Når penger lukter vondt

NEW YORK: De siste årene har det frie universitetet i Amsterdam (Vrije Universiteit) forsket på menneskerettighetene i Kina. Som del av dette arbeidet, utført av universitetets interkulturelle menneskerettighetssenter (CCHRC), har forskere reist til Xinjiang.

Denne provinsen er kjent for at kinesiske myndigheter har fengslet mer enn en million uigurer og medlemmer av andre minoriteter — stort sett muslimske. CCHRC publiserte resultatene av sine undersøkelser i et nyhetsbrev, finansiert av et universitet i Chongqing (Southwest University of Political Science and Law).

Det frie universitetet måtte innrømme at ikke alt var helt som det skulle være.

Det var litt underlig, men neppe overraskende, å høre at en av de nederlandske forskerne, Peter Peverelli, ikke fant noe upassende å sette fingeren på i Xinjiang. Ifølge ham var dette en «helt herlig» region med «herlige mennesker, praktfull natur, nydelig mat». Her «fantes ikke tvangsarbeid, folkemord» eller andre tegn til «løgner vestlige medier måtte komme opp med».

Det frie universitetet måtte innrømme at ikke alt var helt som det skulle være. Universitetet sier nå at det ikke vil takke ja til ytterligere kinesisk finansiering av senteret og vil returnere pengestøtten fra i fjor. Nettsiden til menneskerettighetssenteret ble tatt ned. Forsøker man nå å gå inn på siden, blir man møtte med en kort og konsis melding: «Menneskerettigheter er i aller høyeste grad et felt der inkludering og mangfold er viktig».

Det er en måte å si det på. Nazistene var heller ikke for inkludering og mangfold. Men det er en uvanlig måte å beskrive de kinesiske myndighetenes systematiske forfølgelse av en etnisk og religiøs minoritet på.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med å motta offisiell eller uoffisiell støtte.

Det er ikke dermed sagt at Peverelli og andre folk som fornekter at slike overgrep finner sted, nødvendigvis er korrupte. Det kan godt være at de tror alt kinesiske myndigheter sier er sant — så hvorfor takke nei til kinesiske penger og bekrefte det de allerede mener om menneskerettigheter i Xinjiang? Det samme kan sies om vestlige Putin-tilhengere, som mottar penger fra Russland og deretter uttrykker sin avsky for NATO.

Forskning er dyrt. Universiteter er ofte i beit for penger. Og mange land, deriblant Kina, er mer enn villige til å hjelpe forskere med å fremstille landet på en positiv måte. Spørsmålet er om universiteter og medier noen gang bør akseptere pengestøtte fra myndigheter eller andre institusjoner som har politiske interesser og ønsker god avkastning på sine sjenerøse bidrag.

I 1967 fikk f.eks. det britiske litterære tidsskriftet Encounter problemer da det ble avslørt at CIA indirekte hadde støttet publikasjonen. Dette førte til at redaktør Stephen Spender måtte gå. På 1980-tallet — da Japans økte økonomiske makt skremte mange i Vesten — ble enkelte amerikanske universiteter kritisert for å ta imot penger fra japanske bedrifter, selv når de hevdet at det ikke var noen betingelser knyttet til pengene. Samtidig mottok flere Japan-kritikere penger fra europeiske og amerikanske institusjoner.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med å motta offisiell eller uoffisiell støtte. Men det blir gjerne et problem når støtten kan knyttes til ett av disse forholdene: rosemaling eller politisk påvirkning.

Men det er ikke alltid lett å bevare selv en viss uavhengighet.

På midten av 1990-tallet ble Oxford University rammet av «Flickaffæren». Gert-Rudolf Flick, en respektert borger og barnebarn av en prominent tysk industriherre, tilbød seg å finansiere et professorat — «Flick Chair in European Thought». Etter mye nøling, takket universitetet nei til pengene. Begrunnelsen var at Flick-selskapet hadde profitert på slavearbeidere fra konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Og Flicks bestefar, Friedrich, hadde blitt dømt for krigsforbrytelser.

Man kan spørre seg om det var noe bedre å opprette et Rupert Murdoch-professorat i språk og kommunikasjon ved Oxford. Murdoch er ingen krigsforbryter, men er fortsatt en svært kontroversiell aktør innen media og politikk.

Et annet kontroversielt tilfelle er japanske Ryoichi Sasakawa og hans Sasakawa Peace Foundation, som deler ut store pengesummer til flere institusjoner, deriblant Yale University. Sasakawa var en gangster og fascist (og en mistenkt krigsforbryter), men han er ikke lenger en politisk aktør fordi han døde i 1995.

Likevel: Å motta penger fra noen som ønsker å pynte på sitt dårlige rykte, kan være høyst kritikkverdig, men er mindre farlig for universiteters akademiske integritet og mediers journalistiske integritet enn politisk propaganda. Og det er gjerne her det kludrer seg til.

Dersom man kritiserer Xi, blir det raskt møtt med straffetiltak — spesielt dersom kritikken gjelder brudd på menneskerettigheter i Xinjiang og Tibet

Noen lands myndigheter er mer respektable enn andre. Det franske, tyske og til og med det amerikanske demokratiet (fortsatt) er å foretrekke framfor de autoritære regimene til Putin og Kinas president Xi Jinping. USA bruker åpenbart også sin «myke makt» til å fremme sine egne interesser. Men en viktig forskjell er at propaganda fortsatt er et fyord i et liberalt demokrati — i motsetning til i et diktatur. Det er litt lettere å bevare en viss uavhengighet i tilknytning til USAs myke makt (som var tilfelle med Encounter — et utmerket tidsskrift.)

Men det er ikke alltid lett å bevare selv en viss uavhengighet. Amerikanske universiteter har ikke bare mottatt pengestøtte fra japanske selskaper, men også fra japanske myndigheter, spesielt til Japan-studier. Richard J. Samuels, en høyt ansett statsviter ved MIT, hadde følgende å si om dette: «Etter at du har opprettet et legat, er det armlengdes avstand. Og giverens påvirkning opphører etter at pengegaven er mottatt.»

Det er ingen grunn til å betvile det Samuels sier. Japanske myndigheter er sannsynligvis for sofistikerte til å utøve direkte påvirkning på stipendene og programmene de sponser. Samtidig har professorer fortalt meg på tomannshånd at mottakere av pengegaver vil være varsomme med å støte givere unødvendig ved å støtte doktoravhandlinger om emner som kan oppfattes som provoserende.

Men man kan ikke garantere den akademiske uavhengigheten hvis pengegivere har forventninger om intellektuell eller politisk ettergivenhet.

Kina gjør imidlertid ting på en helt annen måte. Dersom man kritiserer Xi, blir det raskt møtt med straffetiltak — spesielt dersom kritikken gjelder brudd på menneskerettigheter i Xinjiang og Tibet. Kina innførte økonomiske sanksjoner mot Australia etter at australske myndigheter tok til orde for en uavhengig granskning av opprinnelsen til COVID-19. Og Kenneth Roth, leder av Human Rights Watch, ble nektet innreisetillatelse til Hongkong fordi organisasjonen han leder hadde kritisert Kinas brudd på menneskerettighetene.

Kort sagt: Det Peverelli, eller noen andre, mener er irrelevant. Pengestøtte fra Kina kommer ikke uten «quid pro quo» — forventninger om en motytelse.

Dette kan gjelde mange typer pengestøtte. Det som betyr noe, er om det er betingelser knyttet til støtten. Universiteter trenger penger. Medieorganisasjoner må ta kommersielle hensyn. Myndigheter må foreta politiske prioriteringer. Og private givere, enten de er tidligere forbrytere eller ikke, har personlige interesser.

Men man kan ikke garantere den akademiske uavhengigheten hvis pengegivere har forventninger om intellektuell eller politisk ettergivenhet. Det frie universitetet i Amsterdam har innsett dette nå. Bedre sent enn aldri.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org