NHO spiller seg selv ut på sidelinjen

Ved å lage ti ambisjoner for Norge fram mot 2030 ønsker NHO å legge premissene for den store jobben vi vet at må skje de neste årene. Norge skal komme seg på fote etter korona-krisen og bli en grønnere og mer digital økonomi med mange nye jobber.

Dessverre er rapporten både kortsiktig og navlebeskuende.

NHO er i en kontinuerlig skvis mellom et selvbilde som bred samfunnsaktør og rollen som spiss interesseorganisasjon

NHO er i en kontinuerlig skvis mellom et selvbilde som bred samfunnsaktør og rollen som spiss interesseorganisasjon. I rapporten «neste trekk» prøver de å leve opp til det første, men viser seg dessverre som det siste.

Det er mange store og fine ambisjoner som er formulert i NHOs rapport, som de fleste vil kunne stille seg bak. Men særinteressene NHO målbærer skinner sterkt gjennom i denne rapporten. Ifølge NHO selv er deres oppdrag dette: «Ved politisk påvirkning, gjennomslag i forhandlinger og attraktive medlemstjenester skal NHO bidra til lønnsomhet i medlemsbedriftene».

At målet er lønnsomhet for bedriftene, og dermed mulighet for størst mulig avkastning til bedriftenes eiere, er svært tydelig i rapporten: her foreslås både lavere skattenivå, økt privatisering av velferden og flere midlertidige ansettelser. Samtidig skal næringslivet få midler til forskning og utviklingsarbeid, økt statlig risikokapital til oppstartsbedrifter og dyr infrastruktur.

Ansvarlighetsretorikken når NHO skriver om «bærekraftige statsfinanser» blir hul når det kommer fram hvem som skal ta regningen. Det imponerer lite å «tørre» å diskutere offentlig sektors størrelse, når dine egne skal få mer og alle andre mindre.

Ansvarlighetsretorikken når NHO skriver om «bærekraftige statsfinanser» blir hul når det kommer fram hvem som skal ta regningen

På dette punktet skiller NHO og rapporten seg fra motparten på arbeidstaker-siden, LO.

LO og deres medlemmer har nylig vist at de tar ansvar for helheten, i både ord og handling. Årets lønnsoppgjør var svært moderat, og slike lønnsoppgjør har nesten blitt en regel i de siste årene. Ved å gå med på et moderat oppgjør, sier arbeidstagerne fra seg potensiell kjøpekraft, for at det skal gå bra for økonomien og samfunnet som helhet. LO skriver selv at deres «viktigste oppgave er å skape et trygt og rettferdig arbeidsliv og bidratt til et samfunn der alle har like muligheter til utdanning, helse og andre velferdstjenester. Et rettferdig samfunn hvor alle få mulighet til å bidra.»  Det er ikke bare i lønnsoppgjøret man ser at organiserte arbeidstakere er villige til å ta en for resten av laget. Et annet eksempel er villigheten til å allmenngjøre tariffavtaler, en fordel som i liten grad løfter egne medlemmer, men kommer uorganiserte arbeidstakere til gode.

At disse forslagene fra NHO kommer når vi vet at bedriftseierne over tid har stukket av med en stadig større andel av verdiskapingen, framstår ikke som særlig ansvarlig.

På dette punktet skiller NHO og rapporten seg fra motparten på arbeidstaker-siden, LO

NHO og deres medlemmer ønsker at resten av oss skal betale for framtidas bærekraftige statsfinanser, mens de skal få lavere skatter og flere støtteordninger å sko seg på. Særlig grelt fremstår dette i lys av at offentlig sektor akkurat har reddet oss gjennom koronakrisen, og statlige midler har holdt bedrift etter bedrift flytende, gjennom rause, tillitsbaserte støtteordninger.

NHO-sjef Ole Erik Almlid har i forbindelse med lanseringen gjentatt igjen og igjen at «alle» er enige om de langsiktige målene de skisserer i rapporten, og det har han langt på vei rett i. Men veien til målet kan nås på ulike måter, og dermed kan resultatet bli ganske forskjellig.

Det spiller for eksempel en rolle om jobben som skapes er midlertidig eller fast.
Det spiller en rolle om private kroner investerer i et sykehjem eller i en industripark.
Det spiller en rolle om velferdsstaten er universell og god, eller mager og konkurranseutsatt.

I vår tid er det ikke alltid like enkelt å få øye på de reelle politiske forskjellene mellom høyresiden og venstresiden. I NHOs rapport kommer imidlertid disse skillene tydelig fram. Til tross for tåkeprat om enighet, viser «neste skritt» med all tydelighet hvor disse kampene vil stå i fremtiden.

Dessverre er «neste trekk» en tapt mulighet for Norge største arbeidsgiverorganisasjon

Det er synd at NHO ikke evner å se ut over seg selv og sine egne medlemmers kortsiktige interesser. NHO har et stort, dyktig apparat, og alle forutsetninger for å bidra i debatten på en konstruktiv måte. Vi trenger en organisert arbeidsgiverside, og vi hadde trengt et NHO som også så og anerkjente i praksis hvordan det offentlige gjør de private gode. Norske bedrifters viktigste konkurransefortrinn er menneskene som jobber der, og velferdsstaten og fellesskapet sørger for at norske ansatte er friske, trygge og godt utdannede. Derfor er NHOs forslag heller ikke spesielt gode for deres egne medlemmer, hvis man ser på saken i et litt lengre perspektiv. Noe man kanskje burde kunne forvente av NHO.

NHO kunne ha spilt en viktig rolle i å forme Norge fremover. Mer troverdighet på at NHO legger et bredere samfunnsperspektiv til grunn, kunne også gitt dem større politisk gjennomslag. Dessverre er «neste trekk» en tapt mulighet for Norge største arbeidsgiverorganisasjon.