Når det blåser på rentehavet

Nordmenn som gruppe har fortsatt en del penger på kistebunnen etter pandemiårene da forbruket var lavt og folk beholdt inntekten ved at fellesskapet kompenserte bedriftenes lønnsutgifter. Men det er en buffer, ikke en buffé bankene har noen slags rett til å forsyne seg av. Den er dessuten ulikt fordelt. Mange nordmenn har slett ingen slik reserve. Det vi har er store, private lån. Norske husholdninger skylder bankene over fire tusen milliarder kroner og gjelda fortsetter å vokse fortere enn lønningene våre.

Men hvor mye av renteøkningen skyldes Norges Banks kamp mot inflasjonen, og hvor mye skyldes bankenes evne og vilje til å øke marginene sine når markedet blir mindre oversiktlig for kundene? Se det vet bare bankene selv.

Kundene? De opererer hver for seg og med svært begrenset informasjon.

Det er jo ikke slik at det kun er Norges Banks utlånsrente som bestemmer hva slags tilbud du får fra banken din. Bankene er selv svært raske med å minne oss om dette når Norges Bank setter renta ned. Da påpeker bankene at styringsrenta bare er en del av totalbildet og bruker det som argument for å sette renta di mindre ned enn Norges Bank nettopp gjorde. Den samme regelen gjelder selvsagt når Norges Bank setter renta opp, men da er det pinlig stille om denne sannheten fra bankenes kommunikasjonsavdelinger og fra deres såkalte forbrukerøkonomer.

Bankene låner ikke alle pengene de tilbyr deg og meg fra Norges Bank. De låner også i obligasjonsmarkedet, de låner av hverandre og ikke minst, de låner av deg og meg. Det du tenker på som dine innskuddskontoer heter «innlån» på bankspråket.

Til høsten kommer regningene for sydenturene våre.

Banksjefene har dermed mange virkemidler for å øke sine inntekter. Dette er faget deres. For dem er det enkelt, men for oss er det vanskeligere å få øye på hva de faktisk gjør. Du som kunde har derimot bare ett verktøy: å bytte bank. Det er uforholdsmessig arbeidskrevende og komplisert. Bankene er profesjonelle, har full oversikt over markedet, inkludert de ulike måtene de skaffer sin finansiering på og hele økonomien til hver eneste av sine egne hundretusenvis – eller millioner – av kunder.

Kundene? De opererer hver for seg og med svært begrenset informasjon. Det er rått parti.

Det er som om du skal seile om kapp med profesjonelle og du stiller i familiebåten din. Hvis det bare blåser en flau bris rett bakfra, ligger alle konkurrentene på linje. Både du og verdensmesteren. Det er ingen vits i å manøvrere. Selv den slueste og mest erfarne kapteinen er tom for tjuvtriks når det blafrer i seilene. Det er når det blåser opp og vinden skifter ofte at de beste seilerne får vist seg fram. De gjør mange raske, store og små justeringer, og stikker av. De med mindre kunnskap eller dårligere forutsetninger blir hengende etter.

Til høsten kommer regningene for sydenturene våre.

Hver eneste gang renta beveger seg har bankene massevis av store og små muligheter til å øke sine inntekter uten at vi ser hva de gjør, og de bruker dem. Kvartalsregnskapene som nettopp ble lagt fram viser resultatet, men ikke metoden. Norske banker har økt sine netto renteinntekter enormt etter at renta begynte å stige. Det er du som betaler.

Sommeren er snart her og nordmenn bestiller ferier som alltid før. Til høsten kommer regningene for sydenturene våre. Noen bruker bufferkontoene sine, noen bruker kredittkortene sine, noen velger kanskje å refinansiere huset eller bilen og la forbruket «forsvinne» i det nye, større lånet. Resultatet blir uansett mer gjeld som skal betjenes med stadig stigende rente. Så kommer vinteren.