Noen stjeler fra de unge

Det er noen strømninger i tiden som er vanskelig å sette ord på. Vi kjenner at noe er i gjære, det er noen tendenser som sammenfaller, men det kanskje først i ettertid vi evner å se det klart.

Denne maskuliniteten som skremmer meg, vet vi at finnes i fascismens voldsromantikk og militarisme.

Det som synes å være i gjære nå, er at en karikatur av en mannsrolle og verdiene hans dominerer fullstendig retorikk og politikk, og at de tradisjonelt kvinnelige verdiene er null verdt. Vold står over ikkevold, menn står over kvinner, opprustning knuser nedrustning, trusler trumfer diplomati, krig er modig og fred er feigt.

Maskuliniteten som dominerer verdenspolitikerne i vår tid, virker uten evne til å løse konflikt på annen måte enn med vold og våpen. Det gjenspeiles i debatter, i politikk og i medier som ikke setter agenda, men haster etter politikken, mer refererende enn kritisk spørrende.

Man kunne for eksempel spørre: Hvor er diplomatiet, eller klimaregnskapet for krig og militære øvelser, eller planene for nedrustning? Man kunne etterspørre en politikk som gir oss alle, og særlig de unge, troen på at det også er mulig å jobbe for fred og fremtid og ikke bare dystopisk fortelle dem at krigen lusker rundt neste hjørne og den som skal ofre seg er deg.

Det står noe om «tredje verdenskrig» i en eller annen oppblåst norsk nettavis omtrent hver dag. Vi skal være beredt og ha vann i hus. Verden ruster opp militært for vanvittige summer. Voksne og eldre statsledere som har levd lange liv, sier til egne ungdommer at de må være beredt på å dø og drepe for det mildt sagt hyklerske begrepet «våre verdier».

Militarismen og volden vi i våre land ønsker å kjempe mot, kan fort bli en del av oss.

Det hausses opp hatefull retorikk mot russere og kinesere, som kan skape nettopp det hatet og den dehumaniseringen som må til for at mennesket skal klare å drepe sin egen art. Hadde det vært naturlig å drepe en artsfrende vi ikke har noen personlig uoppgjort med, hadde vi ikke hatt PSTD eller andre traumer etter krig og soldatliv. Vi hadde heller ikke trengt verneplikt, men tenkt med selvfølge at folk ville flokke seg rundt oppdraget frivillig dersom det måtte til.

Denne maskuliniteten som skremmer meg, vet vi at finnes i fascismens voldsromantikk og militarisme, og der finner vi også et typisk kvinnehat i form at kamp mot abort, mot kvotering, mot andre kjønnsroller enn de klassiske to og mot en velferdsstat og kvinner ofte trenger mest, fordi de føder våre barn.

Dette vet vi også om fascismen: Her er det innbakt en forakt mot tradisjonelle kvinnelige verdier som omsorg, dialog, varsomhet, tålmodighet, kompromiss, hensyn – og mot alle dem som driver kamp mot krig og vold, både hjemme og ute.

Voldsromantikk er en del av fascismens natur. Det brutale, harde, kjappe og metalliske i både retorikk og våpen er det som en ment å signalisere styrke og mot. Det hadde vært latterlig, om det ikke var livsfarlig for både mennesker og natur som rammes av dette.

Det som er skummelt nå, er at motstanden mot fascismens militarisme i våre egne demokratiske stater kan ende opp med å ikke bli en kontrast, men et speilbilde av det vi prøver å bekjempe. Vi vet alle hva som skjer hvis vi går inn i en speillabyrint på tivoli. Overalt ser vi forvrengte bilder av oss selv, og vi sliter med å finne veien ut.

Det er det største ranet av alle ran.

Militarismen og volden vi i våre land ønsker å kjempe mot, kan fort bli en del av oss. Vi kan ende opp med gjennommilitariserte samfunn, der det å lære å drepe blir en naturlig del av ungdomstiden gjennom flere av dem i militær verneplikt, og der vi ser skattepengene våre forsvinne inn opprustning, mens en velferdsstat avgår med sakte død og settes til side sammen med klimasaken.

Den ene partilederen etter den andre, som aldri må befinne seg i en skyttergrav eller et sosialkontor, snakker om «tøffe prioriteringer» til fordel for opprustningen, og det som velges vekk er velferdsstat og klima. Med andre ord; en slags trumpisme og en variant av Musks retorikk: Klima og kvinner er begge mindreverdige enheter i møte med macho menn og verdiene hans.

Kriger har alltid hatt edle uttalte mål (kaste diktatorer, redde kvinner, få vekk terror og så videre) og nå er det demokratiet som brukes som brekkstang for at vi skal akseptere den vanvittige pengebruken og bruken av våre barns liv.

I år er det 110 år siden den første kvinnedagen ble arrangert i Norge, i 1915. Krig og fred dominerte kvinnedagen den gangen, mens første verdenskrig var godt i gang. Krig og fred burde dominert i år også. Se til Palestina, se til Ukraina, se til Russland.

Krig ødelegger mennesker, natur og infrastruktur direkte, men det ødelegger også noe mer: troen på alles menneskeverd, troen på at klimakriser tas på alvor, og troen på en bedre fremtid. Vi voksne, og mer bestemt de iblant oss som er ledere og har makt, er i ferd med å ta fra ungdommen vår dette: Fremtidshåp og det å glede seg over å være menneske på jorden.

Det er det største ranet av alle ran.

Norge skal bruke 1635 milliarder på det militære forsvaret vårt.

Hva vi finner når krigståken letter, tør jeg nesten ikke tenke på. Men jeg gjetter dette: Rester av det som en gang var velferdsstater, for et sted skal pengene til opprustning tas fra. Klimakatastrofer og miljøødeleggelser som får 2025 til å virke som grønn idyll fordi alt mulig militært er det aller mest destruktive for jordkloden. Våpen på avveie og i hendene på grupper, mennesker og gerilja som aldri var tiltenkt produksjonen fra Nammo og Kongsberg Gruppen da de skrøt på seg å være veien til fred.

En kommentator i Financial Times skrev denne uken at Europa må kutte i velferd og skape et krigstat (fra welfare til warfare). Han kunne knapt vært mer medstrøms.

Vi vet hva dette betyr: De som har minst fra før taper mest, og det er sannsynligvis de samme vi sender ut for å dø ved en front. At ikke arbeider – og fagbevegelsen er på denne ballen for lengst, kommer til ende i et selvmål det vil snakkes om i 100 år fremover.

Det er vanskelig å se for seg hvor mye penger som går til alt militært.

La oss prøve.

Hvor mye er en million kroner?

Hvis du legger en bunke tusenlapper oppå hverandre, vil en million kroner gi deg en 10 centimeter høy haug.

En milliard kroner er 1000 millioner. Nå skal vi ta tusenlappene og bygge en milliard. Bunken blir 120 meter høy. Det er tre meter høyere enn Oslo Plaza.

Klimaendringer er en mye større krise og katastrofe enn Russland, Kina eller USA noensinne kommer til å bli.

USA har, kun siden Trump inntok presidentrollen, gitt okkupantene i Israel 130 milliarder kroner i støtte. Dette er et 15.6 kilometer høy bunke. Det er høyere enn Mount Everest.

Det er svimlende høyder på alle vis, og en større galskap enn å bestige selve fjellet. Men akkurat som det er køer opp til fjelltoppen, går verden i takt:

Norge skal bruke 1635 milliarder på det militære forsvaret vårt.

I tusenlapper er dette 196 200 meter, altså 196,2 km. Det vil si: Halvveis til rommet.

Og sånn kan vi holde på. Verdens årlige militærbudsjett for 2024 på 26 740 000 000 000 kroner, er åtte ganger høyere enn romstasjonen ISS, som går i bane rundt jorden.

Hver eneste tusenlapp er en representant for miljøødeleggelser når våpen skal produseres, for klimakatastrofer under øvelser og krig, og forurensninger til land, havs og i luft som samlet setter i gang økologiske sammenbrudd, arter som forsvinner for oss for alltid, og rekordmange mennesker som må flykte fra hjemmene sine og alt de har kjært på grunn av varme og tørke.

Partiene Venstre og MDG har mistet nesten all kredibilitet som klima og naturpartier med sin iver for opprustning og krig. Særlig rammer det sistnevnte, som bygger hele sin eksistens på akkurat dette. MDG har gått inn for, men så vidt jeg kan skje aldri krevd, et klimaregnskap for noe som helst militært.

Klimaendringer er en mye større krise og katastrofe enn Russland, Kina eller USA noensinne kommer til å bli.

I krigståke er det ingen som ser soleklart og der er vi nå.

Så, til slutt, det har vært mange bekymrede stemmer før oss. Her er en av dem.

Den norske forfatteren, feministen og pasifisten Nini Roll Anker (1873–1942) skrev om det å være soldat og tjene nasjonen i romanen Kvinnen og den svarte fuglen.

Boken ble utgitt i 1945, etter hennes død. Roll Anker skrev boken i fortvilelse over krigen som herjet rundt henne, og den svarte fuglen symboliserer en advarsel om en kommende ulykke.

I boken settes det maskuline idealet om å stille opp for nasjonen i plikt når det er krig, og det feminine med vekt på kunst og omsorg, opp mot hverandre når de eldste guttene skal forberedes på krigsdeltagelse.

I Roll Ankers bok ønsker faren Just seg sønner, fordi nasjonen trenger soldater. I boken blir de stereotype kjønnsrollene (menn = krig og kvinne = fred) utfordret, og det er særlig kvinnen som utfordrer mannens tro gjennom egen tvil. Han bærer tross alt sin tids logikk og tradisjon, og oppdrar sønnene slik at de tar soldatlivet som en selvfølge og med stolthet.

Roll Ankers bok åpner med at moren Beate er i fengsel etter å ha skjult sin sønn som deserterte fra militæret. Her tenker hun tilbake på livet som mamma for fire barn. Just jobber i bedriften Jern og Metall, som selger våpen til krigen. Han mener at konkurranse mellom menn er det som driver verden fremover og at sønnene har en plikt til å ofre livet for nasjonen om det kreves. Beates søster Gabi er aktiv i arbeiderbevegelsen og tror lenge på at arbeiderne kan stanse krigen.

I en og samme familie plasserer Roll Anker noen av de store debattene rundt krig, retorikk, makt, kjønn og fred. Just speiler i boken samfunnet, myndighetene og det som er akseptert som vanlig. Gabis fredsengasjement og Beates fortvilte frykt på vegne av sønnene fremstår som en kontrast, men en nødvendig innvending. Det ender med at moren skjuler sønnen Otto, som har rømt, mens faren anmelder sin egen sønn og bidrar dermed til hans død. Han blir henrettet som desertør.

Vi mister kontroll over krigen, mens den tar sitt grep over oss.

De store hendelsene i verden griper på denne måten direkte inn i en families liv. Og slik er jo krig. Den rammer i det lille livet, i det store spillet.

Boken er ikke bare Beates fortvilte rop om pasifisme, men også Nini Roll Ankers, i en tid der slike rop ikke ble lyttet til eller tatt på alvor.

Fra boken:

«I krigen, i den totale ødeleggelsen av alt de har skapt. Når vi vet at alle milliardene som nå går til å ruinere hele verden, kunne gi bortimot sorgløshet og blomstring til hele verden – så finnes vel ingen større dumhet enn krigen. Den er monumentet på mennenes mangel på klokskap og på fremsyn, for den er sluttstenen på politikken de har ført.»

Ingen vant eller kunne vinne krigen. Det var krigen som vant, skrev dikter og soldat Edmund Blunden etter den dødelige første dagen av slaget ved Somme under første verdenskrig, som han heldigvis overlevde.

Det kan fort bli sånn. Vi mister kontroll over krigen, mens den tar sitt grep over oss. I krigståke er det ingen som ser soleklart og der er vi nå.