Den norske modellen må ikke gå opp i limingen

Det siste året har tydelig vist nytten av organiserte fellesskap. Fagbevegelsen har stått på for å sikre butikkmedarbeidere, ansatte i reiselivsnæringen og andre som har mistet jobben; høyere kompensasjonsgrad og rett til feriepenger bare to eksempler. Flere fagforeninger melder, ikke overraskende, om stor medlemsvekst.

Det er lett å huske på verdien av fellesskap når det er krise.

Det er lett å huske på verdien av fellesskap når det er krise. Men den norske fagbevegelsen er også viktig når Norge går bra. Faktisk er den en avgjørende faktor for at Norge går bra. NOgså når det ikke er krise, pandemi og ledighet, gir fagforeninger trygghet og rettigheter til norske arbeidstakere. De har også verdi for samfunnet som helhet.

Det organiserte samarbeidet mellom ansatte og ledelsen i bedrifter sikrer ryddige arbeidsforhold, økt produktivitet  og smidigere omstillingsprosesser, som stadig trengs. Når de laveste lønningene er relativt høye, blir investeringer i teknologi både lønnsomt og nødvendig. Det sikrer omstilling og innovasjon, at vi kan konkurrere med andre lands bedrifter og at vi bruker pengene våre smartest mulig. Lønnsforhandlingene sørger også for moderasjon når tidene krever det. Det betyr nøktern reallønnsutvikling i tråd med produktivitetsveksten i samfunnet, og gode sjanser til å holde arbeidsledigheten lav.

Fagbevegelsen er også avgjørende for å sikre et samfunn der alle har like muligheter til å leve de livene de ønsker: Når lønnsdannelsen skjer nasjonalt, som resultat av forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, bidrar det både til mindre lønnsforskjeller. Men like viktig er at det sørger for en mer rettferdig fordeling av verdiskapingen mellom de som jobber og de som eier.

Men den norske fagbevegelsen er også viktig når Norge går bra. Faktisk er den en avgjørende faktor for at Norge går bra.

Fagbevegelsen er også en motvekt mot polariserende tendenser og i verdidebatter, gjennom å samle mennesker med forskjellige politiske preferanser i interessefellesskap på tvers av bakgrunn, der en høyt utdannet kunnskapsarbeider og en produksjonsarbeider har felles sak. De er dessuten en viktig integreringsarena.

Et raskt blikk rundt oss viser hva som skjer uten alt dette. De siste 40 årene har ulikheten økt dramatisk i de fleste vestlige samfunn. Kapitalen – eierne – har tatt en økende del av nasjonalinntekten på bekostning av de som arbeider. Som mange studier slår fast og advarer om, har dette klar sammenheng med at fagbevegelsen er kraftig svekket i det samme tidsrommet.

Kampen høyresidens ledende politikere, som Margareth Thatcher startet i Storbritannia på 1980-tallet, har virket: Organisasjonsgraden har sunket i de fleste land. Lønnsforhandlingene har blitt mer desentraliserte og mindre koordinerte. Arbeidsmarkedet er deregulert. IMF er blant mange som har vist at dette svekker forhandlingsposisjonen til dem med lavest inntekt, slik at de ender opp med en mindre del av kaka. Det kommer de rikeste til gode. Derfor ser nedgang i organisasjonsgrad ut til å være en hovedfaktor for økning av toppinntektsandelene – og økende ulikhet.

Et godt organisert arbeidsliv er grunnmuren i den samfunnsmodellen vi hylles for internasjonalt.

Norge er et annerledesland, også når det gjelder arbeid, fagbevegelse og ulikhet. Et godt organisert arbeidsliv er grunnmuren i den samfunnsmodellen vi hylles for internasjonalt. Vi kan imidlertid ikke hvile på laurbærene. For også hos oss øker forskjeller i inntekt og formue – og makt. Også i Norge er en stadig mindre andel medlem i fagforening. Og også her ser vi at lønns- og arbeidsvilkår er under press i deler av arbeidslivet. Passer vi ikke på, kan modellen vår gå opp i limingen. Skjer det, vil vi få et Norge vi ikke vil kjenne igjen.

Vi ser at andelen arbeidstakerne får av den totale verdiskapingen – har falt de siste 30 årene. Slik regjeringens egen ulikhetsmelding slår fast, har inntektsforskjellene økt betydelig siden midten av 1980-tallet. Den viktigste grunnen til det, er at de rikeste er blitt rikere. Også formuesulikheten er svært høy: Norge er plassert i selskap med land som Storbritannia, langt unna likhetstoppen i verden. Forskjellene i formue har også økt.

Derfor er det særlig bekymringsfullt at vår viktigste motor for mindre forskjeller, mer maktspredningog mer produktivitet – organisasjonsgraden – har krympet, også her i Norge. Den var på sitt høyeste på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, og har siden falt, hovedsakelig i privat sektor. I dag ligger den rett under 50 prosent. Bygg og anlegg er en av bransjene med en klar nedgang i organisasjonsgrad over tid. Organisasjonsgraden er lavest innen handel og overnattings- og serveringsvirksomhet. Deltidsansatte, midlertidig ansatte og innvandrere er sjeldnere organiserte enn etnisk norske, faste ansatte.

Deltidsansatte, midlertidig ansatte og innvandrere er sjeldnere organiserte enn etnisk norske, faste ansatte.

Det er ekstra urovekkende at det er nettopp disse gruppene og denne delen av arbeidslivet som trenger en støttende fagforening og gode tariffavtaler mest. Som regjeringen selv skriver  ser vi en utvikling mot et «arbeidsliv der utsatte grupper har ulovlige og uforsvarlige arbeidsforhold». De trekker spesielt frem renholds-, overnattings- og serveringsbransjen, samt transportbransjen, som deler av arbeidslivet mest preget av useriøse virksomheter, dårlige arbeidsforhold og høy arbeidsmiljøbelastning. Disse bransjene preges også ofte av midlertidighet og høy andel deltid.

Problemet preller av på regjeringen Solberg. På tross av gjentatte hyllester av den norske modellen i festtaler, og uttrykt bekymring for både useriøse deler av arbeidslivet og økende ulikhet, går politikken motsatt vei av den nødvendige. I regjeringsplattformen fra Granavolden i 2019, står det eksplisitt at regjeringen anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet. Det er uforståelig. Selv om retten til å stemme også er nettopp det – en rett og ikke en plikt – ser jeg ikke regjeringen Solberg gi en støtte til dem som ikke velger å stemme. Det ville selvsagt vært sjokkerende. Under Solbergs regjering er fagforeningsfradraget redusert.

På tross av gjentatte hyllester av den norske modellen i festtaler, og uttrykt bekymring for useriøse deler av arbeidslivet, går Solbergs politikk motsatt vei.

Vi trenger en regjering som isteden gjør det de kan for å øke organisasjonsgraden. Man bør selvsagt starte med å ha et eksplisitt mål om hvor man vil. Fagforeningsfradraget bør økes betraktelig, noe studier viser har effekt. Det må dessuten legges til rette for at fagbevegelsen får en vesentlig rolle i politikkutviklingen, slik at arbeidsfolks interesser blir løftet tydelig frem. Et aktuelt eksempel er arbeidet med en ny kompetansereform. og i den grønne omstillingen av Norge. Det kan også stilles tydelige krav om tariffavtaler og organisering i offentlige anbud og prosjekter.

Vi trenger fagbevegelsen. Men fagbevegelsen trenger også oss.