Økonomifaget er kjønnsdiskriminerende

ATHEN: Økonomifaget har et «kvinneproblem» som det er vanskelig å få bukt med. Jenter unngår faget på videregående skole. Kvinnelige studenter gir opp faget på bachelornivå. Og problemet stikker dypere enn at det er vanskelig å få nok kvinner til å velge matematikk, realfag og ingeniørfag. Selv kvinner som har gjort toppkarriere innen økonomi, som Christine Lagarde, president for Den europeiske sentralbanken, anser økonomer for å være en «stammelignende klikk» og mener at modellene deres er mangelfulle.

I en patriarkalsk verden, der menn eier det meste, utgjør Pareto-effektivitet et kraftig forsvar av et kjønnsdiskriminerende status quo.

En årsak til at kvinner misliker faget så sterkt er mannssjåvinisten som befinner seg i midten av det og som gir seg ut for å være selve legemliggjøringen av økonomisk rasjonalitet. Økonomiske modeller av alt fra etterspørselen etter poteter til hvilken virkning rentesetting har på inflasjon og investeringer, er basert på antagelsen om homo oeconomicus – en fiktiv Robinson Crusoe-aktig, hyperrasjonell tåpe som alltid får det han liker og liker det han får (blant alle mulige alternativer).

Ingen fornuftig kvinne ser på denne modellen og gjenkjenner seg selv i framstillingen av den rasjonelle personen som en algoritmisk robot, alltid klar for å ødelegge planeten for den minste private nettogevinst, alltid ute av stand til å gjøre det rette (bare fordi det er det rette). Ettertenksomme menn blir også avskrekket av homo oeconomicus. Det er kun ubehøvlede menn som anvender «ham» som prototypen på rasjonell atferd.

Fagets tilnærming til spørsmålet om rettferdighet er tilsvarende frastøtende for kvinner. For å framstå som objektiv og upartisk når Kari krever en endring som gjør at Ola får redusert sin velferd, tok økonomer til seg råd fra den Mussolini-sympatiserende italienske økonomen Vilfredo Pareto: «vitenskapelig» økonomi må kun anbefale tiltak som gjør at minst én person får økt velferd uten at noen andre får redusert sin velferd. I en patriarkalsk verden, der menn eier det meste, utgjør Pareto-effektivitet et kraftig forsvar av et kjønnsdiskriminerende status quo.

Dette virker logisk. Men dersom vi ser nøyere etter, innser vi hvor kynisk denne tilnærmingen er.

Det er ikke alt. Se for deg fire personer eller grupper (A, B, C, D) og tre mulig kollektive beslutninger (X, Y, Z) som påvirker alle sammen. Anta at de fire (A, B, C, D) er venner som for en uke siden ble enige om at i kveld vil de gå på teater (X) framfor å gå på kino (Y) eller gå og spise på en restaurant (Z). La oss si at preferansene deres er som følger:

– A foretrekker kino framfor teater og teater framfor restaurant (A: Y>X>Z)

– B foretrekker en god middag framfor kino og kino framfor teater (B: Z>Y>X)

– C kan like gjerne gå på teater som på kino, men foretrekker begge deler framfor restaurant (C: X=Y>Z)

– D vil gjerne spise middag, men foretrekker ellers kino framfor teater (D: Z>Y>X)

Spørsmålet er: Burde de ombestemme seg og gå på kino eller muligens spise ute framfor å gå på teater (slik de opprinnelig planla)? Økonomifaget har et klart svar. Hvis de bytter fra teater (X) til restaurant (Z), vil to av dem få det verre og dermed bryte med Pareto-kriteriet. Men hvis de bytter fra teater (X) til kino (Y), vil ingen bli misfornøyd, og tre av dem (A, B og D) vil få det bedre. Økonomer vil dermed konkludere med at den rasjonelle og rettferdige beslutningen vil være å droppe teatret til fordel for kino.

Dette virker logisk. Men dersom vi ser nøyere etter, innser vi hvor kynisk denne tilnærmingen er. Legg merke til at anbefalingen om å bytte fra teater (X) til kino (Y) utelukkende var motivert av deres rangering av preferanser. Verken hvem disse menneskene er (A, B, C, D) eller hva som er grunnen til at de foretrekker det de foretrekker (X, Y, Z) spilte noen rolle i avgjørelsen. For å forstå hvorfor dette er skandaløst, ta i betraktning en helt annen fortelling som gir nøyaktig samme rangering av preferanser.

Det blir ikke gitt rom til å erkjenne at noen valg er gale.

En sadistisk krigsherre (A) har tatt med sin bande til en landsby der de har samlet innbyggerne (D) med henblikk på å drepe dem (utfall X). Mens dette skjer, er du (B) på fottur i området og snubler over landsbyen og blir vitne til det forferdelige som skjer. Samtidig befinner et film-crew (C) seg i buskene og filmer alt. Krigsherren ønsker deg velkommen med åpne, truende armer og tilbyr deg følgende: «Hvis du tar skytevåpenet mitt og dreper en av landsbyboerne på måfå, vil jeg la resten få leve (utfall Y). Hvis du ikke gjør det, vil jeg drepe alle sammen (utfall X).»

Det er ikke usannsynlig at preferansene til de fire deltagerne (A, B, C, D) når det gjelder utfall X, Y, Z er nøyaktig de samme som i tilfellet der de fire vennene planlegger en tur på byen: Krigsherren (A) ønsker at du skal bli hans medskyldige (han foretrekker utfall Y framfor X), men uten å vurdere muligheten for utfall Z (ingen dør). Landsbyboerne (D) bønnfaller deg om å gjøre som krigsherren sier (å bidra til utfall Y framfor X). De som filmer (C), bryr seg ikke om hva som skjer så lenge det er minst et drap de kan filme (X eller Y).

Så hva bør du gjøre dersom det du rangerer nederst, er utfallet at ingen landsbyboere får leve? (B: Z>Y>X) Dette er selve definisjonen på et vanskelig valg: en motsetning mellom din etiske innvending mot å drepe et uskyldig menneske og din trang til å redde liv.

Ikke for økonomer, som anser dette som en enkel beslutning. Strukturelt ute av stand til å skille mellom dette grufulle valget fra fire venner som diskuterer hva de skal gjøre på byen, instruerer økonomer deg til å ta våpenet til krigsherren og drepe en landsbyboer (for å bytte fra X til Y, uansett om Y er kino eller et drap).

Å spørre økonomer om å kvitte seg med modellen som har gitt dem så stor innflytelse, er som å spørre en stamme om å fordømme den falske troen som gjorde den i stand til å dominere sine omgivelser.

Det blir ikke gitt rom til å erkjenne at noen valg er gale, uansett hvordan man har regnet seg fram til hvilket valg man skal ta – og at man ikke kan forenkle problemet slik at man kan komme fram til tilfredsstillelse av preferanse. Er det så rart at kvinner, som i patriarkalske samfunn er mer opptatt av kontekst og ikke-kvantifiserbare årsaker til handling, har forakt for økonomifaget?

Det er ikke bare økonomers realfagsmisunnelse, økonomifagets mangel på kvinnelige rollemodeller eller seminarer dominert av bøller fulle av testosteron som gjør at kvinner blir avskrekket og holder seg borte fra faget. For å bli «dronningen av samfunnsvitenskapen», har økonomifaget utviklet modeller og metoder der en mannssjåvinistisk rasjonell idiot spiller en helt sentral rolle.

Å spørre økonomer om å kvitte seg med modellen som har gitt dem så stor innflytelse, er som å spørre en stamme om å fordømme den falske troen som gjorde den i stand til å dominere sine omgivelser. Så hvorfor skulle kvinner ønske å gå inn i et fag med en kjønnsdiskriminerende filosofi som effektivt gjør at de inntar rollen som den tilfeldige landsbyboeren?

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org