Ned med våpnene

Det er ingenting naivt i arbeid for fred. De modige anti-krigsprotestene i Russland for eksempel, og i andre land verden over, har i seg det stikk motsatte: En sterk og realistisk tro på at folkelig opprør kan stanse selv den mest tyranniske og totalitære statsleder. Det realistiske for Norge hadde vært å støtte disse, og andre organisasjoner, foreninger, folk, på bakkeplan, som ønsker å deeskalere situasjonen i Ukraina, fremfor det som nå ser ut til å skje:

Eskalering minutt for minutt.

Når skapte krig varig fred sist?

Når Norge nå sender våpen til Ukraina fraskriver vi oss samtidig, sammen med en rekke andre land, muligheten til å spille en rolle i diplomati og fredssamtaler. Det kan vise seg å være et gedigent feilgrep. Jeg er glad for at Norge fremdeles har et parti som sa nei til å sende våpen til Ukraina. Det er så mye annet vi heller burde gjort, men som vi nå er i ferd med å miste sjansen til å gjøre, fordi vi de facto er deltager i krig via våpenleveranser.

Er det ikke noen som er redde for at våpenleveransen kun forlenger og forverrer krigen? Ingenting jeg hører fra politisk hold beroliger meg om det motsatte. Hadde det endelig vært sånn.

Hva er selve målet med våpenleveransen? Jeg forstår det ikke, og ingenting jeg hører forklarer meg det heller. Tror man ukrainere skal evne å stanse Russland? Russland er en av verdens største militære makter. Kun en fullskala motstand fra NATO og USA vil kunne slå Russland ned. Det er det gode grunner til ikke å sette i gang, derfor gjøre det heller ikke.

Jeg hører det allerede. Naivt. Illojalt. Pro-Putin. Urealistisk. Man skal ikke mye annet enn å spørre åpent om det nå var så lurt med krigsretorikk eller våpenleveranser, før de nye krigsekspertene på sosial medier fyrer løs på deg som om du nå også er verdt utslette. For krigen i verden er i ferd med å snike seg inn blant oss: Enten er du med oss og NATO og EU og våpenleveranser og militære løsninger og med på alt Ukrainas modige president Volodymyr Zelenskyj i sin desperasjon ber vesten om. Eller så er du mot oss.

Krig er organisert drap.

Men det er ikke sånn. Ingen vet hva som er de smarteste trekket i dagens situasjon. Ikke jeg heller, selvsagt. Men det må være lov å stille noen spørsmål.

Når skapte krig varig fred sist?

Når roet mer våpen ned en livsfarlig verdenssituasjon?

I nyere tid?

Er det behovet for å gjøre noe, vise seg macho, sterk, bestemt, modig, i en tid der man kan hende burde gjøre det stikk motsatte: Roe ned. Vurdere situasjonen i to sekunder. Tenke alternativt, utenfor den militære boksen som alltid er tilgjengelig.

Vi kunne gjort følgende, og det er ikke for sent:

• Modige anti-krigsaktivister i hele Russland blir arrestert i tusentall og får enorme bøter (i beste fall) i straff. Hvorfor tar ikke norske myndigheter kontakt med russiske organisasjoner som kan forvalte disse bøtene, og sier: Vi betaler alle bøter. Det skal i alle fall ikke hindre folk fra å ta til gatene og kanskje presse Putin til forhandlingsbordet.
• Norske myndigheter kan opprette kontakt med foreningen for russiske soldatmødre, og be om råd til hvordan man kan støtte soldater som ønsker å desertere: Kan de for eksempel få asyl i Norge, fra eget land, umiddelbart? Vi vet nå at mange av dem ikke engang har blitt fortalt at de skulle i krig. De er unge gutter som knapt aner hvor de er.
• Norge kan ta stort ansvar for flyktningestrømmen fra Ukraina inn i Polen, Romania og Moldova, alle lutfattige land, og opprette luftbro for å få folk inn hit nå. Dette må selvsagt inkludere gjestearbeidere og studenter fra afrikanske og asiatiske land som har møtt diskriminering på grensen ut av Ukraina. Vi kan støtte alle dem som blir igjen, og sier de ikke har råd til å rømme. Ukrainere har internett. Hvis Norge forteller dem at vi har penger og plass og henter dem på grensen så får også disse muligheter.
• Norge kan gi støtte til ukrainske menn som er tvunget til å bli i landet, men som ikke vil delta i væpnet motstand, men som har ideer om andre former for motstand. Ta kontakt med grasrotbevegelser, organisasjoner, kunstnere – hør på deres råd og gi støtten de dem støtten de ber om nå.
• Norge må massivt støtte organisasjoner som er på bakkeplan i Ukraina, enten det er UNICEF, Røde Kors eller Leger uten grensen; og enda mer: lytte på deres rapporter om hva som til enhver tid ville være klokt å gjøre.
• Fortsette med sanksjoner som rammer den russiske eliten hardt. Se gjennom alle handelsavtaler på nytt.
• Støtte opp rundt alle muligheter for diplomati og fredssamtaler. Fasiliter. Hent inn de beste folkene på dette. Inviter. Bruk bekjentskaper, kontakter, gamle allianser, søk råd. Bruk penger på dette. Fred kan også koste. Kjør på.
• Støtt russisk demokratibevegelse med penger, ressurser, muligheter for flukt eller asyl. Bruk penger på dette. Mye penger.
• Støtt FN. Er det mulig å sette FN-styrker inn i landet? Er det mulig å styrke FN, mens frata Russland makt i Sikkerhetsrådet? FN har kommet i skyggen av NATO. Det er en tragedie for oss alle. På kort og lang sikt må Norge snakke mer om FN og mindre om NATO.
• Vi har blitt fortalt at kapitalismen er veien til fred. At bare alle handler med hverandre så blir det ikke krig. Nå vet vi at det er usant. Sammen med pandemiens avsløringer, klimakrise og økologisk katastrofe, er det bare å sette i gang grunnforskning og politiske prosesser mot et annen og mer bærekraftig verdensorden.

For to dager siden hadde DN en reportasje som fikk det til å vrenge seg i meg: Bilmekanikeren Sergei skulle «ut å drepe russere». Selv om man intuitivt kan forstå unge Sergei og alle andre som nå tyr til væpnet kamp for sitt land, så er altså mange av disse russerne Sergei vil drepe, brødre på jorden og i ånden: Unge gutter kastet ut i en krig de verken har meldt seg til eller vil inn i. Det er ikke Putin og generalene som dør.

Stadig kommer rapporter om unge russiske soldater som forteller at de er lurt inn i krigen, under dekke av at de er på øvelse, fordi ingen vernepliktige soldater i Russland kan sendes i krig ufrivillig. Vi har altså en gjeng livredde unggutter på en side som knapt begriper hvor de er og i alle fall ikke hvorfor, som nå skal så ansikt til ansikt med tilsvarende unge gutter og jenter for å drepe hverandre. Krig er organisert drap.

Min mening har ingen verdi i møte med et russisk eller ukrainsk menneskeliv. Ingen.

Derfor må det alltid være miljøer som organiserer fred, som tenker alternative løsninger, som forsøker å få til folkebevegelser, og allianser fra folk til folk på tvers av nasjoner. Hvis alt dette nå gruses, i en «med oss eller mot oss-retorikk», da er det bare å gi seg over til evig krig, gi opp håpet og troen på fred. Da har vi tapt selv om vi «vinner» akkurat denne krigen.

Det er selvsagt legitimt, selv under dagens krise, å være kritisk til politisk ledelse globalt sett, enten det handler om Putin, USA eller i NATO. Alle har de felles at de bruker vanvittige summer på militærindustrien. Ingen av dem jobber for militær nedrustning eller støtter kampen mot atomvåpen. Ingen av dem støtter folkebevegelser for fred, eller avstår fra invasjon i andres land, eller fra angrepskriger. Verken Putin eller ledelsen i NATO er folkevalgt. Politisk ledelse globalt har for lengst fått oss til å føle oss maktesløse. Derfor finnes det heller ikke lenger en fredsbevegelse å lene seg på når det gjelder. Det ansvaret er også mitt.

Situasjonen i verden nå er slik at den kan endre seg fra jeg startet denne setningen, til den er slutt. For ikke å snakke om tiden fra jeg skriver dette, til du leser.

Det hender man har lyst til å ta feil. Jeg forstår virkelig ikke hvordan å pøse mer våpen inn i Ukraina skal være veien mot fred. Men siden dette viser seg å være der vesten legger inn penger og ressurser for tiden, ville intet glede meg mer enn om jeg tar feil.

Min mening har ingen verdi i møte med et russisk eller ukrainsk menneskeliv. Ingen.