Når mellomtonene forsvinner

Charlie Kirk. Jeg hadde aldri hørt om han, ikke festet meg ved navnet, før han ble skutt og drept i Utah onsdag kveld. Da sto Kirk i krigstyper sammen med setninger om «borgerkrig i USA». En for mange forvirrende verdensnyhet.

Han var Trumps mann. Og min egen uvitenhet er illustrerende for tida vi lever i. For Kirk er knapt nevnt i tradisjonelle norske medier. I skarp kontrast til norsk ungdoms inngående kjennskap til Kirk og hans politikk via sosiale medier. Det er til ettertanke, helt uavhengig av hva som skjer videre i USA.

Drapet er krise. Uansett hva han sto for, representerte og mente er dette et politisk attentat og en politisk og nasjonal katastrofe. Det er en tragedie for han selv og familien, og det er en begynnelse på et enda farligere USA. Attentat får ofte store følger. Et signal om at verre ting er i emning. Om et tidsskille.

Den amerikanske uskylden ble drept i Dallas. Og kom aldri tilbake.

Drapet på president Lincoln i 1865 fikk enorme og nær evige konsekvenser for et USA som skulle bygges opp igjen etter fire års borgerkrig. Skuddene i Sarajevo i 1914 kostet flere titalls millioner mennesker livet. Drapet på den tyske, liberale utenriksministeren på 1920-tallet åpnet veien for nazistene, som igjen brukte vold som metode fram til maktovertakelsen i 1933. Drapet på Kennedy i 1963 markerte slutten på en lykkelig etterkrigstid. Den amerikanske uskylden ble drept i Dallas. Og kom aldri tilbake. Et attentat som formet verden for all ettertid.

Drapet i USA er dypest sett et signal om at det store vi har sluttet å snakke sammen. Gitt opp vår sivilisasjonsbærende kultur for dialog, toleranse og respekt for at det er ulike politiske syn. Når noen vil sette en stopper for Charlie Kirk med vold, er vi over i et terreng der ordene har tapt. Vold avler vold. Og spilt blod er et potensielt agitatorisk supervåpen. Som kan være en utmerket start, for de som ønsker å utnytte mordet på Kirk, på en fortelling som ikke er ment å være konstruktiv, ikke ment å være dempende og forsonende. Tvert om.

Riksdagsbrannen i Berlin i 1933 var ikke påsatt av nazistene, men ble den perfekte stormen. En utenlandsk kommunist satt fyr på det tyske demokratiet. Det var et drømmescenario for Adolf Hitler. Det samme var mordet på ungnazisten Horst Wessel i 1930. Han ble et symbol og en nasjonal martyr i Hitlers Tyskland. Akkurat som en drept Trump-tilhenger i Utah kan bli det for en stadig mer autoritær høyreside i USA nå.

Sentrum er borte, og dermed er det to kulturelle og politiske klaner som står mot hverandre.

Skuddene mot Trump i fjor sommer i kombinasjon med drapet på Kirk vil utgjøre en svært kraftfull og faktisk sann historie – hvis man isolerer hendelsene og lukker øynene for det store bildet – om en livsfarlig venstreside. Som ikke skyr noen midler. Og som Trump og USA må beskytte borgerne mot.

Hvordan kom vi hit, igjen? Amerikansk politikk er grunnleggende et valg mellom to fløyer. Det har fungert godt fordi man er kommet til gode løsninger et sted i midten av de to politiske blokkene. «Amerikanere liker å se på seg selv som kompromissløse. Men vårt største talent er kompromisser. Vårt styresett er basert på det», fortalte historikeren Shelby Foote i Ken Burns’ serie om den amerikanske borgerkrigen.

Denne evnen forutsetter tillit. Den er nå fjernet fra det amerikanske samfunnet, erstattet med dyp mistillit. Sentrum er borte, og dermed er det to kulturelle og politiske klaner som står mot hverandre. I et land der altså menn i cowboyhatt jublet for landets første svarte president i 2008. I et land der hans politiske motstander John McCain på et folkemøte, på uforglemmelig vis, hoderystende arresterte en tilhører som sa hun ikke kunne stole på Obama fordi han var en fremmed:

«No ma’am, han er anstendig familiemann, en borger som jeg tilfeldigvis er uenig med i grunnleggende spørsmål, og det er det denne valgkampen handler om». Han fortsatte på følgende vis, som i dag er som å lese politisk science fiction: «Jeg beundrer det senator Obama har fått til, og jeg respekterer han. Jeg vil at alle skal være respektfulle, og la oss sørge for at vi er det. Fordi det er slik politikk utøves i Amerika».

Vi er langt, langt unna USA, men, og det er et dystert men, vi er et langt mer polarisert land enn vi har vært før.

Alt som står igjen i USA 17 år etter er to motstandere. Et oss og et dem. Vi og de andre. Og ingenting imellom. Bare en avgrunn.

Derfor er det så tankevekkende at vi i valget her hjemme mandag fulgte i det samme mønsteret. Vi er langt, langt unna USA, men, og det er et dystert men, vi er et langt mer polarisert land enn vi har vært før. Tonen skarpere, påstandene drøyere, virkelighetsbeskrivelsene stadig lenger unna hverandre. Nedlatende, banale merkelapper som kommunister og sosialister brukes flittig. Men det lobbes heftig skyts også andre vei. Tilliten til at meningsmotstandere også vil godt, virker svært svekket.

Det er ikke første gang Frp er største parti på høyre side, det er heller ikke første gang nesten hver fjerde av oss har søkt oss til norsk politikks ytre høyre, men det oppleves annerledes nå med en global, reaksjonær vind som blåser rundt oss. At norsk politikk langt på vei er redusert til valget mellom to blokker, er skjerpende på uroen.

Ap vant valget, men har sendt sine motstandere lenger mot høyre.

Vi mangler et sentrum, der det er rom for det jeg kaller mellomtoner. MDG kom først inn på Stortinget når de sverget å følge Jonas Gahr Støre. KrF kom over sperregrensa, men bare ved å ta full sats i reaksjonær retning. Venstre ramlet nesten helt ut av norsk politikk. Senterpartiet gjorde det så dårlig at mange tror de vil skifte side. En eventuell bevegelse mot høyre for dem vil ikke stoppe i midten.