Nei, rikdom sildrer ikke ned

Donald Trump og republikanerne trengte en seier etter flere nederlag. Snart er det mellomvalg. Derfor var det jubel i Trumps leir da han dro i land det som omtales som hans største politiske seier: En skattereform med et samlet skattekutt på 1500 milliarder dollar – rundt 12.000 milliarder kroner.

Men der Trump jubler, er andre i sjokk.

En årsak er behandlingen av saken, av flere kalt parodisk. Der den forrige store skattereformen i 1986 ble vedtatt etter et halvt år og etter et dusin høringer i Kongressen, ble Trumps reform presset gjennom på få uker. Håndskrevne endringer ble levert representantene bare få timer før de skulle avgi stemme.

Enda viktigere er imidlertid resultatet. Kongressens uavhengige skattekomité meldte nylig at reformen vil øke landets gjeld med minst tusen milliarder dollar. Den amerikanske gjelden er allerede i dag på svimlende 20.000 milliarder dollar. Det tilsvarer drøyt tjue ganger det norske Oljefondet, som er verdens største statsfond. Storbanken Goldman Sachs er blant dem som har varslet om at gjelden kan bli uhåndterlig de neste årene, hvis reformen går gjennom.

 Skattekutt til de som har mest fra før, får som resultat at disse får mer.

Dette står i stor kontrast til finansminister Steven Mnuchins løfter om at reformen vil betale  seg selv. Reformen er solgt inn av republikanerne som en gavepakke for flertallet, som skal få flere i jobb og øke den økonomiske veksten.

Det sildrer aldri ned

Men hvordan kan republikanerne tro at kutt i offentlige inntekter vil gi mer offentlige inntekter?

Kuttene Trump foreslår er, slik blant annet New York Times skriver, hentet rett ut av den tradisjonelle republikanske doktrinen om den såkalte «Trickle-down»-effekten: Når de som bor i toppetasjen får skattekutt, vil gevinstene sildre ned på leietakerne i kjelleren.

Tanken er ikke ny. Inngangen til 1980-tallet skjedde i mange land med en hovedidé om å slippe markedet fri, med så få reguleringer som mulig og lave skatter på kapital. Kutt i velferden skulle få flere i jobb og gi økonomisk vekst. At oppskriften i begynnelsen ville øke ulikheten, var allment kjent og akseptert.

Deretter skulle ulikheten avta fordi resten av samfunnet etter hvert ville få ta del i utviklingen. «The rising tide lifts all boats», slik John F. Kennedy formulerte det i sin tid.

I stedet har den økonomiske veksten avtatt. De på toppen er blitt stadig rikere, mens resten har fått mindre. Thomas Piketty er en av mange som har vist hvordan inntektene i samfunnet de siste 30 årene i økende grad har hopet seg opp hos de rike, mens vanlige folk har fått en stadig mindre del av kaka.

USA er i dag blant OECD-landene med høyest økonomisk ulikhet. De store forskjellene splitter samfunnet.

Dette har skapt stagnasjon og arbeidsledighet. Skattekutt til de som har mest fra før, får som resultat at disse får mer. De som har lite, får fremdeles lite, og mange steder får de også mindre.

Ulikhet har tatt livet av drømmen

Minstelønnen i USA, korrigert for prisveksten, er lavere i dag (7,25 dollar i timen) enn for 45 år siden (9,68 dollar i timen). Den såkalte «Trickle-down»-effekten kom aldri.

USA er i dag blant OECD-landene med høyest økonomisk ulikhet. De store forskjellene splitter samfunnet.

Som den amerikanske samfunnsforskeren Robert Putnam har vist, har den voldsomme ulikheten i USA også tatt livet av den amerikanske drømmen – forutsetningen om at alle skal ha like muligheter, uavhengig av foreldre og bakgrunn. Suksess avhenger kun av egen innsats.

Men slik Putnam viser, er det i dag slik at barn som har rike foreldre, men dårlige resultater fra videregående skole, har større sjanse til å oppnå en universitetsgrad enn barn med fattige foreldre og gode skoleresultater.

Som økonomen Joseph Stiglitz sier det: «At de rikeste blir rikere, mens resten av samfunnet står på stedet hvil, er ikke to separate hendelser. Det er ikke et null-sum-spill, men et negativt-sum-spill».

Endring i økonomifaget

Der økonomer tidligere trodde man måtte velge mellom utjevnende politikk og økonomisk vekst, er det i dag bred faglig enighet om at det første er nødvendig for å få til det andre.

Ofte vises til det til Norge som et godt eksempel: Et samfunn der alle bidrar etter evne til en god velferdsstat, gir en godt utdannet og produktiv befolkning, og et omstillingsdyktig næringsliv. Vi har et høyere skattenivå enn mange land, men vår «nordiske supermodell» har likevel gitt svært gode økonomiske resultater, og i tillegg sikret lav ulikhet.

Økonomer og skatteeksperter er skeptiske til at skattekuttene kan bidra til vekst i arbeid og økonomi.

Men den amerikanske høyresiden har pågangsmot som få og satser igjen på å gjenopplive denne ideen: “Enten er dette en religiøs overbevisning, en overbevisning der ingen form for bevis kan endre den, ellers bruker de argumentene på kynisk vis og prøver å skaffe seg selv mer penger”, sier Stiglitz.

Skattekutt går til skatteparadiser

Et sentralt tiltak i den amerikanske skattereformen er en drastisk reduksjon av selskapsskatten, fra 35 til 20 prosent. Målet er å tiltrekke landet flere multinasjonale selskaper. New York Times viser imidlertid at historien har bevist at skattekutt til bedrifter ikke fører til verken flere ansettelser eller høyere lønninger, men isteden går til økt utbytte til aksjonærer og aksjer og opsjoner til direktørene.

Dessuten plasseres uansett en overveldende andel av overskuddet til skatteparadiser, slik også den franske økonomen Gabriel Zucman har påpekt. Han anslår at USA mister hele 70 milliarder amerikanske dollar i skatteinntekter hvert år som følge av overskuddsflytting til skatteparadiser. Dette utgjør om lag 20 prosent av de totale skatteinntektene fra selskaper årlig.

«Sløser bort penger»

Økonomer og skatteeksperter er skeptiske til at skattekuttene kan bidra til vekst i arbeid og økonomi. Resultatet av skattereformen – slik den er tenkt – vil isteden innebære overføringer av rikdom til selskaper og rike personer.

Ifølge kongressens uavhengige skattekomité, vil de som tjener mellom 40 og 50.000 dollar i 2027 betale 5,3 millioner mer i skatt, mens gruppen som tjener over 1 millioner dollar vil betale tilsvarende mindre.

«Når du setter sammen alle brikkene er det eneste du sitter igjen med at vi sløser bort en stor sum penger», sier tidligere stabssjef i kongressens uavhengige skattekomité, Edward D. Kleinbard. Han mener reformen verken er utformet for å skape vekst eller for å støtte middelklassen, men isteden møysommelig utformet som et takk til de rike sponsorene fra valgkampen.

En spørreundersøkelse gjennomført av Universitetet i Chicago blant 38 prominente økonomer på alle sider av det politiske landskapet, viser liten støtte for reformen. Bare én av dem mente de foreslåtte skattekuttene ville gi vesentlig økonomisk vekst. Alle sammen svarte imidlertid bekreftende på at skattekuttene ville øke den langsiktige nasjonale gjelden.

Det samme bildet har vi sett her hjemme. I 2014 fjernet regjeringen Solberg den norske arveavgiften, uten å sørge for å sikre omfordeling på andre måter. De har også kraftig redusert skatten på formue.

Effektene av Trumps skattekutt er derfor noe helt annet enn han har overbevist mange amerikanerne om.

Begrunnelsen har blant annet vært såkalte «dynamiske effekter» – at mer til de som har mest skal stimulere veksten og komme oss alle til gode. Men også her er kuttene i strid med faglige råd. Hele 18 av Norges 20 beste økonomer stilte seg kritiske til avviklingen av arveavgiften. 17 av 20 mente kutt i formuesskatt var en dårlig idé. Selv ikke Siv Jensens eget Finansdepartement har klart å dokumentere at mer penger til de rikeste har nevneverdig effekt på verdiskaping.

En betalingssterk middelklasse skaper vekst

Trumps reform fremmes på tross av at det har vært et stemningsskifte både i USA og i resten av verden hva gjelder synet på sammenhengen mellom skatt, velferd og vekst. Selv noen av USAs rikeste, blant dem legendariske Warren Buffet, ønsker økte skatter for de rikeste. Buffet har selv pekt på hvordan dagens system gjør at han betaler mindre skatt enn sin egen sekretær.

Også andre stemmer fra det amerikanske næringslivet gir uttrykk for at lavere skatter ikke er saliggjørende: «I vårt styrerom er ikke det første vi snakker om skatt. Å ha en sterk middelklasse som bruker penger, er det som er viktigst for businessen vår», sier Jeremy Stoppelman, som leder nettjenesten Yelp.

En studie fra IMF peker på at høy ulikhet skader vekst, mens mer likhet skaper vekst: Organisasjonens beregninger anslår at en prosent vekst i inntektene til de 20 prosent rikeste gir 0,08 prosent mindre vekst.

Samtidig gir en prosent vekst i inntektene til de 20 prosent fattigste 0,38 prosent mer vekst. Mer til resten av middelklassen gir også mer vekst. Det har sammenheng med at de rikeste ofte sparer mer enn dem med lavere inntekter.

Innholdet beviser tydelig at den amerikanske presidenten aldri har vært på lag med mannen i gata.

Derfor bør eventuelle skattekutt kanaliseres til dem med dårligst råd, slik blant annet sosialøkonom ved Frischsenteret, Knut Røed også har påpekt: «Det vil gi en raskere effekt på økonomien, for det er de som faktisk bruker de pengene de får ekstra». Når skattelettelsene går til dem som allerede har en god økonomi, er den konjunkturmessige effekten liten.

To dårlige alternativer gjenstår

Effektene av Trumps skattekutt er derfor noe helt annet enn han har overbevist mange amerikanerne om. Det finnes ikke belegg for at skattekutt til de rikeste bidrar til vekst. Effekten av slike skattekutt er kun at de rikeste blir rikere, mens skatteinntektene blir lavere.

Lavere skatteinntekter fører til at vi må velge mellom to dårlige alternativer. Enten må velferdsgoder fjernes. Alternativt må vanlige folk betale mer skatt. Det kan både påvirke etterspørselen i økonomien og redusere arbeidstilbudet.

Donald Trumps nye skattereform er solgt inn som en gavepakke til middelklassen. Men i stedet for flere jobber og økonomisk vekst, vil den amerikanske skattereformen medføre mindre penger i kassa og høyere ulikhet.

Men innholdet beviser tydelig at den amerikanske presidenten aldri har vært på lag med mannen i gata.