Økologisk sorg

Hviler det ikke et vemod under overflaten på mange velfødde vestlige mennesker for tiden? Et vemod i form av en kronisk tvil: kan man glede seg over den nye bilen, charterturen til Spania, oppussingen av kjøkkenet som egentlig var brukbart, trærne som blomster vakkert, men på helt feil tid?

Å sortere i blå og grønne poser: Hva er egentlig vitsen?

Var det ikke mange som syntes det var tungt på en annen måte å gå på jobb etter denne – etter hvert ubehagelig – varme sommeren? Var jobben verdt noe i det hele tatt, er det nå vi skal selge mer, få folk til å reise mer, skrive meningsløse tekster?

Burde vi ikke alle i stedet lenke oss fast til en oljeplattform først som sist?  Å sortere i blå og grønne poser: Hva er egentlig vitsen? Det er mer plast i havene enn noen gang, uansett. En følelse av to skritt frem, men tre tilbake samme hva man gjør for natur, for miljø, for klima, for jordkloden, for oss. Til og med folk i miljøbevegelsen hadde en sånn oppgitt start på arbeidslivet etter ferien.

En moderne form for tristhet

Det er noe som heter økologisk sorg, og jeg tror vi er mange som rammes av denne form for moderne tristhet. Verden slik vi kjente den forsvinner, minutt for minutt, mens vi ser på. Maktesløsheten, håpløsheten og lammelsen blir overveldende, på samme måte som når noen dør og vi vet at den vi var så glade i, den som var uunnværlig, faktisk er endelig helt borte og samme hva vi gjør eller sier er det ingen vei tilbake, sånn det var.

Da ser man at man burde sett det komme

Mange har sett den rystende videoen laget av Save the Children, som viser hvordan krig sakte sniker seg på: En nyhetsmelding der, voksne som snakker alvorlig sammen midt i alt det hverdagslige, noen som løper raskt forbi, plutselig å måtte kaste seg inn i en bil, plutselig å være en flyktning. Sånne små glimt om en varslet katastrofe, som man ikke fatter rekkevidden av før etterpå, når katastrofen er komplett og alt er for sent. Da ser man at man burde sett det komme. Hvorfor så vi det ikke? Hvorfor dro vi ikke før?

Sånn føles miljøkrisen. Små hint. Daglige doser klimanyheter, advarsler i form av forskning, en krokus som dukker opp på feil tidspunkt, en kjent bekk som plutselig er tom for vann, en sommer som var altfor varm.

Rødt og gult for jordens tåleevne

Mens jeg skriver dette leser jeg teksten til George Monbiot i Klassekampen om firedoblingen av døde havsoner siden 1950, om kollapsen av populasjonen av virveldyr, om forsvinningen av korallrev og om lobbyister som på tross av dette krever landskap og elver fri fra miljøvern. Jeg hører reklame på NRK P2 om et kommende radioprogram som skal snakke om hvordan vi skal snakke med barn om at det kommer til å gå bra på tross av klimakrisen, når vi faktisk ikke vet om det kommer til å gå bra. Det viste seg at programmet skulle snakke med filosof Arne Johan Vetlesen om den nye boken hans, men den smertefulle tittelen: «Hva skalvi svare våre barn?».

Denne varme sommeren ble for mange ikke bare en het og solbrent erfaring, men et endelig bevis på at klimaendringer ikke er i fremtiden, men pågår her og nå

I Aftenposten er det en kronikk om at det nå blinker rødt og gult for grensene for jordens tåleevne, illustrert ved noen av våre få gjenværende isbjørner på tynne isflak. En tilfeldig og vanlig mediedag altså. Man kan bli deprimert av mindre enn dette, og det er i grunn det denne teksten handler om.

Moderne mennesker sørger over det som forsvinner, tap av flora og fauna som allerede er borte. Denne varme sommeren ble for mange ikke bare en het og solbrent erfaring, men et endelig bevis på at klimaendringer ikke er i fremtiden, men pågår her og nå.

Sorg som legitim respons

Det finnes ny forskning, for eksempel fra Australia og Canada, gjengitt i tidsskriftet Nature i april i år, som viser hvordan klimaendringer er i ferd med å påvirke folks mentale helse.

Å se gården ødelagt eller ubrukelig var som at noen sa: Du er en dårlig bonde.

Forskerne, Ashlee Cunsolo og Neville R. Ellis, konkluderer med at økologisk sorg er en legitim sorg i respons til faktisk opplevde tap i naturen, eller til forventede tap. De skriver:

«Gitt at vi lever i en tid med ekstraordinære tap, og at disse tapene ikke kommer til å slutte med det første, forventer vi sammen med et økende antall andre forskere, at økologisk sorg vil bli en stadig mer vanlig menneskelig respons til tapene vi møter i vår epoke; antropocen. Å selv være vitne til økologiske tap, eller å være vitne til lidelsen andre mennesker opplever gjennom sine tap, blir en påminnelse om at klimaendringer ikke bare er nok et abstrakt vitenskapelig begrep. I stedet er klimaendringene kilde til en hittil ikke verdsatt følelsesmessig og psykologisk smerte, særlig hos folk som fremdeles er sterkt knyttet til, eller veldig observante til, naturen.»

I forskningen sin intervjuet de blant andre australske bønder og kanadiske inuitter. Bøndene sa ting som at å se årstidene endre seg og at kronisk tørke ødela hele driften, ofte vekket følelser av skyld eller skam hos bonden. Å se gården ødelagt eller ubrukelig var som at noen sa: Du er en dårlig bonde.

Det er smertefullt, men vi holder det for oss selv

For inuittene var endringer i vær og landskap en bekreftelse på at deres økologiske kunnskap var totalt uten verdi. En eldre jeger sa: «Det gjør vondt på en måte. Det gjør vondt på mange måter. Fordi jeg kan ikke vise barnebarna mine hvordan vi pleide å gjøre ting. Det er smertefullt. Det er veldig smertefullt. Men jeg holder det for meg selv.»

For folk føler faktisk reell sorg når dyrearter de har satt pris på dør ut

Vi holder det for oss selv alle sammen.

Om du sitter litt mismodig på din egen tue og kjenner deg alene i din private øko-sorg, kan du tenke på at du faktisk en del av en globalt og smådeprimert globalt fellesskap. For folk føler faktisk reell sorg når dyrearter de har satt pris på dør ut, når landskaper de har vært glade i forsvinner eller endres, når de begynner å forstå hva som ligger i begreper som «økologisk katastrofe». Sorg som en naturlig respons på økologiske tap kommer til å bli mer og mer vanlig, hevder forskerne, særlig ettersom utviklingen for slike tap ser ut til bare å forverres. De mener også at dette er en kraftfullt begrep, høyst brukbart, når vi skal forstå mer av hvordan klima- og naturkriser påvirker enkeltmennesker og samfunnene vi lever sammen i.

Sorg som konsekvens av kjærlighet

Biologen og forfatteren E.O. Wilson lanserte i 1984 hypotesen om biophilia – en trang hos menneskene til å være en del av alle former for liv. Altså, en indre trang til å søke sammenheng med andre former for liv, en kjærlighet til livet, og til alt som lever. Philia, som det motsatt av fobi: En sterk attraksjon, en positiv følelse. Hvis vi aksepterer denne teorien, og tenker at for mange av oss så er det noe i dette: Den overveldende gleden mange får i nærvær med natur, eller med dyr for eksempel, så er det ikke rart om vi nå rystes langt inne i sjelen når vi ser dette vi lengter mot, dø ut.

Men dette følelsesladede kommer i kontrast til hvordan vi er lært opp: Slike følelser er ikke pragmatisk politikk eller økonomi. Slike sentimentale følelser ødelegger derimot for den pragmatiske politikk eller økonomi. Få miljø – eller klimaaktivister bruker denne type retorikk lenger, tvert i mot, det skal snakkes om hvordan vi og næringsliv og alle vil tjene på å bli miljøvennlige. Det er bare å håpe at planen virker.

Men sorg kan også være grunnlaget for en ny start, en følelse av å leve fullt ut den tiden man tross alt har, lysten til å gjøre godt

Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet, og i denne sammenheng kjærlighet til verdenen vår. Sorg er alvorlig og smertefullt. Sorg kan lamme folk, eller til og med gjøre folk syke, endog ta livet av dem. Sorg kan frata livslyst og livsglede. Men sorg kan også være grunnlaget for en ny start, en følelse av å leve fullt ut den tiden man tross alt har, lysten til å gjøre godt. Hvordan kan vi få den kollektive øko-sorgen til å havne i siste kategori, fremfor å gjøre vondt verre i den første?

Havene får stadig mer plast i seg, og dyrene i havene også, samme hvor mye plast jeg sorterer i blå pose

Det som gjør økologisk sorg komplisert er vissheten om at det er vi selv som driver frem denne selvplagingen, og at vi påfører den barna våre også. Det som atter kompliserer dette, er at selv om hver og en av oss tar private valg; kildesorterer søppel, flyr lite, kjøper brukt, sykler, og skriver opprørte innlegg på Facebook, så sitter vi igjen med et overveldende inntrykk av at det ikke hjelper i det hele tatt.

To skritt frem og tre tilbake.

Når livsstilsgrep ikke er nok

For sånn er det: Havene får stadig mer plast i seg, og dyrene i havene også, samme hvor mye plast jeg sorterer i blå pose. De samme havene, som blir stadig varmere og mer giftige forresten. Selv om jeg selv flyr minimalt er det stadig økning i flytrafikken; Gardermoen bygges ut, og flyselskaper jubler over økning i antall reisende. Selv om enkelte forbrukerstunt klarer å ta palmeolje ut av norske sjokolader, forsvinner stadig mer regnskog på grunn av palmeoljeproduksjon. Selv om jeg sykler mer i Oslo sentrum, kveles andre byer verden over mer og mer av sort og dødelig forurensning, som får barn til å spytte blod og folk til å gå ut med maske. Hvis de i det hele tatt går ut. Selv om vi protesterer mot oljeboring på fritiden, blir det oljeboring i Arktis.

Listen over tapte kamper føles for tiden endeløs

Leder i Greenpeace, Truls Gulowsen, skrev for noen uker siden i nettmagasinet Harvest:

«For eksempel blir det stadig tydeligere at insektene er i ferd med å forsvinne. En tysk studie viste at 75 prosent av insektene, målt i vekt, hadde forsvunnet i løpet av de siste 27 årene. Her er det verdt å merke seg at insektstapet de dokumenterte skjedde i naturvernområder, så insektene som har forsvunnet på grunn av avskoging, nye motorveier, nye flyplasser eller nye boligområder kommer i tillegg.

Sjøfuglene sliter også. I Fjell og Vidde kan man lese at nesten alle de 100.000 krykkjene som tidligere hekket i det berømte fuglefjellet på Runde er borte, og at lundefuglene bare klarer seg så vidt, takket være et akseptabelt fjorår. Totalt er hele 16 av Norges 28 sjøfuglarter nær truet eller truet»

Listen over tapte kamper føles for tiden endeløs.

Ingenting er mer viktig enn det synkende skip

Da sommeren var over og jeg skulle begynne å jobbe igjen var det som om ingenting lenger var viktig. Hvorfor skal vi gidde å diskutere innvandring når vi egentlig burde ta med oss en innvandrer hver og sammen lenke oss fast i en oljeplattform eller på et cruiseskip på Vestlandet. For vi er alle i den samme båten, eller rettere sagt, i det synkende skipet. Er det en vits i noen ting egentlig, utover det å drive miljøkamp i global skala?

I sommer har både Economist og New York Times skrevet at vi har tapt kampen om klodens klima

Fordi de færreste av oss kan drive miljøkamp på heltid i global skala velger vi i stedet plan B: Fortrengning. Hverdagsmas. Kortvarig lykke i form av nye klær. Vin. Venner. Fredagskveld med taco. Vi skal jo leve mens vi forsøker å overleve som art. Men under overflaten er det en uro umulig å bli helt kvitt.

Er en annen verden umulig?

I sommer har både Economist og New York Times skrevet at vi har tapt kampen om klodens klima. NRK-korrespondent Kristin Solbergs skrev et dystopisk korrespondentbrev om hvordan luften og badevannet har endret seg dramatisk, til det verre, i byene hun har bodd de siste 10 årene, fra Delhi til Kairo og Beirut.

Barna mine er bekymret for klimaendringene nesten på samme måte som vi på 80-tallet var bekymret for atomvåpen og tredje verdenskrig. Jeg husker godt hvordan det kunne føles som iskald lammelse i hele kroppen hvis jeg kom over en nyhet eller kommentar som spekulerte i atomkrig. Likevel var atomkrig noe abstrakt, noe som plutselig kunne skje men som ikke fantes i hverdagen. Vi visste også helt konkret hvor trusselen kom fra. Vi fikk ungdommelige tårer i øyene da Sting sang «I hope the Russians love their children too».

Miljøtrusselen er mye mer diffus enn atomtrusselen var, og vi vet heller ikke hva resultatet av den pågående katastrofen blir

I dag er vanskelig å se egne unger i øynene når de bekymret spør oss om noe de har lest om dyr eller miljø i avisen. De vil så gjerne reise, de vil se verden, de vil lære språk, møte folk, klatre der eller dykke der, de har en endeløs liste av opplevelser de lengter etter å bruke voksenlivet til. Hva skal vi si til det? Det holder vel med en tur til Vesletjern?

Kapitalismens kommando

Miljøtrusselen er mye mer diffus enn atomtrusselen var, og vi vet heller ikke hva resultatet av den pågående katastrofen blir. Dessuten er vi selv en del av trusselbildet; hver gang vi kjører bil, reiser med fly, bruker altfor mye strøm, kjøper fjernreiste klær, leker eller utstyr eller fiskepinner. Vi klarer ikke engang stoppe oss selv fra å gjøre alt dette, fordi samfunnet vi lever i, paradoksalt og ubehagelig som det er, krever at vi lever på måter som bidrar til klimakriser og miljøkatastrofer. Vi skal forbruke, vi skal fly, vi og bedriften vår skal stadig vekk tjene mer. Vi skal pusse opp, bygge ut og la andre se at vi har suksess, mens vi er pålagt å lukke øyene for hva som raseres rundt oss som konsekvens.

Det går ikke bedre. Alt blir verre

Det er slik herværende økonomi går rundt; både min, statens, næringslivets. Dette er kapitalismens kommando som vi helt har internalisert, og som det er vanskelig å utfordre, både politisk og privat. Politisk handler det om feighet og ideologi, men privat handler det ofte ikke om annet enn et ønske om å passe inn og være en del av fellesskapet. Det er det som gjør alt dette, inkludert sorgen, så sår og vanskelig.

Skal man komme seg ut av sorg må man ha håp om en bedre fremtid og at alt en gang kommer til å ordne seg. Problemet med den økologiske sorgen er at samme hvor dypt ned i sjela vi går, samme hvor mye vitenskap vi leser, så kjenner vi på og leser om det motsatte: Det går ikke bedre. Alt blir verre.  Og jeg er ikke alene om å tenke dette akkurat. Jeg var akkurat ferdig med denne teksten da den franske miljøvernministeren Nicolas Hulot trakk seg fra posten på direkten, med disse ordene:  – Har vi begynt å redusere klimagassutslippene? Svaret er nei. Har vi starten med reduksjonen av bruken av plantevernmidler? Svaret er nei. Har vi begynt å stanse ødeleggelsen av artsmangfoldet? Svaret er nei. Jeg har tatt min livs vanskeligste beslutning. Jeg vil ikke lyve for meg selv mer. Jeg forlater regjeringen.

Gi oss regler og rammer

Mens vi håper på og jobber for et annet økonomisk system, er det endringer som kan skje parallelt, og innenfor dagens system, dersom det er vilje til det. For at vi skal klare å ta skikkelig grep om situasjonen, og lette litt på sorgen, trenger vi reguleringer ovenfra. Få røykere tok hensyn til de andre gjestene på puben før det kom en lov som sa de skulle gjøre det. Vi har fremdeles overvåkningskameraer og trafikkpoliti som berettiget straffer oss når vi kjører for fort. Selv om vi vet at andre, eller våre egne barn, kan dø på grunn av fartslysten.

Å leve miljøvennlig er å leve langsommere

Vi mennesker vet ikke alltid vårt eget beste, og de færreste av oss klarer leve rene og ranke gjennom enhver hektisk hverdag. Vi trenger hjelp; vi trenger reguleringer, lover, bestemmelser, forbud. Gi hver husstand en flyreise i året. Bygg ned Gardermoen. Forby oljeleting. Subsidier el-biler, el-sykler og kollektivtransport massivt. Sett grenser for hvor store hytter og hus vi kan bygge, få vekk cruiseskipene som ødelegger fjordene våre, selv om det ødelegger livsgrunnlaget til fiktive vikinglandsbyer på brygga. Den eventuelle lidelsen vi kan komme til å kjenne på som resultat av reguleringer, er likevel ingenting i forhold til den indre uroen vår. Det vedvarende vemodet og sorgen, håpløsheten og maktesløsheten som av og til rykker til i hele kroppen og som vi lider under i dag. En heldig bivirkning kan til og med bli ny tro på fremtiden.

Det er hektisk som er tidens tone

Noen grep kan gi oss ny frihet. Gi oss sekstimers arbeidsdag eller firedagers uke slik at vi har tid til å reise kollektivt fremfor å bruke bil. Mange, særlig barnefamilier, lever i tidsklemme og samme hvordan man vrir og vrenger på det: For de alle fleste går alt mye raskere med bil, og det betyr noe når hvert minutt teller. Å leve miljøvennlig er å leve langsommere. Å lage mat fra bunnen av. Å reparere klær. Å dyrke selv. Dagens takt er ikke skapt for det, det er hektisk som er tidens tone.

Gi oss noe å tro på

Ved å regulere størrelsen på hytter og hus, blir flere hytter og hus innenfor den økonomiske rekkevidden til oss alle og nærferie kan plutselig føles mer fristende enn chartertur. Bygg mye mer luftig i byene, så borettslag kan få plass til drivhus, hageflekker og epletrær. Hva med noen høner?

Kanskje kan også kollektive følelser som økologisk sorg få oss til å begynne å samtale om det samme?

Noen vil sikkert si at de ikke føler et snev av denne sorgen, og synes det er litt teit

Teknologioptimisme er fint, det er et tillegg, men det er ikke nok i seg selv. Det er heller ikke nok i seg selv om Norge skulle begynne med masse regler som ingen andre land gidder å følge opp. Men noen må jo starte trenden. Vi og oljefondet vårt burde være en soleklar leder. Så kommer det kanskje noe godt ut av restene av oljepengene til slutt.

Gis oss noe å tro på, så vi kan ta tre skritt frem, selv om vi opplever to tilbake.

Kanskje vi kan redde verden

Vi har ikke ritualer for å takle økologisk sorg, skriver forskerne i rapporten jeg nevnte over. Inntil nylig hadde vi ikke engang et begrep for det. Derfor har det kanskje opplevedes irrasjonelt, naivt, overdrevet og upassende. Noen vil sikkert si at de ikke føler et snev av denne sorgen, og synes det er litt teit, kanskje fordi de selv ikke har noe særlig natur-kjærlighet å snakke om. For dem er det likevel nødvendig å forholde seg til økologiske fakta: Skal du overleve det livet du setter pris på, om det så foregår foran en PC i et mørkt rom, må du likevel støtte opp i kampen om bærekraftighet utenfor huset ditt. Ellers er det mørke rommet en dag for eksempel fullt av vann.

Kanskje vil vi klare å redde det som er igjen av verden slik vi en gang kjente den

All sorg kan få oss til å reflektere over hva som virkelig gjelder her i livet. Kanskje kan også kollektive følelser som økologisk sorg få oss til å begynne å samtale om det samme?

Hvis vi anerkjenner sorgen, anerkjenner vi også tapene vi opplever som verdt å sørge over. Da får vi kanskje nye krefter til kamp og endringsvilje, og kanskje vil vi klare å redde det som er igjen av verden slik vi en gang kjente den.