Når du er lang i aksjer, men fattig på cash

Noen er rike, både i formue og i forbruk. Skatt burde prioriteres før kunstkjøp og hyttepalass.

Skatt burde prioriteres før kunstkjøp og hyttepalass

Andre er såkalte «asset rich, cash poor». De er gjerne en gruppe rike eiere, ofte med null i inntekt. Men likevel med store formuer.

En slik person kan vær for eksempel Norlandia-eier (NHC-Group) Kristian Adolfsen, som på NRK Debatten for noen uker sa at han har 99 prosent av formuen sin i aksjer. Når staten ber ham betale skatt på den formuen, sier han at han derfor vil måtte ta penger ut av bedriften han eier for å betale formuesskatt.

Er ikke det urimelig, kan du kanskje tenke? Vel, først kommer det an på hva det vil si å ta penger ut av selskapet. Her har en som Adolfsen flere muligheter. Han kan for det første ta ut lønn. For selv om han er eier, er han ansatt i et eget eierselskap. Et annet alternativ er å ta ut utbytte som eier. Et tredje er å selge aksjer.

Når du kjøper en øl, så trenger du ikke selge noe av ølen for å betale alkoholavgiften

Han kunne også ha lånt pengene i banken, eller skaffet inntekter på annen virksomhet, for eksempel gjennom noe av alle eiendommene selskapene eier. For det er heller ikke sånn at pengene til å betale formuesskatten, må komme fra ett sted. Som en forskningsartikkel som ser på denne gruppen de kaller «fattige rike», altså formuende uten inntekt, sier så godt: Når du kjøper en øl, så trenger du ikke selge noe av ølen for å betale alkoholavgiften. Grunnen til det er at de pengene har man lagt inn i regnestykket fra før (eller, det vil si, butikken har gjort det for deg), og man har spart dem, så man kan betale både for ølen og for avgiften. Er man vanlig lønnsmottaker, betaler man med andre ord avgiften fra lønna si.

Hvorfor har så ikke Adolfsen og hans like penger til å betale skatten sin med? (Han er ikke den eneste som klager på formuesskattens urimelighet.) Vel, enten har de ikke gitt seg selv nok lønn eller ikke tatt ut nok utbytte, selv om det fint kan være rom for begge deler. Selskapene hans går bra.

Vel, enten har de ikke gitt seg selv nok lønn eller ikke tatt ut nok utbytte

Poenget er at det godt kan være at de det gjelder planlegger å være så lite likvide som de er. Rett og slett fordi det minimerer skatteregningen deres maksimalt. Den store rabatten som finnes på for eksempel «arbeidende kapital», som jeg har omtalt før, gir insentiver til slik tilpasning. Skatteplanlegging som det også kalles. Og det vet vi at de rikeste driver med. Slik tilpasning har ført til at de rikeste i Norge betaler minst i skatt (per krone). I fjor viste skattelistene at de ti rikeste i Norge betalte skatt som tilsvarte 1,26 prosent av deres felles formue. Det betyr at de betaler svært lite skatt, også på inntekt. Gjennomsnittsskatt på inntekter mellom 500 000 og 1 million ligger på 25-30 prosent.

Poenget er at det godt kan være at de det gjelder planlegger å være så lite likvide som de er.

Derfor kan de selvsagt også planlegge å ha penger til å betale formuesskatten når den kommer, hvert eneste år. Ofte sier de rikeste at de må «tappe bedriften» sin for å få penger til å betale formuesskatten. Det er like ofte feil: Å tappe et selskap for penger, vil de bare faktisk gjøre dersom de må ta ut mer i utbytte enn det bedriften har gått i overskudd. Først da vil det tære på egenkapitalen og gå ut over driften av selskapet. Men det er det svært sjeldent det er snakk om. Ofte er det bare snakk om at en andel av utbyttet går til å betjene formuesskatten.

Alternativt er disse menneskene bare veldig dårlige til å planlegge. Men de hadde neppe gjort så stor suksess, hvis det var tilfellet.

Derfor kan de selvsagt også planlegge å ha penger til å betale formuesskatten når den kommer, hvert eneste år

For de er jo rike. Det er de rike som blir ilagt formuesskatt. Uansett hvor lite de ønsker å betale den. De har ikke nødvendigvis penger på konto, men de sitter på en haug av ikke ennå realiserte, men i høyeste grad tilgjengelig midler.

For alle praktiske formål blir de med store aksjeformuer sett på som rike, og de er det også. Overskrifter som: «Etter kraftig Amazon-oppgang har Jeff Bezos nå en formue på 171,6 milliarder dollar.» Det er jo penger som er i selskapet hans, men det gjør ikke verdens rikeste mann mindre rik. Eller overskrifter om å være «god for» eller å bli «10 millioner kroner rikere over natten», det handler jo nettopp om verdien av selskaper disse menneskene eier, ikke om penger de har i banken.

Hadde det vært sånn at det bare var enkelte eiere som hadde problemer med å betale formuesskatten når bedriften gikk dårlig som klaget, kunne man sett for seg en annen debatt om dette.

Blant dem som er lite sugne på å betale formuesskatt finner vi mange av Norges aller rikeste. De har helt åpenbart råd

Men slik er det jo ikke. Blant dem som er lite sugne på å betale formuesskatt finner vi mange av Norges aller rikeste. De har helt åpenbart råd, det ser man både på formue, og på luksuriøst forbruk og livsførsel blant mange. Det skorter ikke på penger, og Adolfsen selv har til salt i grøten.

Adolfsen sier det er formuesskatten han har problemer med, men at han gjerne betaler mer skatt. Han trekker fram selskapsskatten som et alternativ til formuesskatten. Men det er minst to problemer med det: Selskapsskatten betales av bedriften, ikke av eieren. Det betyr at deler av den, trolig halvparten betales av de ansatte i form av lavere lønnsutvikling, og trolig må kundene betale noe. Selskapsskatten er billigere for eierne. Den treffer ikke deres personlige verdier.

Det er bare en tiendel av Norges befolkning som betaler skatten, men til gjengjeld er det de samme folkene som eier en fjerdedel av verdiene i Norge

Dessuten er den mer skadelig for næringslivet enn formuesskatten er. Jeg kan ikke se hvordan noen andre enn eieren selv skal komme godt ut av et å øke selskapsskatten for å kutte formueskatt.

Det er sjelden vi ser slik harme som vi gjør i debatten om formuesskatten. Særlig fra de mest privilegerte menneskene i Norge. Betyr det at formuesskatten er mer urettferdig, skadelig eller dårligere uformet enn annen skatt?

Det er bare en tiendel av Norges befolkning som betaler skatten, men til gjengjeld er det de samme folkene som eier en fjerdedel av verdiene i Norge. Skatten treffer stort sett der den skal. Målet er jo å skape et mer rettferdig samfunn.

Formuesskatten er en skatt på personlig formue, som betales av personer. Det er altså ikke en skatt på bedrifter og arbeidsplasser. Heldigvis er det vanlig at rike personer eier, skaper og investerer i bedrifter. Det er bra for økonomien. Det er derfor formuesskatten og bedriftene ofte blir sett så ofte i sammenheng. Men de rike investerer også fordi det lønner seg for dem.

Argumentet som ofte brukes er at en bedriftseiers formue ikke kan løsrives fra bedriftens ve og vel. Men det kan den.

Norge er et av verdens beste land å drive næringsvirksomhet i: Vi har forutsigbare rammevilkår, et fellesskap som sørger for infrastruktur og godt utdannet arbeidskraft, og som tar seg av og betaler for arbeidstakerne når de blir syke. Dette gjør det også enklere å bli rik her enn mange andre steder. Vi har en av de høyeste andelene milliardærer i verden.

Særlig Adolfsen burde evne å se sammenhengen mellom det å betale skatt, og det å drive en bedrift. Selskapet hans lever bokstavelig talt på skattepengene våre, der han driver offentlig finansierte velferdstjenester som sykehjem og asylmottak.

Han og broren har ifølge seg selv 2,75 milliarder i bakhånd til nye investeringer, og har investert 800 millioner kroner bare under koronatiden. Han burde ha cash flow nok til å betale formueskatten sin. Det gjelder for mange av dem som roper høyt akkurat nå.