Hvor mye penger er det mulig å stappe i middelklassens lommer?
Svaret på ingressens retoriske spørsmål er «til det renner over». Og det gjør det faktisk nå. Vi har aldri spart mer. Vi har aldri vært rikere. Jeg kommer tilbake til det.
Høyres fortsatt ferske leder Ine Eriksen Søreide får juling på meningsmålingene, men skal ha ros for å våge å være ansvarlig. Det er blitt mangelvare i en norsk politisk hverdag marinert i oljemilliarder. Der klassisk konservativ politikk framstår som nært revolusjonært. Eriksen Søreide er blitt en raddis. Hvem hadde trodd.
Ja, for det er noe radikalt og nesten vilt over hennes nye politiske linje. Med ansvarlighet og langsiktighet som fundament, og et farvel til populismen, står hun for et brudd med det bestående. Det er pussig at man skal ses på som en politisk selvmordskandidat fordi man mener at vi som fellesskap må akseptere økonomiske realiteter og svingninger. Og at kriser ikke må møtes med krisepakker.
Ironien er selvsagt utsøkt.
Det er et nesten kjært gjensyn med et klassisk Høyre man kan like og som Norge faktisk trenger. Et comeback for et tradisjonelt Høyre som var opptatt av å bygge et samfunn der de som ikke trengte statens hjelp faktisk skulle klare seg selv. Politikk for dem som trenger det.
Hun tegner nå opp noen tydelige skillelinjer mellom seg og et Fremskrittsparti på fullt firsprang framover, der det ikke spares på noe for å tekkes velgerne. Det legges ikke noen bånd på Frps menn og kvinner når det gjelder å fortelle en absurd, svartmalt historie om et skakkjørt Norge. Et land der vi fortjener bedre enn at indrefilet er svinedyrt.
De mørkeblå er blitt så uansvarlige at selv tidligere Frp-leder Siv Jensen har funnet det nødvendig å kremte høyt fra sitt tilbaketrukne politiske eksil. Fra den største scenen under Arendalsuka denne uka overrasket hun mange da hun sukket oppgitt over manglende norsk edruelighet: «Alt skal løses med ekstra penger» – og kritiserte sitt gamle parti for kuttene i drivstoffavgiftene.
«Politikerne må ta seg sammen – og begynne å prioritere», sa den tidligere finansministeren. Det er synd man må ut av politikken og dens «vinne valg for enhver pris»-psykose for å våge å være ærlig.
Mer klassisk Høyre-mann enn Victor D. Norman skal man lete lenge etter. For mange år siden møtte jeg daværende arbeids- og administrasjonsminister Norman til et portrettintervju. Dette var tidlig på 2000-tallet, regjeringen var bekymret for en svulmende stat, og økonomiprofessoren var hentet inn for at fellesskapets kroner skulle brukes best mulig.
Ironien er selvsagt utsøkt. Pengebruken har bare økt og økt suksessivt siden – på alles vakt – og Norman måtte gå av på grunn av innkjøp av et piano til tjenesteleiligheten og noen middager som ble litt lengre og hyggeligere enn statens regulativ tok høyde for. Liv og lære og vekk med’n.
Middelklassens stadig større goder skjermes, mens det politisk kappes om å være hard mot de svake.
Handelshøyskole-rektoren Norman var dog en klok mann, og jeg husker så godt hvordan han heftig advarte mot at velferdsstaten skulle få ese ut. Ikke fordi han var mot den, men han fryktet for den dagen det måtte strammes til. Han var bekymra for de svakeste av oss.
Han brukte en ball som bilde, en ball det ble pakket stadig flere lag på, som vokste og vokste. Stadig nye velferdsordninger til sterke grupper som forventer bare mer og mer, til den store middelklassen, til grupper som egentlig ikke trengte den sterke ryggen til fellesskapet, men som burde stå støtt på egne bein gjennom virkelighetens bølgeskvulp.
I midten av Normans ball var de som velferdsstaten egentlig var til for. Men når kuttene kommer, kommer de i kjernen, advarte Norman.
Ikke i de brede ordningene, som har hopetall med mottakere og derfor forsvarere. De ressurssterke vet å kjempe for sine rettigheter. Og ikke minst er de velgere. I motsetning til de minst ressurssterke. De unge, de uten utdanning, innvandrerne.
Norman gikk bort i 2024. Staten med svulmende kostnader er her fortsatt, men jeg er sikker på at Eriksen Søreide hadde fått klapp på skuldra av han for å stå imot impulsene om å øse av oljeformuen for å holde velgerne logrende. Og vi er nå akkurat der Normans ball blir aktuell. Middelklassens stadig større goder skjermes, mens det politisk kappes om å være hard mot de svake. Arbeidslinja!
Det er skapt et inntrykk av dyrtid.
For samtidig som en anonym sjubarnsmor i Østfold løftes fram som nasjonens aller, aller største finansielle problem, og nye landsmenn skal nektes sin grunnleggende menneskerett til å bosette seg der de vil, har vi pøst ut et titall milliarder i strømstøtte, i en ordning som begunstiger de med størst hus, hytte og elbil aller mest.
Kuttene i drivstoffavgiften har kostet milliarder, og pengene har endt opp hos de som eier bil. 700.000 husholdninger har ikke bil. Vi har brukt vanvittig mange milliarder, hundretalls, på å subsidiere elbiler i Norge. Økonomisk gunstig for mange, men slett ikke alle. Vi så det samme under koronapandemien, da vi redda mange aktører som ellers mener staten skal holde seg mest mulig unna. Overskudd skal privatiseres, men underskudd sosialiseres.
Og fra før betaler fellesskapet 22 prosent av rentekostnadene til de som har lån. Et fett tilskudd fra fellesskapet som ikke tilfaller den fjerdedelen av oss som leier bolig. Vi spleiser for øvrig også på rentekostnadene for yachten, for dem som har det liggende ute i kilen.
Blindheten for egne privilegier virker total når det ropes om sløsing. Det er også politisk umulig å trekke slike goder tilbake fra det store flertallet. Men samtidig som staten, fellesskapet, pøser ut penger til middelklassen og det store flertallet av velgere, fordi det visstnok har blitt for dyrt å leve her, har sparingen aldri vært større.
Nordmenns formue økte kraftig i 2025. Statistisk sentralbyrå har tall tilbake til 1995, og vi har aldri vært rikere enn vi er nå. Vi sparer som gale, setter penger i bank og fond, og midlene vokser med markedet. Samtidig som vi mener at staten skal kompensere for markedet og konjunkturene. Middelklassens lommer er fulle. Hjelp til renter, strøm og bensin er innvilget, og våre fremste populister krever også halvert matmoms.
Jeg ønsker Ine Eriksen Søreide lykke til.
Det er skapt et inntrykk av dyrtid. I våres skrev SSB i en fersk analyse at «årene etter 2021 framstår ikke som en dyp økonomisk krisetid blant folk flest, og vi konkluderer med at beskrivelsen av perioden som en dyrtid er overdrevet». SSB kaller det et paradoks at vi «opplever» å ha dårlig råd når fakta sier noe annet. Men det er kanskje ikke så rart når politiske ledere forteller deg det?
For mange har det ikke bra i Norge. I den politiske retorikken dyttes de fattige foran for å øke privilegiene til de mange. For å gi gode lønnsoppgjør. Som kommer i prosent og derfor bare øker forskjellene.
Staten bruker nå masse penger fra felleskontoen. Ikke av nødvendighet, som at vi må ruste opp, styrke den grønne omstillinga eller prioritere store samferdselsløft, men av politisk bekvemmelighet for å holde en stadig rikere, norsk middelklasse mett. Det vil aldri bli nok.
Jeg ønsker Ine Eriksen Søreide lykke til. Forhåpentligvis er strategien bærekraftig. Det er stortingsvalg først om tre år. Kanskje har vi blitt nyktre.
Kommentarer