FOTO: Andre Taissin/Unsplash

Nullrente

Er du rik kan det være en vel så god investering å betale litt mer i skatt som å sette enda mer penger i banken.

Renta i Norge har vært lav en god stund. De siste årene har den vært lavere enn prisveksten, som betyr at det har vært gratis å låne penger. Det har flere konsekvenser. Boligene våre har steget i pris og de som jobber med oppussing har hatt masse å gjøre. Nullrente betyr også at de som har sparepenger får svært lav avkastning på dem.

Penger i banken er selvfølgelig et deilig problem å ha, men er fortsatt en utfordring for de som sparer til for eksempel en pensjonisttilværelse. Når renta er lav må du sette til side flere penger i dag for å oppnå samme sparebeløp den dagen du trenger dem.

Skal pensjonssparing fungere, er det ikke nok å utsette forbruk.

De lave rentene har også en del av skylda for at svært mange av de som hadde livsvarig ytelsespensjon i privat sektor er flyttet over på en mindre raus, tidsbegrenset innskuddspensjon. Da renta ble lav over tid syntes ikke bedriftseierne lenger at de hadde råd til å sette inn nok penger til at arbeidstakerne skulle få den avtalte, garanterte pensjonen.

I tiårene forut hadde arbeidsgiverne nytt godt av høye renter som gjorde at de slapp unna med kunstig lave innskudd. Pensjonsselskapene kunne til og med ta «utbytte» fra ordningene i år hvor alle forpliktelser og fond var fylt opp ved hjelp av renter. Men da rentevinden snudde, var det altså ikke penger nok til å betale for pensjonene. Rart det der.

Nå må den bortfalte garantien, som var en risiko arbeidsgivere og forsikringsselskaper tok ansvar for, kompenseres med en markedsrisiko som hver enkelt arbeidstaker selv må bære.

Både pensjonsrettigheter og sparepenger er avtaler som kan holdes eller brytes.

Skal pensjonssparing fungere, er det ikke nok å utsette forbruk. Vi må investere i noe som skaper verdier. Et eksempel: Hvis vi alle sparte en andel av lønna vår hele arbeidslivet og kun kjøpte gullbarrer som vi la i en bankboks, ville det bli smalhans på gamlehjemmet. Gull i en bankboks produserer ingenting. I den grad gullet stiger i pris over tid, er det fordi verden blir rikere. Det blir verden, som følge av teknologiske og sosiale framskritt.

Disse kommer igjen som følge av investeringer i forskning, utdanning, kultur, ideer, institusjoner og infrastruktur.

Hvordan organiserer vi forbindelsen mellom oss som jobber i dag og de som skal forsørge oss når vi blir gamle? Vi kan gjøre det med penger. Eller vi kan gjøre det med rettigheter.

Din situasjon når du ikke selv kan arbeide, blir den samme. Du satser på at de som er unge og kan jobbe når du trenger hjelp, respekterer de ordningene du har andeler i.

Det som betyr noe er om vi produserer nok varer og tjenester til alle når tida kommer.

Både pensjonsrettigheter og sparepenger er avtaler som kan holdes eller brytes. Begge deler kan i prinsippet bli verdiløse, og det har skjedd. Ingen er mer avhengige av et velfungerende samfunn enn den som har mange penger og et ønske om å beholde dem. Er du rik kan det være en vel så god investering å betale litt mer i skatt som å sette enda mer penger i banken.

Du kan ikke spise verken sparepenger eller pensjonspoeng. Disse er kun en måte å utsette forbruk og muliggjøre produktivitetsfremmende investeringer på. Disse investeringene kan skje i regi av privat eller offentlig sektor, eller begge.

For et samfunn er det isolert sett ikke noe problem å ta seg av sine eldre selv om realrenta er null over tid. Det som betyr noe er om vi produserer nok varer og tjenester til alle når tida kommer. Resten er et spørsmål om fordeling.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 17. januar 2022.)