Hva om økonomien vår verdsatte det som betyr noe?

LONDON: Omsorg er den livgivende kraften som opprettholder vår helse og vår velferd og som binder sammen samfunn og økologi. Men selv om dagligdagse former for omsorg er livsviktige, blir de systematisk undervurdert. Det er kvinner som står for det meste av omsorgen. Kvinners innsats på dette området blir hyllet på den internasjonale kvinnedagen. Men den burde markeres hver eneste dag året rundt.

Under koronakrisen har omsorgskapasiteten blitt strukket til det ytterste. Krisen har vist hvor viktig den er, men samtidig hvor lite omsorgsevnen blir verdsatt i våre samfunn. Når vi nå forsøker å få oversikt over pandemiens ødeleggelser, må vi benytte anledningen til en grundig gjennomgang av måten vi måler verdier og måten vi organiserer den globale økonomien på.

Hva om vi baserte våre beslutninger på det vi virkelig verdsetter?

Målet bør være å skape en økonomi som støtter opp om helsen og velferden til hver eneste person på planeten, så vel som helsen til planeten selv. I dag har vi det motsatte: et system som kun verdsetter helse som et middel til å nå et mål om økonomisk vekst.

Verdens helseorganisasjons Council on the Economics of Health for All, som kun består av kvinner, ble opprettet for å lede an i dette paradigmeskiftet. Vi tror at årets kvinnedag var den perfekte anledningen til å lansere en radikal re-evaluering av omsorg og økonomi. Selv om pandemien fortsatt tar livet av folk og skaper politiske incitamenter til å transformere de økonomiske styringsstrukturene, er tidsvinduet i ferd med å lukke seg. Vi står i stor fare for å returnere til den gamle silo-tilnærmingen som tilsier at bare «formelle» økonomiske sektorer skaper verdier.

Dette gamle systemet baserer seg perverst nok på indikatorer som BNP, et tilfeldig mål på «framskritt» som ender opp med å belønne ødeleggelsen av mennesker og jorda. Den sykelige besettelsen med BNP har underminert det vi verdsetter høyest: livet.

Hva skal til for å skape en økonomi som fremmer disse målene og som måler det vi virkelig verdsetter?

I 2020 vokste globalt BNP med 2200 milliarder dollar som følge av at myndigheter økte militærbudsjettene sine; samtidig har ikke verdens myndigheter kommet opp med beskjedne 50 milliarder dollar som må til for å vaksinere verdens befolkning.

Et samfunn som bruker 44 ganger mer på krig og ødeleggelse enn på å få slutt på en pandemi, kan neppe betraktes som sunt.

Hva om vi baserte våre beslutninger på det vi virkelig verdsetter? Da ville vi starte med det primære målet om helse til alle, og så jobbe oss bakover for å finne ut av hvilke midler som må til for å oppnå dette målet.

Council on the Economics of Health for All har publisert et notat som omhandler hvordan man bør verdsette helse for alle. Her legger vi fram forslag til tre prinsipper som kan veilede oss i dette arbeidet. Det første er å verdsette planetens helse ved å beskytte integriteten til livsviktige fellesgoder som vann og luft og ved å respektere de økologiske grensene som all menneskelig helse og velferd i siste instans er avhengig av.

Vi trenger ikke å finne opp hjulet på nytt.

Det andre prinsippet er å verdsette det sosiale grunnlaget og de sosiale aktivitetene som fremmer rettferdighet. Dette innebærer å kjempe for mangfold og investere i sosial og fysisk infrastruktur som kan gi støtte til de som trenger det og som kan gjøre lokalsamfunn i stand til å blomstre og utvikle seg.

Det tredje prinsippet er å ta human helse på alvor ved å sørge for at alle mennesker kan ha det bra både fysisk og følelsesmessig og ved å utstyre alle med de redskapene de trenger for å leve anstendige liv og ha rikelig med muligheter i sunne lokalsamfunn.

Hva skal til for å skape en økonomi som fremmer disse målene og som måler det vi virkelig verdsetter?

For det første må vi innse at det ikke finnes en enkel målemetode som kan fange opp de mange ulike elementene av helse for alle, spesielt ikke et ensartet og svært skjevt mål som BNP. Vi bør bevege oss i retning av et globalt datainnsamlingsapparat og analytisk rammeverk som går bort fra slike overforenklede indikatorer.

For det andre må alternative målemetoder passe sammen som del av en helhetlig tilnærming som gjør det mulig å åpent debattere og replisere informasjon på tvers av ulike lokale forhold. Vi trenger ikke å finne opp hjulet på nytt.

Vi må måle verdien på alt slik at vi kan gjøre rede for det som virkelig betyr noe.

De 17 bærekraftsmålene til FN gir et robust fundament for å bygge opp bedre målemetoder og indikatorer. Med en oppdragsorientert tilnærming kan vi begynne å redesigne nærings- og innovasjonspolitikken slik at vi kan møte store samfunnsmessige utfordringer på en god måte. Vi bør søke å nå konkrete mål og stimulere sektorer til å jobbe sammen om å levere løsninger som f.eks. karbonnøytrale byer.

En annen lovende modell er Doughnut Economics-tilnærmingen til Kate Raworth, som også er medlem av Council on the Economics of Health for All. Denne tilnærmingen har blitt adoptert av lokale myndigheter i flere byer rundt om i verden, deriblant Amsterdam og Sydney. Den motiverer politiske beslutningstakere til å sikte mot det bærekraftige feltet som ligger mellom utilstrekkelighet (representert av smultringhullet) og overskridelse (representert av alt utenfor smultringkanten).

Ethvert rammeverk av denne typen må inkludere detaljerte nye målemetoder som sier noe om hvordan man skal verdsette varer og tjenester som er absolutt nødvendige for helse for alle. De fleste av disse er det ikke gjort rede for, deriblant å dyrke og lage mat, rengjøre, ta seg av barn og annet ubetalt husarbeid eller annen innsats i nabolaget som primært blir utført av kvinner.

Økonomifaget har hittil målt prisen på alt og verdien på ingen ting.

Som Marilyn Waring, som også er medlem av rådet, i lang tid har hevdet, kan tidsnyttingsdata bidra til å avdekke disse lite verdsatte og ubetalte aktivitetene og gjøre at vi kan starte å fange opp deres sanne verdi.

En revurdering av verdier er det første avgjørende steget. Men for at nye målemetoder skal kunne frambringe sunnere perspektiver, må vi også støtte strategisk offentlig finansiering og styrke rettslige og økonomiske tiltak på tvers av offentlige, private og tredje sektorer.

Som et tidligere notat publisert av Council on the Economics of Health for All hevdet, betyr dette at man utvider skattegrunnlaget, introduserer mer progressiv skatt, øker folks finansielle forståelse, gjør finanssystemet mer inkluderende, utvider offentlig sektors evne til å bygge rettferdige finansielle rammeverk og fjerner helsetjenestenes finansielle hindre.

Helse og velferd — og omsorgen som holder dem oppe — bør bli vårt primære mål på suksess. 

Denne helhetlige samfunnstilnærmingen til å vurdere helse for alle vil ikke bety så mye dersom den ikke starter med å gi mer makt til alle interessenter — spesielt i de lokalsamfunn som blir mest påvirket av helsepolitikken. Felles styring gjennom partnerskap mellom offentlig sektor, privat sektor og fellesskapet må støttes opp av en demokratisk prosess; kun da vil de nye progressive tiltakene svare godt nok på sosiale utfordringer og være relevante på lokalt nivå.

Økonomifaget har hittil målt prisen på alt og verdien på ingen ting. Det må endre seg. Vi må måle verdien på alt slik at vi kan gjøre rede for det som virkelig betyr noe.

Helse og velferd — og omsorgen som holder dem oppe — bør bli vårt primære mål på suksess. 

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org