FOTO: Oscar Keys/Unsplash

Når det virker umulig å si «nei»

New Yorker-novellen «Cat person» kommer under huden på hvordan kvinner navigerer i en kvinnefiendtlig verden

Forrige helg publiserte The New Yorker novellen «Cat person» av Kristen Roupenian. Teksten er blitt lest, delt og kommentert i det uendelige: Aldri før har et litterært verk skapt lignende lesertall og engasjement på nettet. Flere har heller ikke skjønt at det nettopp er skjønnlitteratur de leser, og omtaler teksten som et essay eller en artikkel.

Som kvinner flest er hun oppdratt til å ta ansvar for andres følelser, ofte på bekostning av sine egne.

At novellen forveksles med sakprosa, sier noe om hvor tett den kommer på et politisk klima der det som en gang ble hvisket om eller opplevd i det stille, nå har fått en markant plass i offentligheten. «Cat person» gjør noe så sjeldent som å gi form til erfaringer og følelser kvinner trodde de var alene om.

Margot og Robert

Margot, en 20 år gammel collegestudent, treffer Robert, en mann i begynnelsen av 30-årene, på kinoen hun jobber. Han ber om nummeret hennes, og over de neste ukene bygger de opp et forhold gjennom vittige tekstmeldinger. Når de møtes igjen, blir leseren med på en kveld som skifter fra anstrengt, til mindre anstrengt, til grusomt ukomfortabel.

Ikke en eneste gang spør Robert hva hun har lyst å gjøre, eller om hun har det bra.

Novellens usynlige forteller lar leseren få utilslørt tilgang til Margots tankeprosesser. Etter deres første kyss, blir leseren fortalt: «It was a terrible kiss, shockingly bad; Margot had trouble believing that a grown man could possibly be so bad at kissing». Roberts elendige kysseevner utløser en følelse av sympati hos Margot. Det gir henne et slags overtak å vite hva han tenner på og hva som sårer ham.

Mild flørting og vitser på hennes egen bekostning, er sikre vinnere, erting og latterliggjøring får negative konsekvenser. Margot er en kvinne som jobber strategisk med å tekkes en manns skjøre selvbilde. Som kvinner flest er hun oppdratt til å ta ansvar for andres følelser, ofte på bekostning av sine egne.

Dette er sex diktert av eldgamle kjønnsstrukturer.

Hjemme hos Robert har de sex. Selv om Margot flere ganger ønsker å trekke seg, verken tørr eller orker hun å forholde seg til hva som kan skje skulle hun si «nei». Hun ser for seg skammen, den flaue, trykte stemningen, og gjør seg opp en mening hvor stor sjansen er for at Robert kan bli voldelig. Bedre å bare få det overstått og komme seg hjem.

Som en dukke plasserer Robert Margots kropp i forskjellige stillinger. Selv prøver hun ulike metoder for å distansere seg fra opplevelsen og ta eierskap over den. Ikke en eneste gang spør Robert hva hun har lyst å gjøre, eller om hun har det bra.

Seksuelle relasjoner fra et kvinneperspektiv   

Robert i «Cat Person» er ingen Harvey Weinstein, Louis C.K eller Charlie Rose.

Margot blir heller ikke utsatt for et overgrep, sexen er frivillig og på overflaten samtykkende. «Bad sex» er betegnelsen gitt av engelske medier, men den treffer ikke helt den heller. Det finnes dårlig sex som også er bra sex, i den grad at en hele tiden føler seg hørt, sett og tatt hensyn til. «Cat person» bygger gradvis opp en sexscene som hovedpersonen ikke ønsker å ta del i, men føler seg for maktesløs til å avbryte. Dette er sex diktert av eldgamle kjønnsstrukturer.

Verdenslitteratur og populærkultur er overfylt av menns seksuelle erobringer

«Look at this beautiful girl, she imagined him thinking. She’s so perfect.». Robert behandler Margot som et objekt, når han tar på henne oppleves det mekanisk og upersonlig. En midlertidig løsning er å se seg selv gjennom hans øyne, å sørge for at objektiviseringen er like mye hennes verk som hans.

I romanen How to build a girl av Caitlin Moran opplever den kvinnelige hovedpersonen noe lignende. Johanna ønsker seg et legendarisk sexliv, men har nesten utelukkende smertefull, nedverdigende sex. Det eneste som gjør at hun holder ut, er å tenke på hvor deilig dette er for mannen.

Som den eldre Johanna bemerker: «There is very little female narrative of what’s it like to fuck, and be fucked. I will realise that, as a seventeen-year-old girl, I couldn’t really hear my own voice during this sex. I had no idea what my voice was at all.»

Me Too knuser oppfatningen om at det er kvinners rolle å finne seg i uønsket seksuell oppmerksomhet.

Verdenslitteratur og populærkultur er overfylt av menns seksuelle erobringer. Den stereotypiske mannen har alltid lyst på sex, forfølger kvinner som sier «nei» og stigmatiserer kvinner som sier «ja». I denne fortellingen er det rett og slett ikke plass til kvinnens seksualitet. Når hun så fratas egne seksuelle lyster, er resultatet seksuelle relasjoner innordnet menns nytelse og ego.

At det aldri faller Robert inn å høre hva Margot ønsker, er helt på linje med hvordan menn oppdras til å tro at det er deres ønsker og interesser som til enhver tid gjelder. Der det virker lettere å gjennomføre et samleie enn å håndtere en avvist mann, kan det aldri finnes autentisk samtykke.

Reell endring?

Me Too-kampanjen har klart det umulige: å endre på den vanlige iscenesettelsen av sex, kjønn og politikk. Det føles fremdeles litt uvirkelig å leve i en tid der kvinners stemmer og opplevelser fører til alvorlige konsekvenser for overgriperen, snarere enn for offeret. Episoder en tidligere har ledd bort, fortrengt eller trivialisert, blir i lys av Me Too eksempler på noe som aldri skal få lov å gjenta seg. Me Too knuser oppfatningen om at det er kvinners rolle å finne seg i uønsket seksuell oppmerksomhet.   

For hver mann som spør «er det ikke lov å gi en klem lengre?» finnes det tusenvis av kvinner som spør seg selv om de gjør sitt livs største feilsteg ved å bli med en mann hjem.

«Cat person» åpner for en lignende konfrontasjon med premissene som ligger til grunn for sexen som nytes kun av den ene parten. Reaksjonene på «Cat person» er i seg selv et bevis på nerven novellen har truffet. På Twitter finnes det en egen profil dedikert til fornærma menn som avviser novellens litterære kvaliteter, demoniserer Margot og forsvarer Robert. Menn som Robert er ikke nødvendigvis klar over sexismen de har internalisert og utøver i sine forhold til kvinner. At det mange anser som akseptert oppførsel blir påpekt og utlevert slik det gjøres i «Cat person», skaper forståelig nok irritasjon.

Det geniale med novellen er hvordan den hele tiden gjør Margot (og leseren) usikker på Roberts karakter. Margots frykt for konsekvensen av å avvise Robert, gjør seg gjeldende i novellens siste ord, som fjerner enhver tvil om hvem han egentlig er.

For hver mann som spør «er det ikke lov å gi en klem lengre?» finnes det tusenvis av kvinner som spør seg selv om de gjør sitt livs største feilsteg ved å bli med en mann hjem. «Cat person» kommer under huden på hvordan kvinner navigerer i en kvinnefiendtlig verden.

Som fiksjon går teksten steder nyhetsartikkelen ikke kommer, og bygger opp et spesifikt, detaljert univers som allikevel oppleves skremmende gjenkjennelig.

nyhetsbrevet