Det er ikke så rart at sykefraværet er høyt. Men det finnes langt bedre løsninger for å få det ned enn å kutte i folks inntekt.
Jeg står på kjøkkenet på jobb denne morgenen og setter på kaffe mens jeg hører på Nyhetsmorgen idet de nyeste sykefraværstallene blir offentliggjort. Det er torsdag, den ene dagen i uka jeg er på jobb. De andre dagene er jeg sykmeldt.
Rykende ferske Nav-tall viser at økningen i nordmenns sykefravær flater ut fra 2. til 3. kvartal.
Utflatingen er gode nyheter, mener Nav-direktør Hans Christian Holte, som understreker at sykefraværet fortsatt er høyt. Forskerne som svarer på lytterspørsmål peker på den «sjenerøse» ordningen som en mulig forklaring på det høye fraværet.
Holdningen om at syke folk blir friskere bare de blir fattigere, synes å være relativt utbredt.
Jaja, tenker jeg, nå er det bare å vente på alskens aviskommentarer, debattinnlegg og politikere som nok en gang peker på hvor syke nordmenn er – særlig oss kvinner – og at nå må sykelønnsordningen bli mindre raus, vi må vurdere å innføre karensdager, ja vi må i hvert fall tørre å ta debatten om full lønn ved sykdom.
I denne debatten er ord som raus og sjenerøs negative karakteristikker ved en universell velferdsordning. Tygg litt på den.
Les også: Kvinners sykefravær måles opp mot menns.
Debatten om sykefravær og sykelønnsordning dukker opp fra tid til annen, men har vært særlig dominerende nå i år og fram mot forhandlingene om ny IA-avtale. Det virker som om fortellingen som har fått lov til å etablere seg, er at det er for lett å bli sykmeldt, og at løsningen er å innføre økonomiske incentiver som skal få folk til å stå i arbeid. Eller ta fra syke folk pengene, om du vil.
Mange har ikke råd til å miste en dagslønn, og vil bli nødt til å gå på jobb med sykdom dersom det innføres karensdag. Hvor mange av oss har lyst til å jobbe side om side med en syk kollega?
I fortellingen om sykefraværet, er jeg nå en del av problemet. Jeg skammer meg litt.
Holdningen om at syke folk blir friskere bare de blir fattigere, synes å være relativt utbredt.
De som vil gjøre ordningen strengere, er gjerne også de som ikke vil tape noe på det. Som når alle andre universelle ordninger strammes inn, er det de som har minst fra før som taper mest. Og siden kvinner altså har høyere sykefravær enn menn, vil flere kvinner enn menn tape økonomisk på en mindre raus ordning.
Kanskje treffer debatten meg ekstra godt fordi jeg selv har vært sykmeldt en god stund. I fortellingen om sykefraværet, er jeg nå en del av problemet. Jeg skammer meg litt. Norge trenger kvinner som jobber, sa arbeidsministeren tidligere i år. Og i dag: – Vi har ikke råd til at fraværet fortsetter på dette nivået over tid.
Ikke syk, bare litt pårørende, skrev jeg i vår, rett før jeg ble sykmeldt. Der beskrev jeg den store belastningen jeg levde med som pårørende til to barn med funksjonshindringer i kombinasjon med full jobb. Som et slags varsel begynte teksten slik: Ganske ofte tar jeg meg selv i å lure på om det egentlig er meningen at man skal kombinere arbeidsliv med pårørendearbeid. To uker etter kom smellen.
Kanskje er det summen av livsbelastning som gjør at kvinner er mer sykmeldt?
Jeg burde vært en kvinne som står opp om morran og sjonglerer barn, familie, pårørendearbeid og full jobb uten å bli utbrent og langvarig sykmeldt. Men det greide jeg ikke. Å bli sykmeldt føltes som et nederlag. Jeg hadde sviktet. Og kan nå pekes på som et problem av høyrekreftene som vil kutte i sykelønna.
Kvinner som fra før av er et underskuddsfenomen, ifølge enkelte av dem. Kvinner som er så mye sykere enn menn, uten at noen greier å sette fingeren på årsaken.
Kanskje det er problemet. At forskere virker opptatt av å finne én årsak til kvinners høyere sykefravær. Forklaringen er sannsynligvis langt mer sammensatt: I de mest belastende yrkene jobber det nesten bare kvinner. Det er også flest kvinner i yrker som krever emosjonelt arbeid. Kvinner er fortsatt prosjektleder og koordinator på hjemmebane, også i par hvor begge jobber fulltid og deler husarbeidet likt. Kvinner er oftere hjemme med sykt barn. Kvinnesykdommer forskes for lite på. Ja, kvinner har til og med mindre tid til å trene enn menn, noe som har konsekvenser for helsa.
Kanskje er det summen av livsbelastning som gjør at kvinner er mer sykmeldt?
Og da er det ikke lenger hver enkelt kvinne som er problemet, men samfunnet hun lever i. Vi gjør så godt vi kan, tross alt.
Sykefraværsstatistikken vil se penere ut, men det er vel ærlig talt ikke et sånt land vi vil være.
Er det da slik at nordmenn er sykere enn andre? Neppe, skriver selveste KS, kommunenes arbeidsgiverorganisasjon:
«Sykefraværet i Norge er klart høyere enn i de fleste andre land og har holdt seg høyere enn i andre land etter pandemien. Det er imidlertid mange forhold som gjør at en skal være forsiktig med å trekke konklusjoner om årsaksforholdet, for eksempel at nordmenn er sykere eller «skulker mer» enn innbyggerne i andre land. I land med et svakt stillingsvern vil syke raskere miste jobben og dermed falle ut av sykefraværstallene. Arbeidsledigheten er lavere i Norge enn i de fleste andre land, og det er grunn til å tro at folk med dårlig helse har lettere for å bli arbeidsledige (og dermed ikke påvirke sykefraværstallene). Inkludering av svake grupper i arbeidsmarkedet vil trolig isolert sett heve sykefraværet.»
Dette er helt vesentlig. Å kutte i sykelønna vil være å kutte i arbeidsdeltakelsen for ansatte med kroniske sykdommer, diagnoser og funksjonshindringer. En (dårlig) løsning på å få ned sykefraværet, er å hive alle «kronikerne» ut av arbeidslivet. Sykefraværsstatistikken vil se penere ut, men det er vel ærlig talt ikke et sånt land vi vil være.
Les også: En fornærmelse mot de sykeste.
Hvorfor kan vi ikke samle mer støtte om en raus velferdsstat? Hvorfor må høyresidefortellingen om late snyltere vinne stadig mer fotfeste?
«Det er i grunnen ingen virkelig reell logisk begrunnelse for å opprettholde karensdager, i det vi hele tiden må forutsette at sykdomsfravær skyldes sykdom, og når sykdom inntreffer, skal man ikke ha noen økonomiske belastninger».
Ordene tilhørte daværende Høyre-leder Jo Benkow under stortingsdebatten i 1977 da retten til full lønn fra første dag ved sykdom ble enstemmig vedtatt. 1977 føles nå veldig, veldig lenge siden.
For fagbevegelsen er sykelønna hellig, og halvparten av nordmenn er enige i at den skal bestå.
NHO har foreslått å frede sykelønna i 18 måneder. Det er et lurt grep for deres del, med tanke på at vi innen den tid sannsynligvis har en regjering bestående av partier som er for kutt i sykelønna. LO har av like åpenbare grunner satt foten ned, og vil frede sykelønna i fire år til.
Skulle ordningen med full lønn under sykdom falle, har LO varslet at de vil kjempe for å få rettigheten inn i tariffavtalene – slik ganske mange arbeidstakere allerede har. LO har vind i seilene etter medlemsvekst og en vellykket streik i fjor. For fagbevegelsen er sykelønna hellig, og halvparten av nordmenn er enige i at den skal bestå.
– Godt hjulpet av arbeidsgiverne, høyresida og enkelte kommentatorer i mediene, kan det i opinionen framstå som om sykelønnsordninga og sykefraværet henger sammen. Det er et blindspor, sier LO-nestleder Steinar Krogstad til FriFagbevegelse.
Høyresiden er irriterende gode historiefortellere. Nå må venstresiden greie å formidle en fortelling om et velferdssamfunn som skal og må være raust, sjenerøst og inkluderende.
Kommentarer