Et hav av fortid

When you feel pain, you are alive, but when you feel other’s pain, you are human.
Nikos Kazantzakis, gresk forfatter.

Helt siden verden fikk øynene opp for flyktningdramaet i Egeerhavet sommeren 2015, har den samme verden – i hvert fall den godhetstyranniske delen av den – vært stum av beundring for innsatsen innbyggerne på Lesvos har lagt ned for å hjelpe flere hundre tusen flyktninger. De har delt av eget forråd, kjørt i skyttel med privatbiler mellom nord og sør, delt på klær og husvær, plukket opp utallige barn og kvinner – alltid livredde, noen ganger livløse – fra fjæra, morgen, dag og natt. Lesvos-innbyggernes bidrag har imponert i så stor grad at de er blitt foreslått til Nobels fredspris.

Denne gjestfriheten er ikke bare tilstedeværende på Lesvos i Hellas.

Hvis spørsmålet er “hvor tar de denne sjenerøsiteten fra?”, kan svaret oppsummeres med et årstall: 1923. Bakgrunnen er innfløkt. Kort fortalt byttet Hellas og Tyrkia befolkning etter en tre år lang krig. 1, 2 millioner gresk-ortodokse fra Tyrkia flyktet til Hellas, 400 000 muslimer fra Hellas måtte dra til Tyrkia for å gjøre plass til flyktningene. Dette skapte radikale demografiske forandringer i byer og landsbyer på begge sider. Deriblant på Lesvos. 60 prosent av innbyggerne på øya har flyktningbakgrunn.

Når håndverkeren Michaelis Bapukash skal forklare hvorfor han lager sko til flyktningene, svarer han at det er fordi hans bestefar foretok en identisk sjøreise fra Tyrkia til Lesvos i 1923. Presten Efstratios Dimou har forklart hvorfor dugnadsinnsatsen og hjelpeviljen er så stor på øya: “Lesvos har alltid hatt en forståelse for alt som handler om flukt og flyktninger. De har tilstanden under huden.» Som hans sønn, Michael Dimou: ”Vi må hjelpe. Det er vår historiske plikt”.

Til den britiske avisa The Guardian sa 80 år gamle Euklides i fjor sommer: «Det som skjer med dem, er en tragedie. Jeg forstår. Dette er det samme som skjedde med min familie.» Lefteris Stylianou, som driver en taverna i Sykaminia på Lesvos, sier det slik: “Hva kan vi gjøre? Denne landsbyen ble bygget av flyktninger. Så vi hjelper dem”.

Denne gjestfriheten er ikke bare tilstedeværende på Lesvos i Hellas. Etter folkeutvekslingen i 1923 vokste landets innbyggertall med en tredjedel – mange, mange grekere stammer fra familier som egentlig kommer fra Tyrkia. Og de husker godt. Historier om krig, flukt, identitetstap og nostalgi har gått i arv i generasjoner med slitesterke familiebånd. Når du snakker med etterkommerne i dag, er det som om de selv gjenopplever traumene fra 1920-tallet.

Når 82 år gamle Panagiota Vasileiadou forklarer hvorfor hun har åpnet sitt hjem i Idomeni (nord for Thessaloniki) for flyktningene som møter stengte grenser nordover, refererer hun nettopp til sin egen krigs- og flyktningbakgrunn. Den greske gruppa Argos’ bidrag i Eurovision 2016 handlet om å flykte fra noe og lengte mot noe, og inneholdt både referanser til dagens flyktningsituasjon i Egeerhavet, og fortidens. Sangen heter “Utopian Land” og de unge bandmedlemmene fra Thessaloniki er etterkommere etter flyktninger fra Pontus-området i dagens Tyrkia.

Da som nå overlot stormaktene altfor mye av ansvaret til Hellas og Tyrkia.

Tilsvarende raushet kan vi finne igjen i Tyrkia, selv om etterkommerne etter folkeutvekslingen der er betraktelig færre enn i Hellas. Til tross for tvilsom asylpraksis fra myndighetshold, er det likevel ingen land i verden som har tatt imot og hjulpet flere syriske flyktninger (2, 7 millioner). Før 1920-tallet var Smyrna, dagens Izmir i Tyrkia, nokså greskdominert. Det forandret seg etter 1923, og byen ble fylt opp av muslimer som ble tvangsflyttet fra Hellas. I dag er det tusenvis av syrere som flykter med livet som innsats sjøveien fra Izmir til greske øyer. En fersk undersøkelse slår fast at majoriteten av befolkningen i Tyrkias tredje største by mener flyktningene skal hjelpes og beskyttes, ikke stenges ute. Professoren som har utført studien, Sibel Safi, sier at tallene viser at tyrkerne er mer tolerante og gjestfrie overfor syrerne enn europeerne.

Menneskerettighetsorganisasjoner er kritisk til avtalen som er inngått mellom Tyrkia og EU om å sende flyktninger fra Hellas tilbake til Tyrkia. Mange vanlige folk i Tyrkia og Hellas reagerer også sterkt. Konseptet ”tvungen folkeutveksling” gir vonde assosiasjoner. På den greske øya Kios grep lokalbefolkningen inn for å stanse politiet som var kommet for å sende flyktningene tilbake til Tyrkia. Fra Norge kan det muligens virke som om Hellas og Tyrkia er to forskjellige sivilisasjoner som befinner seg på hver sin klode. Tidvis er det også slik regjeringene i Aten og Ankara ønsker å framstille det. Men for mange i og rundt Egeerhavet er det snarere som om de alle er i samme båt – og denne båten synker.

For snart 100 år siden var akkurat denne delen av Europa åsted for en redselsfull krig, masseflukt og tvangsbytte av befolkning. Da som nå foregikk flukten over Egeerhavet. Da som nå var Hellas økonomisk ruinert og politisk ustabilt. Da som nå overlot stormaktene altfor mye av ansvaret til Hellas og Tyrkia, og spesielt Hellas følte seg sviktet av London og Paris. Fridtjof Nansen fikk Nobels fredspris i 1922 blant annet for sin innsats for de greske flyktningene, en innsats som altså året etter munnet ut i en folkeutvekslingsavtale mellom Hellas og Tyrkia. I år kan nobelprisen igjen gå til noen som har virket for flyktningsaken.

Den 85 år gamle Lesvos-bestemoren Emilia Kamvisi er nominert. Fotografiet av henne og to venninner som mater et syrisk barn, gikk viralt på sosiale medier i fjor. Hun er selv barn av 1923-folkeutvekslingen. Den andre nominerte fra Lesvos er en 40 år gammel fisker, Stratis Valiamos, som har reddet dusinvis fra å drukne. De er bare to av mange helter, men er valgt ut som symboler på den sivile innsatsen enkeltmennesker har bidratt med for å minimere kaos og redusere lidelser.

Kollektiv hukommelse kan være en forbannelse.

“Folk sier til meg at jeg er en helt. Men dette er ikke å være heltmodig, det er å være normal (…). Når du er ute og fisker og en båt synker like ved deg og folk roper etter hjelp, så kan du ikke late som om du ikke hører dem”, har Valiamos sagt til nyhetsbyrået Reuters. Til slutt føyde han til: “Ingen vil forlate sitt hjem, ta en koffert og fem barn, for så å gå i fem måneder og stige om bord en plastikkbåt”.

Kollektiv hukommelse kan være en forbannelse. Serberne brukte slaget på Kosovosletta i 1389 som påskudd for å gå til krig på 1990-tallet. Periodevise konflikter mellom Hellas og Tyrkia er også blitt rettferdiggjort med historisk belegg helt tilbake til 1453. Men når så mange grekere (og noen tyrkere) selv trekker paralleller mellom den nære historien og samtiden og bruker den for å begrunne sin gjestfrihet, er det en velsignelse. “Å hjelpe en flyktningkvinne, er som å hjelpe din egen bestemor”, har gresk-tyrkiske Fatos Lazari fra Lesvos formulert det.

Det er nesten som om franskmenn, nordmenn og briter skulle åpne sine dører for syriske flyktninger med henvisning til krigs- og flyktningerfaringene fra andre verdenskrig eller tidligere østblokkland som Ungarn, Slovakia og Polen skulle gjøre tilsvarende med henvisning til tiden med diktatur og forfølgelse. Men de gjør ikke det og derfor er det heller ingen som har foreslått dem til Nobels fredspris. Kollektiv hukommelse kan være en forbannelse, men det kan også kollektivt hukommelsestap være.