Mytene om Johan Sverdrup

En av norsk politisk histories bautaer kom til verden 30. juli 1816: Johan Sverdrup. Dersom du søker opp navnet i søkemotoren din i dag, får du flere treff på Statoils nye oljefelt enn på politikeren som ga feltet navn. I dag vet også mange at Johan Sverdrup hadde “noe med parlamentarismen å gjøre”, men lite om den store politiske merittlisten Sverdrup kunne vise til – eller betydningen han har hatt for dagens samfunn. Illustrerende nok ble ikke jubileet markert på nasjonalt nivå.

En kronikk i en lokalavis og kakeskjæring hos Vestfold Venstre, ser ut til å være eneste feiring. Som kontrast ble Ivar Aasen markert med flere NRK-programmer, eget frimerke og et helt Bergens Tidende på nynorsk under Aasen-året 2013, 200 år etter hans fødsel. Det er derfor på sin plass å rette et lys mot Sverdrup og noen av de mytene som verserer om ham.

Myte 1: Johan Sverdrup innførte parlamentarismen
Fortjenesten for den norske parlamentarismen, der regjeringen sitter så lenge Stortinget tillater det, er i stor grad blitt tildelt Johan Sverdrup. På skolen får vi høre at Sverdrup er “parlamentarismens far”. Allmennkunnskapen er at etter at han innførte et nytt politisk system i 1884, så har Norge hatt parlamentarisme. Det råder en selvfølgelig sammenheng mellom Sverdrup, 1884 og parlamentarismen. “Hvis parlamentarismen ble innført i 1884, visste i hvert fall ikke aktørene hva de selv var med på”, skriver imidlertid statsviter og historiker Trond Nordby i Grunnlov og styreform. Norge 1814-2010.

Senere historikere har bygd på Sars.

Venstremann og historiker Ernst Sars, som var en samtidig av Sverdrup, kan tillegges mye av æren for å ha formet vårt syn på Sverdrup og begivenhetene i 1884. Som venstremann hadde han en ideologisk interesse av å skrive Sverdrup inn i historien som parlamentarismens far. Ved å knytte Venstre tett til et så skjellsettende brudd i norsk historie, ville det gi partiet legitimitet i en tid hvor det ble utsatt for splittelser og press. Senere historikere har bygd på Sars, som igjen har undervist nye generasjoner historikere. Derfor har denne oppfatningen fått så stor plass i den norske kollektive historiefortellingen.

Ifølge Nordby er dette altså en svært unyansert versjon av historien. Vi ser historiske begivenheter som komprimerte og absolutte når de i realiteten er lange, glidende og komplekse. Sverdrup kan med rette pekes ut som den viktigste enkeltaktøren som ledet prosessen frem mot regimeskiftet i 1884. Men parlamentarismen, slik vi kjenner den, ble ikke praktisert før flere tiår senere – og grunnlovsfestet først i 2007.

Oppsummert forløp begivenhetene mot 1884 seg som følgende: Kampen om parlamentarisme dreide seg egentlig om “Statsraadenes Adgang til Thinget”. Statsrådssaken var et krav fra opposisjonen om at statsrådene i regjeringen skulle kunne møte i Stortinget for å stå til ansvar for beslutningene de tok, og for at de skulle lytte til folkeviljen. Slik skulle statsmaktene bli mer balanserte, og Stortinget få en kontrollfunksjon overfor regjeringen. Tre ganger ble det forslaget vedtatt, men kongen nektet å sanksjonere vedtaket, altså sette det ut i livet.

Regjeringen føyde seg ikke for det nye vedtaket.

I vanlige lovsaker ble forslag automatisk gyldige etter tre runder uten sanksjon. Men her var det Grunnloven som lå til grunn, og det fantes ingen praksis på om forslaget var gyldig eller ei etter tredje sanksjonsnekt. Regjeringen og Stortinget var ikke enige: var kongens veto absolutt, eller skulle lovforslaget tre i kraft? Stortinget skar igjennom, og 9. juni 1880 bestemte representantene at forslaget var gyldig, mot kongen og regjeringens vilje. Regjeringen føyde seg ikke for det nye vedtaket. Dermed kunne opposisjonen stille statsrådene for Riksrett.

Venstreopposisjonen var tålmodig, og ventet til etter valget i 1882 med stevningen. Kraftig mobilisering i valgkampen ga dem flertallet av stemmene, og muligheten til å fylle alle plassene i Lagtinget med venstremenn. Ettersom Riksretten var sammensatt av medlemmer fra Høyesterett (9) og fra Lagtinget (17), kunne opposisjonen uten problem dømme regjeringen til embetsforsømmelse og fjerne dem fra embetene. Det skjedde i 1884, og er det som i dag blir kalt “innføringen av parlamentarismen”. Kongen måtte finne en regjering Stortinget kunne godta, og i 1884 var det kun en regjering ledet av Sverdrup.

Dette regimeskiftet betyr likevel ikke at den norske styreformen ble parlamentarisk, slik vi kjenner det i dag. Det finnes flere eksempler på at kongen fortsatt satt med personlig makt, og det finnes eksempler på at Sverdrup tok høyst uparlamentariske vurderinger – som å fortsette som regjeringssjef med mistillit mot seg.

Vi ser også av de historiske kildene at Oscar II hadde stor innvirkning på hvem Sverdrup fikk godkjenning til å ha med i regjeringen og ikke. Kongen satt ned foten for de kandidatene han mente var for radikale, og fikk Sverdrup til å velge personer han likte bedre. I dag hadde det vært utenkelig at kong Harald skulle nekte Erna Solberg å sette hvem hun vil inn i regjeringen. Det er en makt han rett og slett ikke besitter.

Parlamentarismen, slik vi kjenner den, var altså på ingen måte innført i 1884.

Sverdrup mistet fort flertallsgrunnlaget for regjeringen sin i Stortinget og allerede i 1886 begynte regjeringen å tape saker de la frem. Men Sverdrup fortsatte som regjeringssjef likevel. Heller ikke etter å ha tapt valget i 1888 gikk Sverdrup-regjeringen av. Først i 1889 gikk han av etter et mistillitsforslag fra Høyre.

Parlamentarismen, slik vi kjenner den, var altså på ingen måte innført i 1884, ei heller praktisert av Sverdrup selv. Men et startpunkt kan settes, og det kan settes hos Sverdrup. Kanskje “parlamentarismens fødselshjelper” ville vært et bedre navn å gi ham?

Myte 2: Johan Sverdrup sa “all makt i denne sal”
Her er jeg kanskje petimeter. Men den gode retoriske strofen “all makt i denne sal”, og utallige variasjoner av denne, dukker stadig opp i avisspaltene og er enkel å misforstå. Sverdrup verken sa eller mente at all makt skulle ligge i Stortinget. “Så revolusjonær var ikke Sverdrup”, med Trond Nordbys ord. Det egentlige sitatet lyder slik: “…I det Øjeblik, at al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender, gaar det en stor Vækkelse ut over Landet.” All makt og kraft skulle altså møtes i Stortinget, slik at “Folket bliver medinteresseret, medhandlende og medansvarligt”.

Sitatets opphavsmann er ikke nødvendigvis på din side.

Regjeringen skulle ikke kunne regjere uten å ta hensyn til Stortinget, og statsrådene måtte vise ministeransvarlighet i utøvelsen av vervet. Ved at Stortinget og regjeringen virket sammen, ville folkets vilje komme til sin rett. Sitatet sier altså ikke at Stortinget skal bestemme alt, men at statsmaktene skulle balanseres bedre.

“All makt i denne sal” må gjerne leve videre som retorisk poeng når politikere, journalister og samfunnsdebattanter er misfornøyde med regjeringens og forvaltningens forslag og vedtak. Men sitatets opphavsmann er ikke nødvendigvis på din side.

Myte 3: Johan Sverdrup ønsket å danne Venstre
En presisering er heller at han måtte danne Venstre. Etter hvert som venstreopposisjonen vokste og samlet seg på Stortinget, ble Sverdrup uuttalt fører for bevegelsen. En av årsakene til at han kunne bli det, var at han var en heltidspolitiker. Han hadde rett og slett tid til å engasjere seg fullt og helt i de politiske sakene. Personlige og politiske seire var de samme, og politiske nedturer var personlige nedturer, skrev historikeren Jens Arup Seip i Utsikt over norsk historie.

Sverdrup var en viktig drivkraft bak stiftelsen av partiet. Men han var også motvillig og nølende i partiorganiseringen. Han var redd for å bli bundet av et parti og av et partiprogram. For han var venstreforeningen et middel for å vise den samla styrken til bevegelsen i oppløpet til Riksretten i 1884. Det tilspissede politiske klimaet i 1880-årene gjorde partiorganisering uunngåelig.

Historikeren Leiv Mjeldheim kalte Sverdrup en “uvillig organisator” i boka Folkerørsla som vart parti. Med det mente Mjeldheim at Sverdrup ideelt sett ikke ønsket seg en landsdekkende og bindende partiorganisasjon. Men når utviklingen uansett gikk den veien, tok han heller kontroll ved å skrive vedtektene, dirigere stiftelsesmøtet og sikre seg plass som partiets fører på tinget og i det nye partiet.

Slik kan en markere de 200 i en politisk kjempes ånd.

—

Jubileumsåret bør brukes til mer enn å spise kake. For å sitere Sverdrup i en tale fra 1873, der han avkrefter at han er for republikk:

Hvis fremtidens utvikling fører i den retning må det bli den kommende tids menn der får avgjøre den sak. Men det er noget av det mest kuriøse, man kan tenke sig, nu å ville avgjøre, vad nordmennene om hundre år måskje [kanskje] vil ha bestemt sig for.

143 år senere er det flere av Sverdrups politiske resultater vår tids kvinner og menn diskuterer eller burde diskutere: stemmerettsutvidelser, sidemål, verneplikten, og mer aktuelt enn på lenge, juryordningen i straffesaker, for å nevne noe. Slik kan en markere de 200 i en politisk kjempes ånd.