Nasjonalister i utlandet

BERLIN: President Recep Tayyip Erdoğan hadde nok ikke behov for stemmene til tyrkere bosatt i Tyskland og Nederland for å vinne det tyrkiske presidentvalget nå nylig. Likevel er det verdt å merke seg at Erdoğan fikk flertallet av de utenlandske stemmene og nesten 70 % av stemmene i Tyskland og Nederland.

Ikke alle tyskere eller nederlendere av tyrkisk opprinnelse stemmer ved tyrkiske valg. Denne statistikken må derfor brukes med varsomhet. Men det virker som om tyrkisk høyrenasjonalisme har sterk appell blant tyrkere med dobbelt statsborgerskap. Og disse nasjonalistene som er bosatt utenfor Tyrkia, gir gjerne høylytt uttrykk for sine holdninger f.eks. ved å kjøre gjennom tyske byer mens de tuter med hornet og roper politiske slagord.

Disse demonstrasjonene bærer preg av trass – en bråkete form for identitetspolitikk – og de fungerer som et signal til majoritetsbefolkningen at den etniske minoriteten også har en stemme. Men de representerer også en mer omfattende trend: Visse medlemmer av innvandrersamfunn er gjerne mer ekstreme når det gjelder synet på politikk i landet de opprinnelig kom fra enn borgere som fortsatt bor der.

Det er verken nytt eller overraskende at enkelte andre- og tredjegenerasjons innvandrere fra land med svært forskjellige kulturelle og religiøse tradisjoner synes det er vanskelig – og noen ganger nedverdigende – å tilpasse seg og bli integrert.

For å ta noen eksempler: Khalistan-separatister, som tar til orde for en uavhengig sikh-stat i Punjab, er noen ganger mer høylytte i Canada og Storbritannia enn i India. IRA (Irish Republican Army) mottok sjenerøs pengestøtte fra irsk-amerikanere. Hindunasjonalister trives i deler av Storbritannia. Og radikale islamister har hatt lett for å rekruttere nye medlemmer i vesteuropeiske byer. Dette gjenspeiler delvis at man har større politisk frihet i Vesten. Men også andre faktorer bidrar til å forklare hvorfor noen andregenerasjons innvandrere blir tiltrukket av høyrenasjonalisme.

En utbredt forklaring er den relative mangelen på integrasjon blant ikke-vestlige eller ikke-kristne minoriteter som er født og oppvokst i Europa. Man legger ofte skylden på majoritetsbefolkningen for at den er intolerant og fordomsfull. Eller man legger skylden på ekstreme religiøse ledere som sprer radikale og til og med voldelige budskap gjennom moskeer og andre religiøse møtesteder.

Det kan ligge noe i disse beskyldningene. Det er verken nytt eller overraskende at enkelte andre- og tredjegenerasjons innvandrere fra land med svært forskjellige kulturelle og religiøse tradisjoner synes det er vanskelig – og noen ganger nedverdigende – å tilpasse seg og bli integrert. Men dette problemet blir forsterket av at mange innvandrere føler seg svært fremmedgjort fra landet de eller familien opprinnelig kommer fra.

I min bok Murder in Amsterdam fra 2007, utforsket jeg historien til Mohammed Bouyeri, som er sønn av marokkanske innvandrere og som ble født i Nederland. Først virket det som om Bouyeri var en godt integrert andregenerasjons innvandrer som elsket fotball, øl og rock. Men en rekke personlige nederlag førte Bouyeri i en radikal retning og han ble forvandlet til en islamistisk revolusjonær ekstremist.

Erdoğan er en dreven og kynisk politisk strateg som ikke trenger å studere sosiologi for å innse hvilke problemer tyrkiske innvandrere møter på i Europa.

I 2004 drepte han Theo van Gogh, en framtredende nederlandsk kritiker av islam. Bouyeri følte seg som en forhatt outsider i landet han var født i, men en tur til den marokkanske landsbyen der foreldrene hans kom fra fikk ham til å innse at han aldri ville ha passet inn der heller.

En ekstrem form for islamisme, som ble spredd gjennom et nettbasert nettverk av engelskspråklige nettsider med revolusjonært innhold, ga Bouyeri en følelse av stolthet og tilhørighet. Selv om han følte seg fremmedgjort fra både Nederland og Marokko, fant han et fellesskap blant en gruppe sinte, hevngjerrige outsidere som ville vise verden at de var av betydning – gjennom bruk av vold om nødvendig.

Denne fremmedgjøringen kan være svært skadelig for både innvandrergrupper i landet der de bor og den politiske dynamikken andre steder. Selv om ekstremister alltid utgjør en minoritet, påvirker deres handlinger andre som tilhører samme minoritet. Hver gang det skjer en islamistisk voldshandling, vil det legge uberettiget press på fredelige muslimer – også de som aldri har satt sin fot i en moské – som må bevise at de ikke spiller på lag med terroristene.

Radikale medlemmer av religiøse og etniske minoriteter er selvsagt mer aktive enn folk som bare vil være i fred og leve sine liv. Og disse radikale medlemmene oppfører seg noen ganger som «representanter» for sin minoritetsgruppe. I 2004 mottok Gurpreet Kaur Bhatti, en britisk dramatiker med sikh-bakgrunn, dødstrusler og måtte ligge i dekning etter at hun hadde skrevet et skuespill om vold i et sikh-tempel.

Dette gjør sannsynligvis livet vanskeligere for disse innvandrerne. Men det hjelper Erdoğan med å bli valgt. Og det er poenget.

Etter at en forestilling ble avlyst, hevdet en talsperson for de som protesterte mot skuespillet at avlysningen var en seier for sikh-samfunnet. Det er gjerne disse talspersonene, som ingen har valgt, som nasjonale og lokale politikere henvender seg til, selv om aktivistene og de som protesterer muligens ikke representerer synspunktene til det fellesskapet de hevder å representere.

De fleste sikher, hinduer, kurdere, tyrkere og medlemmer av andre minoriteter er ikke ekstremister eller etniske nasjonalister. Men disse menneskene, som for det meste er unge og som verken føler seg hjemme i landet der de er født eller noe annet sted, nører opp under fordommer og vekker sinne og aggresjon blant majoritetsbefolkningen. Og de hjelper ekstreme bevegelser med å vinne fram i landene som foreldrene eller besteforeldrene deres kom fra.

Erdoğan er en dreven og kynisk politisk strateg som ikke trenger å studere sosiologi for å innse hvilke problemer tyrkiske innvandrere møter på i Europa. Han vet at fantasier om osmansk storhet og retorikk som spiller på religiøs og etnisk renhet, slår godt an blant innvandrere som sliter med skjøre identiteter. Derfor har han oppfordret tyrkiske borgere som lever i andre land om ikke å la seg assimilere.

Dette gjør sannsynligvis livet vanskeligere for disse innvandrerne. Men det hjelper Erdoğan med å bli valgt. Og det er poenget.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org