Nød lærer nakent parti å spinne

Meningsmålinger er fristende nyhetsmaterie for avisene. «Senterpartiet stuper», «Et hopp for KrF», «Fortsatt hodepine for SV». Så også denne uken. I en måling fra Oslo får Rødt hele 12 % oppslutning, mens Ap på sin side ligger på 19 %.

Målingen representerer en dypt problematisk trend, som er viktigere enn målingen i seg. Som Dagsnytt 18s Fredrik Solvang i en bisetning poengterte: «målingen er bestilt av Oslo Høyre – av en eller annen grunn».

Mens det tidligere først og fremst var mediene som bestilte målinger, har – blant annet – nedgangen i økonomien i mediebransjen gjort at partiene selv nå står for en vesentlig andel av målingene. Det er et problem. Meningsmålinger inntatt en sentral posisjon i det demokratiske maskineriet i Norge, og bør behandles deretter. Både partier og velgere bruker målingene som et verktøy for å orientere seg, og for taktisk stemmegivning er målingene alfa-omega. Venstre hadde neppe kommet over sperregrensa uten meningsmålingene. Det samme gjelder SV i 2013. Hvordan skulle velgerne ellers skjønt at partiene lå an til å komme rett under sperregrensa?

Partiene gjennomfører meningsmålinger selv for å skjønne mer av hvilken politikk velgerne ønsker.

Partiene gjennomfører meningsmålinger selv for å skjønne mer av hvilken politikk velgerne ønsker. Men denne informasjonen er uomtvistelig interessant for flere enn partiene, og nærmest alle meningsmålinger som blir gitt til en avis fra et parti vil bli ansett som en viktig nyhetssak. Partiene har blitt tvunget inn i en portvokterrolle for en ikke uvesentlig del av medienes dekning av meningsmålinger, når mediene selv står for mindre av målingene. Det er det flere grunner til at vi ikke bør ønske en slik utvikling velkommen.

For det første risikerer man at partiene selektivt selger inn målinger til avisene bare når målingene etterlater et fordelaktig inntrykk av det partiet som har betalt for målingen – mens «dårlige» målinger blir holdt tilbake. Denne bekymringen er prinsipielt viktig, for det gir partiene enda en mulighet til å drive med «brand management» på annet enn politiske forslag. Dette var en kritikk Oslo Høyre ble møtt med i forbindelse med en måling de gjennomførte, men ikke offentliggjorde, i mars i år.

I parentes bemerket blir likevel risikoen for en slik villet skjevframstilling begrenset av at meningsmålinger koster titusenvis av kroner å få gjennomført. Partiene har ikke en bunnløs kasse av medlemskontingent å øse på meningsmålingsbyråene, om målingene bare er tiltenkt intern bruk.

For det andre kan partiene styre frekvensen av målinger etter eget forgodtbefinnende. Det betyr i praksis at et parti som vet at de ligger dårlig an – som Arbeiderpartiet for tiden – ikke vil bestille målinger de gir til avisene. På samme vis vil partier som gjør det godt – som Høyre for tiden – ønske at velgerne oftere enn ellers blir minnet på om hvordan partienes prosentoppslutning ser ut.

De små partiene bestiller i realiteten aldri meningsmålinger, og får heller ikke ta del i godene.

For det tredje, og nettopp fordi det er så dyrt å bestille målinger, er de overnevnte fordelene i praksis begrenset til de to største partiene – Høyre og Arbeiderpartiet. De små partiene bestiller i realiteten aldri meningsmålinger, og får heller ikke ta del i godene.

For mediene burde saken være ganske så klar: Man er nødt til å prioritere penger til egne målinger, heller enn å la partiene få denne portvokterrollen. Og man er nødt til å ha nok statistikkompetanse i redaksjonene til å dekke målingene.

Men kanskje finnes det enda et tiltak som kan bøte på problemet. I Sverige står SCB, tilsvarende norske SSB, for en omfattende undersøkelse kalt Partisympatiundersökingen som har blitt gjennomført en gang i halvåret siden 70-tallet. Her er antallet respondenter ti ganger så høyt som i vanlige meningsmålinger. Det gir mulighet til å bryte ned tallene på for eksempel geografi. SCB-målingene har større autoritet enn de øvrige målingene, og slike målinger vil gi et ankerfeste for mediedekningen av øvrige målinger, som kanskje kan bøte på problemene med partibestilte målinger, mangel på lokale målinger og lav statistikkompetanse i mediene.

Det er liten grunn til å tro at den siste målingen bestilt av Oslo Høyre gir et mer eller mindre sannferdig bilde av velgerne enn andre meningsmålinger. Det er hevet over enhver tvil at Arbeiderpartiet ligger til sengs med influensa for tiden, og at Rødt har utnyttet plattformen de har fått på Stortinget på en fordelaktig måte.

Men når partier selger inn meningsmålinger til media, er det selvfølgelig fordi de ser seg tjent med at informasjonen når ut til velgerne.