FOTO: Rune Stoltz Bertinussen / NTB

Norge er verken naive eller hyklerske på verdensarenaen

Norge har bygget opp en merkevare som en uskyldig, moralsk og humanitær aktør i verden. Dette imaget legger ikke bare føringer på hva vi gjør, men også hvordan vi legitimerer det vi gjør. Men stemmer merkevaren egentlig med realitetene?

Hvordan en stat begrunner sin politikk, sier mye om verdiene og idealene man har. I Norge og Skandinavia er vi vant med at utenrikspolitikken begrunnes fra et idealistisk ståsted, enten det gjelder bistanden vi gir til fattige land eller deltakelse i kriger på vegne av NATO eller FN. Patriotiske eller egeninteressebaserte begrunnelser vil bli sett på som suspekt av mange i Norge.

I en ny bok med tittelen «Do-Gooders at the End of Aid: Scandinavian Humanitarianism in the Twenty-First Century», har ti forskere en gjennomgang av merkevarebyggingen i Norge og andre skandinaviske land, og beskriver hvordan merkevaren «uskyldig fredsbygger» fungerer som et nyttig redskap for å legitimere politiske tiltak som fremmer våre kommersielle og diplomatiske interesser, og vår sikkerhet.

Er Norge virkelig så hyklersk i utenrikspolitikken som bokredaktørene mener?

Et underliggende budskap i boken er at Norge ikke er så «god» som nasjonens «brand» skal ha det til. I en kronikk i Agenda Magasin oppsummerer bokredaktørene, Antoine de Bengy Puyvallée og Kristian Bjørkdahl gapet på denne måten:

«Vi hevder å være en fredsnasjon, men går til krig i Afghanistan og slipper bomber over Libya; vi gjør krav på å være en humanitær stormakt, men stenger grensene for flyktninger; vi skryter av å være en økologisk spydspiss, men er samtidig en av verdens største produsenter av fossil energi.»

Vi er inntil videre en oljenasjon, samtidig som vi ønsker å være en pådriver for en mer ambisiøs internasjonal klimapolitikk.

Men er det virkelig så langt mellom liv og lære i norsk utenrikspolitikk? Er Norge virkelig så hyklersk i utenrikspolitikken som bokredaktørene mener?

Ofte vil det være slik at Norges interesser som et lite land går hånd i hånd med vår idealistiske politikk, men noen ganger vil det være en spagat.

Et eksempel på det er håndteringen av pandemien. Som alle andre land, prioriterte også Norge sine egne innbyggere først, men samtidig var vi blant de flinkeste i klassen til å hjelpe fattige land med vaksiner. Vi kunne sikkert vært mer altruistiske, men denne saken illustrerer at når det kommer til stykket, så vil selv de gode skandinaviske landene prioritere egne borgere først.

Et annet eksempel er migrasjons- og flyktningpolitikken. Det er en grense på hvor mange Norge kan ta imot og integrere, derfor er det ikke rart at innenrikspolitiske interesser gjør seg gjeldende i flyktningpolitikken. Men vi er likevel blant de flinkeste i klassen i verden. Både når det gjelder antallet asylsøkere og flyktninger som tas imot i Norge og rettighetene de får, men også gjennom å være blant de største bidragsytere til FNs Høykommissær for flyktninger. Den nye regjeringen vil for eksempel gi hele fem milliarder kroner årlig til flyktninger og nabolandene som tar dem imot.

Et tredje eksempel er klimapolitikken. Vi er inntil videre en oljenasjon, samtidig som vi ønsker å være en pådriver for en mer ambisiøs internasjonal klimapolitikk. Denne kombinasjonen synes å være utfordrende å kommunisere ute i verden, i hvert fall blant klimaaktivister. Et tydelig tegn på det så vi under klimatoppmøtet i Glasgow der Norge ble kåret til «dagens fossil» av Climate Action Network (CAN).

Klimaengasjement gir stor kred i våre dager. Dersom Norges branding som «god» er så styrende for utenrikspolitikken, som bokforfatterne hevder, kan det i så fall bety at Norge fremover vil prioritere å bruke mer ressurser på klima enn tradisjonell bistand.

Jeg mener Norges selvbilde som en good guy i den internasjonale scenen i stor grad samsvarer med realitetene.

Et fjerde eksempel er fredsarbeid. Norge er ikke bare en humanitær makt, vi er også en militær makt. Vi bruker denne makten når NATO eller FN ber oss om å gjøre det.

Etter den kalde krigen var norske myndigheter redde for at NATO skulle miste sin betydning. Da gjaldt det å bli relevant for stormaktene igjen – og da særlig for USA – gjennom blant annet fredsarbeid. NATO endte imidlertid opp med å endre karakter, og gikk fra å være en forsvarsallianse til å bli et instrument for kollektiv sikkerhet, som det så fint heter. Slik ble fredsduen Norge forvandlet til en krigsnasjon, involvert i flere kriger og konfliktsituasjoner siden 1990-tallet. Noen av disse krigene var intervensjoner på bakgrunn av sikkerhetspolitiske betraktninger, andre var først og fremst humanitære.

Etter folkemordene på Rwanda og Bosnia, har FN utviklet Responsibility to Protect-doktrinen som sier at verdenssamfunnet – som siste utvei – har et ansvar for å intervenere militært for å beskytte sivilbefolkningen mot massive overgrep. Å være med på humanitære intervensjoner er derfor verken dobbeltmoralsk eller noe som undergraver den norske humanitære merkevaren.

Problemet blir når alle militære intervensjoner blir legitimert med henvisning til menneskerettigheter, selv om realpolitikk er en sentral eller en viktig del av bildet. Krigen i Afghanistan var for eksempel ikke en humanitær intervensjon i utgangspunktet, men ble legitimert humanitært i ettertid.

I boken «Å gjøre en forskjell – Refleksjoner fra en norsk utenriksminister», skriver Jonas Gahr Støre at vi kan og må rette et tydeligere fokus mot våre egne interesser. Norske politikere står til ansvar overfor egne borgere, og deres mandat er først og fremst å ivareta norske interesser.

Jeg mener Norges selvbilde som en good guy på den internasjonale scenen i stor grad samsvarer med realitetene. Vi har i hvert fall gode hensikter med vår bistandspolitikk, som ikke direkte er koblet til våre nasjonale interesser. Som det også påpekes i boken, blir de enorme summene vi bruker på bistand sett for å være et utrykk av skandinavisk altruisme og humanisme. Dessuten er det altså ikke noe galt å ivareta egne interesser.

Når argumentasjonen for norsk intervensjonspolitikk og bistandspolitikk er så godhetsbasert som den pleier å være, er det kanskje ikke så rart at historikere som Terje Tvedt fort karakteriserer de to politikkområdene som både naive og uangripelige. På den andre siden kan utenrikspolitikken også oppfattes som hyklersk, når den da i praksis noen ganger går ut på å fremme våre nasjonale interesser, slik Do-gooders-boken peker på.

Mitt håp er at Norge også i fortsettelsen vil være en overskuddsnasjon som vil prøve å gjøre en forskjell i verden.

Jeg mener norsk utenriks- og utviklingspolitikk verken er naiv eller hyklersk. At det er et visst gap mellom vårt selvbilde og det vi faktisk gjør, er ikke så rart. Idealer er nettopp ment å være idealer, noe man skal strekke seg etter, og ikke noe som nødvendigvis samsvarer med realitetene til enhver tid. Men hadde dette gapet vært så stort som forfatterne mener, så ville merkevaren Norge for lengst slått sprekker.

Det Tvedt og forfatterne av denne aktuelle boken har rett i, er vi trenger mer kritiske debatter om Norges «Do-gooder»-rolle i verden. Når man velger å være så aktivistisk ute i verden som Norge er, så risikerer man alltid å trå feil. Derfor er kritiske evalueringer i ettertid nødvendige. Det er generelt for lite diskusjon i offentligheten og på Stortinget om utenrikspolitikk og om dilemmaene og motsetningene som denne boka bidrar til å opplyse. Mer debatt og selvransakelse trenger ikke å bety at vi skal endre handlemåte. Men det kan forhåpentlig føre til at vi lykkes bedre med vårt engasjement for en bedre verden, samtidig som også våre nasjonale interesser kommer bedre frem i debatten.

Boken «Do-Gooders at the End of Aid» viser hvordan våre nasjonale interesser noen ganger kan komme i konflikt med våre internasjonale idealer og vårt selvbilde, kanskje spesielt i flyktningpolitikken. Slike motsetningsforhold er ikke til å unngå, men det er noe vi bør være mer åpne om. Det er grenser for alt, også for norsk godhet.

Mitt håp er at Norge også i fortsettelsen vil være en overskuddsnasjon som vil prøve å gjøre en forskjell i verden.