Nei, alt er ikke bare bra

Under store nasjonale kriser oppstår det man i statsvitenskapen gjerne kaller rally ‘round the flag-effekten. Man samles om lederen og flagget. Kritikk av lederen og flagget som skal gi alle trygghet blir et angrep på den samme tryggheten. I praksis gir det seg for eksempel utslag i at oppslutningen om statslederen og statslederens parti vokser blant velgerne. Det så man for eksempel for George W. Bushs Republikanere etter 11. september 2001, og det ser vi nå i land som Tyskland, Sverige og Norge.

Under korona-krisen har vi vært vitne til et lignende fenomen blant politikere. Det har oppstått en borgfred. Årsaken er at det har vært et felles ønske blant partiene om å skape bred oppslutning om smitteverntiltak.

Det har ført til at kritiske innvendinger mot regjeringens arbeid med beredskapen har blitt underkommunisert i offentligheten.

Det var ikke et spørsmål om hvorvidt pandemien skulle komme, men når.

Det aller tydeligste eksemplet er kanskje den alvorlige mangel på smittevernutstyr: munnbind, smittevernfrakker, visirer, åndedrettsvern. Ansatte i helsevesenet har blitt bedt om å bruke engangsutstyr flere ganger. Bydel Stovner i Oslo, med over 30.000 innbyggere, meldte i februar at de hadde tre masker tilgjengelig. I slutten av april slo KS alarm om at mangelen på utstyr i kommunene fremdeles var alvorlig. I Stortinget redegjorde helseminister Bent Høie 11. mai at Norge bare har hatt munnbind for 4 ukers normal bruk på lager. Det sier seg selv at dette i en pandemisituasjon bare er snakk om munnbind for noen dagers forbruk.

Vi skal også ha i bakhodet at korona-viruset, til tross for dramatiske konsekvenser, langt fra er den mest alvorlige pandemien som kunne rammet oss. Hva hvis det hadde vært et virus med langt høyere dødelighet? Hva hvis viruset først og fremst tok livet av unge, eller barn? Beredskapen hadde vært like dårlig også da.

Hvordan kunne vi havne i en slik situasjon, når en pandemi i årevis har blitt varslet som en svært sannsynlig krise?

God beredskap betyr at man har ressursene som skal til i en krise, og er i stand til å mobilisere disse ressursene. For denne pandemien har beredskapen ikke vært god nok. Våren 2013 ble det lagt fram en stortingsmelding om pandemiberedskap. Senest i 2019 varslet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap at pandemi var et høyrisiko-scenario. Det var ikke et spørsmål om hvorvidt pandemien skulle komme, men når. Hvorfor har det ikke da blitt bygd opp lagre på smittevernutstyr?

Én sannsynlig årsak til at dette har sviktet på Erna Solbergs vakt, er en klassisk samordningsfeil, og manglende evne til å prioritere. Det store forskningsprosjektet NEXUS – The Next Disaster hadde i 2017 som «kanskje viktigste konklusjon» at de ikke fant noen tegn til at samordningsproblemet i beredskapen i Norge var løst – trass i å være en helt sentral kritikk i 22. juli-kommisjonens rapport.

I møte med kuttbudsjetter og løpende utgifter i førstelinje-enheter som helseforetak og kommuner, prioriteres ikke «død kapital».

Under korona-pandemien har dette kommet til uttrykk slik: Fra sentralt hold har det ikke vært lagt trykk bak kravene om at kapasiteten på for eksempel smittevernutstyr må bygges opp – og det har ikke vært satt av penger til det. Det samme gjelder for intensivkapasiteten: Før krisen kom Riksrevisjonen med sterk kritikk av den store mangelen på blant annet intensivsykepleiere. I tillegg har det manglet planer for å gjøre noe med problemet. Arbeidet manglet systematikk. Fagmiljøene har advart om mangelen på intensivsykepleiere i flere år.

I møte med kuttbudsjetter og løpende utgifter i førstelinje-enheter som helseforetak og kommuner, prioriteres ikke «død kapital». Lagre av smittevernutstyr som ikke brukes dag-til-dag – med mindre det settes trykk bak det fra sentralt hold, med medfølgende penger.

Det er utilgivelig om leger, sykepleiere, helsefagarbeidere, portører eller vektere skulle dø på jobb for å redde liv. Det har skjedd i andre land, og blir langt mer sannsynlig når det mangler smittevernutstyr.

Det er utilgivelig om leger, sykepleiere, helsefagarbeidere, portører eller vektere skulle dø på jobb for å redde liv.

Dette er vanskelige spørsmål som opposisjonspolitikerne må stille, selv i disse rally ‘round the flag– og borgfred-tider. En konstruktiv opposisjon skal ha mot til å si at regjeringen har gjort det riktige, når regjeringen har gjort det riktige – men også til å være vaktbikkje for de feilene regjeringen gjør. At det er avgjørende mangler i beredskapen er helt åpenbart. Det må vi lære av, så vi kan være bedre forberedt til neste krise. På kortere sikt er det også viktig at det er rom for å justere politikken her og nå.

Mange utsatte grupper har betalt en høy pris for strenge smittevernstiltak og har ikke på langt nær fått samme oppmerksomhet som kriserammede børsnoterte selskap. Det gjelder for eksempel kreftpasienter, barn under oppfølging av barnevernet, rusmisbrukere og eldre.

Alle vil begrense smitten, men det er fortsatt viktig med en opplyst og kritisk debatt om tiltakene, hvordan de rammer og hvor det er hull. Da korona traff Norge, var beredskapen alt for dårlig. Neste gang må vi være beredt. Det krever store endringer.