Også politikere kan bry seg med lønnsforhandlingene

Manges øyne er i disse dager rettet mot et møterom i Oslo sentrum. Der sitter det representanter for ansatte og arbeidsgivere, og forhandler om hvor stor lønnsvekst vi skal få i år.

Det er i seg selv ganske spesielt, at tusenvis av arbeidstakere har gitt fra seg muligheten til å banke på døren til sjefen og isteden har overlatt det til Jørn og Knut. Jørn Eggum og Knut E. Sunde, ledere for henholdsvis Fellesforbundet og Norsk Industri.

Eller frontfagene, som det også kalles, den konkurranseutsatte industrien som forhandler lønn først og så setter rammene for lønnsveksten alle andre får. Denne frontfagsmodellen er kjernen i den norske modellen.

Det betyr imidlertid ikke at politikken ikke spiller en rolle og har noe å si for hvordan lønnsoppgjørene blir.

Om du trengte et bilde på det høye tillitsnivået i Norge, så finner du det i denne mekanismen.

Når forhandlingene pågår, kommer det lite informasjon ut. Ingenting er klart før alt er klart.

Også fra politisk hold er det uvanlig stille mens dette foregår. Ofte hører vi politikerne si at de ikke, absolutt ikke, skal blande seg inn i lønnsoppgjøret. Det er partene i arbeidslivets ansvar og anliggende. Det er fornuftig. Vi vil ikke ha politikere som blander seg inn i demokratiske og finsmurte lønnsprosesser basert på avtaler som har fungert i nesten hundre år.

Det er gode grunner til at det er representanter fra arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjonene som forhandler lønn, og ikke politikere. Det er de som kjenner forholdene i arbeidslivet best. Dessuten er det slik at årlige, koordinerte lønnsoppgjør, som vi har i Norge, sikrer en god lønnsutvikling (særlig for de lavtlønte) og er fleksibel i møte med varierende konjunkturer.

Et omfordelende skattesystem forsterker den omfordelingen som skjer før skatt, gjennom lønnsoppgjørene.

Særlig sammenlignet med land der lønn settes individuelt og som ofte har lovfestede minstelønner.

Det betyr imidlertid ikke at politikken ikke spiller en rolle og har noe å si for hvordan lønnsoppgjørene blir. For hvordan politikken utformes mer generelt har mye å si for hvor godt frontfagsmodellen fungerer.

At arbeidstakerne organiserer seg, inngår tariffavtaler med arbeidsgiverne på sine arbeidsplasser og aksepterer lønnsveksten som frontfaget blir enige om, er ikke noe vi kan ta for gitt.

Det er her politikerne kommer inn i bildet igjen. Fordi politikken de fører kan bidra til å gjøre det mer eller mindre lønnsomt å organisere seg slik.

Et helt banalt, men veldig konkret og effektivt eksempel, er størrelsen på fagforeningsfradraget. Et større fradrag gjør det billigere å organisere seg og øker dermed antallet organiserte.

Til deg som er politiker: Ikke ta så aktiv avstand fra det som foregår i disse dager.

Et omfordelende skattesystem forsterker den omfordelingen som skjer før skatt, gjennom lønnsoppgjørene. Hvis skattepolitikken i motsatt tilfelle svekker omfordelingen, ved å for eksempel gi skattekutt til de som har mest, vil det redusere mange arbeidstakeres vilje til å akseptere lik lønnsvekst som alle andre. De vet at det ikke lønner se så mye lenger, noen vil sitte igjen med mye mer enn dem.

Politikk mot sosial dumping som kan forekomme spesielt utenfor det organiserte arbeidslivet, vil bidra til å lette et lavtlønnspress. Dersom veldig lave lønninger blir praksis i deler av arbeidslivet, undergraver det sammenpressingen av de høyeste og de laveste lønningene Frontfagsmodellen gir.

Det svekker modellens evne til å skape et høyt lønnsgulv. Et høyt lønnsgulv er viktig av flere grunner. Blant annet reduserer det faren for at vi får arbeidende fattige i Norge. Det gjør også at det er dyrt å ha folk til å gjøre uproduktive arbeidsoppgaver og det gir arbeidsgiverne sterke insentiver til å investere i kompetansen til sine ansatte og i ny teknologi.

At politikken støtter oppunder frontfagsmodellen og den norske modellen er viktig for oss alle sammen. Den norske lønnsdannelsen har bidratt til å sikre en stabil utvikling av norsk økonomi, høy sysselsetting og lav ledighet sammen lignet med de fleste andre land, slik «Frontfagsmodellutvalget» nylig konkluderte med.

Forhandlingene i industrien er av kjempestor betydning for norsk økonomi og politikk.

Hvorfor har modellen denne effekten? Frontfagsmodellen er interessemotsetninger satt inn i system. Det gjør at markedsmekanismene dempes, og gjør konsekvenser av konjunkturer som går opp og ned, mildere. For eksempel klarte Norge å holde sysselsettingen oppe gjennom finanskrisen og oljepriskrisen, i større grad en andre land. Folk beholdt stort sett jobben. Også koronapandemien kom vi bedre ut av en mange andre.

Når krisen er ute har vi ansvarlige parter i arbeidslivet og ofte en velvillig stat, som klarer å omstille seg raskt til en ny og akutt situasjon. Det beste eksempelet på dette er at arbeidstakerne tar ansvar og tilpasser seg situasjonen man står overfor når de forhandler lønn. Det betyr at de vise såkalt moderasjon dersom det er dårlige tider.

Samfunnsnytten av denne måten å forhandle lønn på er stor. Og det er derfor de «får holde på», år etter år.

Til deg som er politiker: Ikke ta så aktiv avstand fra det som foregår i disse dager. Forhandlingene i industrien er av kjempestor betydning for norsk økonomi og politikk. Men politikken har også masse å si for hvor sterkt modellen står. Og her er det mye dere kan bidra med.