Vi kan være på vei inn i en storkrig som endrer historiens gang. Norge bør fortsette å jobbe for fred, spesielt når det virker mer håpløst enn noen gang. Også norsk høyreside må ta inn over seg de nye realitetene.
Verden over tas det store ord i bruk for å beskrive konsekvensene av Israels angrep på Iran natt til fredag.
Det vi vet er at israelsk militære har angrepet atomanlegg, som i Natanz, sør for Teheran. De har likvidert en rekke av toppene i det iranske regimet. Dødstallene stiger for hver natt med angrep og motangrep.
Det er vanskelig å se hvordan Netanyahu-regjeringens tenking og handlinger kan føre til annet enn mer død og destruksjon.
Netanyahu har ønsket en krig med Iran lenge.
Derfor har også angrepet møtt bred internasjonal fordømmelse. Også den israel-vennlige amerikanske administrasjonen var tydelig på at dette av et unilateralt angrep, noe Israel gjør alene.
For Netanyahu-regjeringen er det intet skille mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk. Det handler om politisk overlevelse og å holde landet i konstant krig og krise.
Netanyahu har ønsket en krig med Iran lenge. Donald Trump er som alle vet den mest uforutsigbare presidenten i moderne amerikansk historie. Den usikkerheten ser Netanyahu som et mulighetsrom. Men det er liten appetitt, også i MAGA-bevegelsen, for at USA skal bli dratt inn en ny krig i Midtøsten.
Dette gjør også at verdens oppmerksomhet tas bort fra Gaza, noe som er dårlig nytt for alle, men katastrofalt for de som bor der.
Trump-administrasjonen er mer interessert i penger enn noe annet. Og det er større penger i gode forbindelser med Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, enn å være dratt inn i en selvdestruktiv krig med en ekstremt høyrevridd israelsk regjering.
Det er ingen andre av de større aktørene i Midtøsten som ønsker denne krigen. Heller ikke Iran, hvor det dypt repressive preste-regimet ønsker en atom-avtale, og normalisering med omverden.
Noen kommentatorer hevder at målet til Netanyahu er regime-endring i Iran. Hvis det er noe moderne historie har vist så er det at slik logikk ender med veldig mange drepte, og i beste fall, et land i kaos. Det er vanskelig å se at Israel har evnen til å velte regimet i et land med 90 millioner innbyggere.
Krigen følger så klart sin egen logikk, og det mest nå er uforutsigbart. Men iranerne har vært i konflikt i mange år. De vil sannsynligvis gjøre alt for å unngå å trekke USA inn i konflikten.
Til nå er 50.000 barn er enten drept eller såret i Gaza, og sult er nå blitt brukt som strategi der i månedsvis.
Dette gjør også at verdens oppmerksomhet tas bort fra Gaza, noe som er dårlig nytt for alle, men katastrofalt for de som bor der.
Til nå er 50.000 barn er enten drept eller såret i Gaza, og sult er nå blitt brukt som strategi der i månedsvis.
Den israelske historikeren og folkemordforskeren Raz Segal har omtalt situasjonen for palestinerne som «et skoleeksempel på folkemord som utspiller seg rett foran øynene våre».
Holocaust-forsker Amos Goldberg har slått fast: «Ja, dette er folkemord», mens professor Omer Bartov advarer om at Israels handlinger «risikerer å bli et folkemord». Også Ilan Pappé har i en årrekke beskrevet Israels politikk som «et langsomt folkemord» – a slow-motion genocide – mot det palestinske folket.
Dette er tid for mye diplomati.
Når slike vurderinger kommer fra fremtredende jødiske forskere med dyp innsikt i Holocaust og folkemord bør vi lytte nøye.
Nå går altså det samme israelske regimet som står bak dette, inn i en mulig storkrig i en region som påvirker hele verden.
Hva i all verden kan land i Europa, og vårt land, Norge gjøre i møte med dette?
Først og fremst å bruke tid og krefter på det regjeringens stortingsmelding om Norges innsats for fred og konfliktløsning fra forrige uke beskriver mer all mulig tydelighet. Den er svært interessant lesning i tiden vi lever i.
Dette er tid for mye diplomati. For kontakt mellom land som ønsker å de-eskalere ikke å eskalere konflikten. Det er en tid for statsmenn og kvinner, ikke geopolitiske pyromaner.
Historien vil ikke felle en mild dom over argumentene fra Høyre-lederen.
Det er ikke mange månedene til valget i Norge. Resultatet er usikkert. Enten fortsetter en regjering med forankring i sentrum-venstre, eller så tar Frp og Høyre over regjeringskontorene.
Det er også et valg hvor utenrikspolitikken er viktigere enn på lenge.
Jeg håper Høyre er kommet på bedre tanker enn det famøse utspillet fra Erna Solberg i januar om at «dette er jo ikke en region som Norge har mye med å gjøre» og i realiteten avblåsningen av norsk Midtøsten-engasjement mens vi står midt i den verste krisen der i moderne tid.
De som er interessert i politisk nær historie kan lytte til politisk kvarter hvor Erna Solberg diskuterer dette med Espen Barth Eide fra 14. januar i år.
Hvordan en utenriksminister fra Frp vil opptre i møte med Midtøsten i brann er enda mer urovekkende.
Historien vil ikke felle en mild dom over argumentene fra Høyre-lederen. Det å bidra til fred og konfliktløsningsarbeid er viktig i seg selv, men selvfølgelig også i Norges egeninteresse.
Hvordan en utenriksminister fra Frp vil opptre i møte med Midtøsten i brann er enda mer urovekkende. Etter anerkjennelsen av Palestina var Sylvi Listhaugs første handling å dra til den israelske ambassaden for å gi støtte. Frp vil også flytte Norges ambassade til Jerusalem – i tråd med den mest høyrenasjonalistiske linjen i israelsk politikk. De har jublet for militære aksjoner i Libanon og kalt det «en vanvittig, stor suksess».
Vi lever i litt for alvorlige tider til den typen utspill.
Vi lever i en tid som krever diplomati, sterkt internasjonalt engasjement, og dyp seriøsitet i møte med en stadig mer urolig verden.
Kommentarer