Nå henger alt sammen med alt

«Folkens, det blir verdenskrig av dette», sukket min kollega da nyhetene kom torsdag formiddag om israelske angrep på Syrias to hovedflyplasser.

Det var ingen analyse, bare en rå følelse.

Siden har Iran truet Israel, Nato advart Iran, og Israel har instruert en million uskyldige sivile om å evakuere ut i ørkenens ingenting i Gaza. En bakkeinvasjon venter, og en tragedie skal med åpne øyne gjøres til en katastrofe.

Retorikken fra israelske ledere er svært urovekkende.

Hamas’ motbydelige angrep på sivile har utløst spørsmål av typen «Hvordan kunne det skje?». Det er dessverre feil stilt. For hvordan kunne det ikke skje? Her hjemme har vi hatt en debatt om «men», altså om at det ikke skal være lov å sette Hamas grusomheter inn i en kontekst. Men man kommer ikke unna faktum: Ukas galskap er en direkte konsekvens av statsminister Benjamin Netanyahus villede politikk.

Tragedien i Midtøsten er tilført atter et kapittel, ett av nå utallig mange i denne tilsynelatende uendelige føljetongen av hat og død. Spiralen har spunnet i 75 år. Nye tusener er drept, mange flere er skadet og ødelagt for livet. En ny generasjon barn er traumatisert. Nok en fortelling om den andre sidens umenneskelighet er lagt til i hukommelsen.

Bosetter-politikken hans på Vestbredden har vært en stille katastrofe.

Retorikken fra israelske ledere er svært urovekkende. Statsministeren er fremst i køen av tøffe israelske høyreledere som bruker de største ordene. Han har lovet hevn over Hamas og satt dødsfrykt i de sivile uskyldige på Gaza med trusler om at «det Israel skal gjøre mot sin fiende de neste dagene vil gjalle i generasjoner». Altså en lekse palestinerne ikke vil glemme. Det er villskap fra en politisk leder.

Hamas er åpenbart dårlige og farlige ledere for den palestinske befolkningen på Gaza. Men det er ikke bare palestinerne som er sviktet av eget lederskap. Ekstremister leder nå an på begge sider. Netanyahu er den lengstsittende, mest høyreorienterte og mest skandaliserte statsministeren i Israels historie. Han er tiltalt for korrupsjon og har forsøkt å tvinge Høyesterett under politisk kontroll. Siden han første gang ble statsminister i 1996 har han ledet landet lenger og lenger bort fra en fredelig løsning. Netanyahu begravde Oslo-avtalen, som i høst er 30 år. Har Israels leder gjort jobben sin, har han gjort livet tryggere for israelere? Åpenbart ikke.

Hamas’ angrep på Israel forrige helg har vært bensin på et internasjonalt bål som allerede brant godt.

Bosetter-politikken hans på Vestbredden har vært en stille katastrofe − med omverdenens aksept − og det brutale presset mot Gaza har skapt et livsfarlig trykk. I fredsforhandlingene med Saudi-Arabia og fire andre arabiske land, har Netanyahu søkt løsninger uten hensyn til palestinernes sak. Det provoserer selvsagt. Og selv moderate israelske medier hevder at det er Netanyahus egen splitt- og hersk-politikk der de to palestinske grupperingene, Hamas på Gaza og Fatah på Vestbredden, settes opp mot hverandre, som nå har slått dødelig feil.

Påstanden er at israelske ledere har latt Hamas bygge seg opp økonomisk og militært for å unngå en samlet palestinsk bevegelse. Forente palestinske krefter ville styrket kampen om et selvstendig Palestina, noe Israel motarbeider med alle midler. «I årevis har Netanyahu støttet Hamas. Nå har bomben eksplodert i ansiktet på oss alle», skriver kommentatoren Tal Schneider.

Hamas’ angrep på Israel forrige helg har vært bensin på et internasjonalt bål som allerede brant godt. Heten fra Midtøsten når oss på en annen måte enn før. Du merker det på debatten her hjemme. Avstanden er ikke like trygg lenger, for oss som observerer håpløsheten fra vårt stille hjørne.

I tillegg til vår oppriktige bekymring for de mange millionene med sivile uskyldige som er fanget i dette dødelige skjebnefellesskapet mellom israelere og palestinere, jøder og muslimer, sniker det seg nå inn en egen eksistensiell frykt. Konflikten har alltid angått noen andre, den har riktignok alltid skapt stort engasjement i salongene som en intellektuell øvelse, men aldri hatt reell betydning for våre egne liv.

Men det fins en enda mer skremmende kontekst.

Nå er konteksten en helt annen. Israelske tanks står klare for å rulle inn i Gaza, inn i en krig det hevdes fra israelsk hold at mangler både plan og mål. En bakkekrig kan bli et mareritt for begge sider i denne konflikten. Israelske soldater i fremmede gater, som skal rydde opp i en jungel av knuste bygninger og kjellere og tunneler. Vår nære verdenshistorie er full av eksempler på at dette er en oppskrift på problemer. En fiende på hjemmebane med ryggen mot veggen? Sjelden ender det med mission accomplished.

Hvordan vil en invasjon påvirke palestinerne på Vestbredden, de Netanyahu har prøvd å holde unna brødrene på Gaza, og deres arabiske støttespillere − Israels dødsfiender fra da Palestina ble okkupert i 1967? Hva med de ekstreme israelske bosetterne, vil de helle bensin på bålet?

Men det fins en enda mer skremmende kontekst. Den statsminister Jonas Gahr Støre advarte Stortinget om denne uka. Den som knytter krig i Midtøsten til den som pågår i Ukraina, og som kaster gnister østover mot Asia og Kina, og som vil kunne sette USA i en farlig spagat. «Med konflikt i både Ukraina og Midtøsten på samme tid forverres det internasjonale konfliktbildet ytterligere. Konflikten kan bidra til en forsterkning av eksisterende geopolitiske skillelinjer – med økende friksjon i forholdet mellom vestlige land, arabiske land og Russland», sa vår statsminister.

Historiens snøskred kaller den britiske historikeren Niall Ferguson det vi nå står overfor.

Vestens oppmerksomhet er nå rettet mot Midtøsten. Israels brutalitet på Gaza vil kreve enorme økonomiske bidrag til gjenoppbygging, hvis ikke USA nå snakker Israel til fornuft. Men supermaktens støtte er enn så lenge uforbeholden.

Utholdenheten i støtten og solidariteten til Ukraina er allerede under press. Det skorter på ammunisjon, økonomi og i mange land også vilje. USA er suverent den største bidragsyteren i Ukraina. USA er også Israels fremste militære støttespiller og garanterer også for sine allierte i Asia. Verden er nå bare en konflikt med Kina unna at USA står i en umulig spagat.

Historiens snøskred kaller den britiske historikeren Niall Ferguson det vi nå står overfor. Han avviser tesen om en historie som går i sykluser. Nei, den kommer som skred. På sosiale medier denne uka delte han ulike tekster der han har skrevet om alle tings sammenheng. I en tekst som gjorde særlig inntrykk, sammenligner han USA med Det britiske imperiet på 1930-tallet, som ikke klarte å avverge krig, men lot fascismen få fotfeste i Tyskland, Italia og Japan. Gjør Washington samme feil nå, vil et økonomisk presset USA ikke klare å stagge vår tids aksemakt, Russland, Iran og Kina, fra konflikt i tre verdensdeler.

Den iskalde forskjellen fra 1940 til 2023 er at det nå ikke står et USA i reserve, det president Roosevelt omtalte som «arsenal of democracy» – demokratiets våpenlager. Nå er det diktaturene som har våpenlagrene, minner Ferguson om. Og Donald Trump banker på døra til Det hvite hus.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)