Økonomisk kortsynthet setter Italias ambisjoner i fare

Teksten er skrevet sammen med Giovanni Tagliani.

LONDON: 13.-15. juni er Italia vertskap for det 50. G7-toppmøtet i Fasano. I forkant av møtet la statsminister Giorgia Melonis regjering fram en ambisiøs utviklingsplan med fokus på Afrika og inviterte lederne av flere afrikanske land og Den afrikanske union til å delta – det største antallet representanter fra kontinentet på et G7-toppmøte siden 2017.

Meloni presenterte sitt Afrika-initiativ, kjent som Mattei-planen, på Italia-Afrika-toppmøtet tidligere i år. Planen har som mål å etablere internasjonale utviklingspartnerskap med fokus på energi, vekst og immigrasjon.

Planen er oppkalt etter Enrico Mattei, grunnleggeren av det italienske oljeselskapet Eni. På 1950-tallet brøt Mattei monopolet til de store oljeselskapene – kjent som «De syv søstre» – ved å tilby utviklingsland mer gunstige partnerskapsavtaler. Disse avtalene gjorde det ofte mulig for utviklingsøkonomier å beholde 75 % av fortjenesten, noe som sto i sterk kontrast til de langt mindre rettferdige betingelsene som ble pålagt dem av de dominerende oljegigantene.

Italias økonomiske historie er et eksempel på dette.

Mattei så også på statseide selskaper som en avgjørende del av nasjonale utviklingsstrategier og anså personlig entreprenørskap som en borgerplikt. Eni og andre statseide selskaper spilte en avgjørende rolle i Italias næringspolitikk og økonomiske mirakel i etterkrigstiden, ved å fremme kapitalintensiv produksjon bakover i leveransekjeden og legge grunnlaget for mange av dagens industrier i landet.

Ironisk nok er Eni nå en del av Melonis privatiseringsplan på 20 milliarder euro, som innebærer salg av aksjer i statseide selskaper for å redusere statsgjelden. Planen inkluderer angivelig finansinstitusjoner som Poste og MPS, og kan også omfatte essensielle offentlige tjenester, som den nasjonale jernbaneoperatøren Ferrovie dello Stato og flygekontrolltjenesten ENAV.

Melonis privatiseringsprogram er en feilaktig kombinasjon av utdaterte teorier og feilslåtte politiske tiltak. Den økonomiske begrunnelsen for å redusere statsgjelden gjennom rigide finanspolitiske regler er basert på en feilinformert og kortsiktig oppfatning av offentlige finanser, som overser den langsiktige makroøkonomiske effekten av oppdragsorienterte offentlige investeringer, spesielt deres evne til å tiltrekke seg privat kapital og stimulere til økonomisk vekst.

Italias økonomiske historie er et eksempel på dette. Både private og offentlige investeringer falt mellom 2009 og 2016, og begynte først å stige igjen etter at offentlige investeringer økte i 2019. En nylig studie av 21 OECD-land støtter dette synet og finner at økte offentlige investeringer tiltrekker privat kapital.

Melonis privatiseringsplan er et tegn på Italias kortsiktighet, planløshet og mangel på en seriøs næringsstrategi.

Den italienske regjeringen rettferdiggjorde sitt foreslåtte salg ved å hevde at staten vil beholde kontrollen over de fleste delvis privatiserte selskapene – med unntak av MPS – og at statens reduserte eierandeler i Eni og Poste vil bli oppveid av nylige tilbakekjøp av aksjer.

Men denne kortsiktige politikken forverrer finansialiseringen og fører til at staten effektivt fraskriver seg direkte og indirekte utbytte som kunne ha kommet fra økt statlig eierskap i lønnsomme selskaper. Selv om den samlede markedsverdien på alle børsnoterte aksjer som andel av BNP er lavere i Italia enn i USA og Storbritannia, doblet dette seg fra omtrent 20 % i 1960-90 til et gjennomsnitt på nesten 40 % mellom 1990 og 2020.

Melonis privatiseringsplan er et tegn på Italias kortsiktighet, planløshet og mangel på en seriøs næringsstrategi. Godt styrte statseide selskaper kan fremme økonomisk utvikling og skape teknologiske ringvirkninger, sektorkomplementaritet og stordrifts- og breddefordeler.

Videre kan statseide selskaper sørge for «tålmodig» kapital og styrke et lands teknologiske kapasitet, både på egen hånd og gjennom selskapenes forsyningskjeder.

For eksempel kunne den italienske regjeringen ha utnyttet ekspertisen til Industria Italiana Autobus i produksjonen av elektriske busser for å håndtere det presserende behovet for bærekraftig kommunal kollektivtransport.

Dette vil innebære betydelige offentlige anskaffelser og kan innlemmes i en grønn næringsstrategi som fremmer økonomisk vekst samtidig som den bidrar til at man kan håndtere nasjonale utfordringer, slik som den alvorlige luftforurensningen i Podalen.

For å håndtere Italias økonomiske utfordringer, må politiske beslutningstakere handle i samsvar med det de sier.

Riktignok har italienske statseide selskaper ikke alltid bidratt til transformerende endringer. Faktisk gjenspeiler disse selskapenes historiske utvikling landets økonomiske utfordringer. Energikrisen på 1970-tallet påvirket for eksempel statseide stålprodusenter, da teknologisk effektivisering og endringer i etterspørselen førte til omfattende arbeidsledighet.

Oppsigelser, permisjoner og ledighet viste seg å være svært skadelig for den politiske ledelsen i landet. Intens priskonkurranse resulterte dermed i store tap og budsjettunderskudd, noe som førte til økt statlig støtte. Dette førte i sin tur til overdreven statlig innflytelse og utløste krav om privatisering.

På 1990-tallet iverksatte Italia det største privatiseringsprogrammet på det europeiske kontinentet og demonterte mye av sin industrielle kapasitet i stedet for å fremme innovasjon. For eksempel: Mens telekommunikasjonskonglomeratet STET allokerte 2 % av sine inntekter til forskning og utvikling (FoU) mellom 1994 og 1996, viser våre beregninger at dets privatiserte etterfølger, Telecom Italia, brukte omtrent 0,4 % på FoU mellom 2000 og 2002. De halvstatlige selskapene som overlevde, som Eni, manglet ofte en oppdragsorientert og mer helhetlig offentlig næringsstrategi.

I stedet for å fremme bærekraftige næringsstrategier, gir denne tilnærmingen kun kortsiktig lindring.

Disse trendene gjenspeiler de omfattende utfordringene som den italienske økonomien står overfor: kortsiktig tenkning blant politikere og bedriftsledere, mangel på retning, utilstrekkelige offentlige og private investeringer i FoU og mangelfull humankapitaldannelse.

Arbeidsmarkedsreformene på 1990- og 2000-tallet førte til usikre arbeidsforhold, som fjernet insentiver til langsiktige investeringer i ferdigheter og opplæring og som reduserte produktiviteten. Måten man har ledet store italienske selskaper på, både private og offentlige, har vært spesielt kortsiktig, ettersom politikere og bedriftsledere har bygget ned verdifull kompetanse og kapasitet og solgt mye av Italias avanserte industri til utenlandske selskaper.

Melonis feilslåtte privatiseringsplan er representativ for en mer omfattende global trend. Selv om Det internasjonale pengefondet har erkjent at offentlige innstrammingstiltak ikke reduserer statsgjelden som andel av BNP og går ut over veksten, holder europeiske politikere fortsatt fast ved utdaterte finanspolitiske regler som presser regjeringer til å selge industrielle eiendeler for å redusere offentlig gjeld.

I stedet for å fremme bærekraftige næringsstrategier, gir denne tilnærmingen kun kortsiktig lindring.

I stedet for å fremme en grønnere, mer inkluderende økonomi drevet av investeringer og innovasjon, har Meloni tatt i bruk den samme kortsiktige tilnærmingen som har bidratt til mange av Italias problemer.

Statseide selskaper har i økende grad gjennomført tilbakekjøp av aksjer. Dermed har finansialiseringen nådd rekordnivåer, ofte på bekostning av produktive investeringer. Mens finanssektoren fortsetter å investere primært i seg selv, bruker ikke-finansielle selskaper mer penger på tilbakekjøp av aksjer og utbetalinger av utbytte enn på investeringer i humankapital, utstyr og forskning og utvikling.

Selv om Meloni forsøker å presentere en innovativ utviklingsvisjon, fører hennes regjerings omfavnelse av utdaterte teorier til mislykket politikk som setter G7s økonomiske agenda og partnerskap med Afrika i fare. I stedet for å fremme en grønnere, mer inkluderende økonomi drevet av investeringer og innovasjon, har Meloni tatt i bruk den samme kortsiktige tilnærmingen som har bidratt til mange av Italias problemer.

Til tross for sin «branding», har Melonis regjering ikke klart å leve opp til Matteis arv – i form av offentlig eierskap og internasjonalt samarbeid. For å håndtere Italias økonomiske utfordringer, må politiske beslutningstakere handle i samsvar med det de sier og vedta en framtidsrettet næringsstrategi.

 

Oversatt av Marius Gustavson

Giovanni Tagliani forsker ved UCL Institute for Innovation and Public Purpose.

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org