i dag en stor andel utenlandske medlemmer, og noen av de mest aktive fagforeningene har en svært høy andel. Oslo Bygningsarbeiderforening har for eksempel lenge hatt en andel av østeuropeiske medlemmer på om lag 40 prosent.

Men ingen skal komme og si slikt er enkelt – eller typisk. Særlig etter at bemanningsselskapene innførte «faste ansettelser uten garantilønn» har det vært vanskelig å organisere og tegne tariffavtaler, og i Oslos byggebransje har organisasjonsgraden nå trolig gått under 20 prosent.

I mitt eget fag, malerfaget, er tallet sannsynligvis under 10. Dette har blåst liv i gamle diskusjoner fra før EU-utvidelsens tid, om man i tillegg skal stille politiske krav som begrenser arbeidsinnvandrernes muligheter til å ta seg arbeid i Norge, gjennom å kreve arbeidstillatelser eller innføre arbeidsinnvandringsstopp. Her står en av de store politiske stridene om arbeidslivet; ikke mellom venstre- og høyresida, men internt på venstresida og i fagbevegelsen.

I fjor vedtok den konservative regjeringen ytterligere svekkelser av fagbevegelsens stilling.

Er det noe erfaringer fra Europa har vist det siste tiåret, er det at kampen mot sosial dumping bare kan vinnes sammen med de som er utsatt for det. Derfor blir også virkemidler mot sosial dumping gjerne best om de utformes i fellesskap og allianse med de som er utsatt for sosial dumping, fremfor i opposisjon til dem.

Et eksempel på det var den omfattende byggeplasskampanjen som ble gjennomført i 2008-09 for å få vedtatt solidaransvar i byggenæringen, der det ble samlet inn underskriftslister fra norske, polske, litauiske, latviske og andre arbeidere. Det var et krav som ikke bare styrket rettighetene til de utenlandske arbeiderne, men som også viste at det var mulig å fremme og få gjennomslag for krav som ville komme alle ansatte i byggebransjen til gode.

Om ikke innvandring møtes med sosialdemokratisk politikk og en sterk fagbevegelse, er det en viktig drivkraft for økte forskjeller i et samfunn. Da britene sommeren 2016 stemte for å melde seg ut av EU, pekte mange på den store arbeidsinnvandringen til Storbritannia som en viktig del av forklaringen. Jeg tror den analysen stemmer.

Men arbeidsinnvandringen hadde vært en mer håndterbar oppgave om ikke Thatcher hadde tvunget fagbevegelsen i kne på 1980-tallet. Årene med Labour-styre på 1990- og 2000-tallet fremstår også som en tapt mulighet, med få initiativer for å bygge opp igjen fagbevegelsen, og med en svak innsats mot sosial dumping.

I fjor vedtok den konservative regjeringen ytterligere svekkelser av fagbevegelsens stilling.

I en slik situasjon blir stor arbeidsinnvandring et kjempeproblem. Ikke for de som skal kjøpe renholdstjenester, pusse opp hjemmet eller ha transportert varer, men for alle de som jobber i disse yrkene.

Lua skal være på hodet, ikke i hånda.

Skal vanlige arbeidsfolk klare å stå imot denne utviklingen, krever det et sterkt sosialdemokrati. Den danske sosialdemokraten Svend Auken definerte en gang sosialdemokratiet som «et oppgjør med allmuesinnet»: Ideen om at man er tilskuer til en utvikling, at det hele er noen andres skyld, noen man kan være forbanna på – men at man ikke selv kan gjøre noe med det.

Sosialdemokratiet er et oppgjør med den ideen, og fagbevegelsen er det beste beviset på at det er riktig. Når folk organiserer seg, får de makt til å forandre sitt eget samfunn – slik vi gjorde her i Norge, ved å legge stein på stein.

I den delen av innvandringsdebatten som ikke har handlet om arbeidsinnvandrere, men om asyl- og flyktningpolitikk, har det sosialdemokratiske alternativet til laissez-faire-liberalisme på den ene siden og høyrepopulistisk krisemaksimering på den andre, vært en aktiv integreringspolitikk, basert på et åpent og ærlig ordskifte om hvilke utfordringer og problemer som må løses.

Resultatet har vært konkrete tiltak som Groruddalssatsingen og Tøyenløftet, som startet med en erkjennelse av at det fantes uløste, og til dels ganske omfattende problemer i noen bomiljøer. På samme måte må vi i kampen for det norske likhetssamfunnet klare å finne strategier som gjør at vi i møte med arbeidsinnvandring og sosial dumping unngår de farene Ottar Brox pekte på.

Arbeidsmarkedet skal ikke være et supermarked.

Høyreekstremismens gjenfødsel i den vestlige verden er intimt forbundet med disse utviklingstrekkene. Det samme er forakten for de politiske elitene og mistroen til sosialdemokratiet som en politisk kraft, i stand til å svare på vanlige menneskers utfordringer. Når sosialdemokratiet ikke klarer å formulere svar og løsninger, er veien åpen for de som har tilsynelatende enklere svar – som en donaldtrumpsk mur.

Populistene som hevder det er ønskelig og mulig å stenge grensene for «de kriminelle» eller for innvandrere generelt, kaster blår i øynene på folk. Men de gjør også noe som er langt mer alvorlig: De bidrar til å sette arbeidstakere opp mot hverandre. Det vanskeliggjør den langsiktige, kompliserte og seige jobben det er å møte denne utfordringen på den mest effektive måten vi har tilgjengelig: Å organisere folk, uansett hvor de kommer fra, i fagforeninger som kan sikre dem styrke, trygghet og forhandlingsmakt.

Politikken spiller en avgjørende rolle for hvorvidt fagbevegelsen svekkes eller styrkes, men selve organiseringsinnsatsen kan ikke vedtas eller bevilges over et statsbudsjett. Forutsetningen for at noe slikt skal lykkes, er at det finnes et inkluderende, sterkt og solidarisk fellesskap på arbeidsplassen, bestående av individer som er selvsikre og trygge nok til å takle problemer fremfor å la seg overmanne av dem.

Og det er nettopp slike fellesskap det er blitt så mange færre av på norske byggeplasser de siste årene. Er det noe vi burde bekymre oss for i Norge, så er det dette.

Jeg vil ikke ha et sånt samfunn.

Vi er på vei tilbake til et samfunn vi gjennom kollektiv innsats arbeidet oss bort fra: Et samfunn der arbeidskraften var en vare på linje med andre, der arbeidsfolk sto med lua i hånda. Tilbake til et samfunn og et arbeidsmarked der en far som egentlig er stolt av arbeidet sitt, sier til barna sine at «du kan gjøre hva du vil, men du skal slippe å jobbe som meg.»

Jeg vil ikke ha et sånt samfunn. Arbeidsmarkedet skal ikke være et supermarked. Lua skal være på hodet, ikke i hånda.

Skal vi få til det, krever det organisering og politisk arbeid. Det krever at uorganiserte arbeidstakere føler et medansvar for utviklingen, og at flere engasjerer seg for å sikre like forhold for alle. Det krever en inkluderende form for solidaritet, og et felles løft for de med de hardeste jobbene og de laveste lønningene.

Og så krever det at flere engasjerer seg partipolitisk; at flere går fra å være tilskuere til å bli deltakere.

(Jonas Bals er i disse dager aktuell med boka “Hvem skal eie landet?”)