Triksing for å bruke oljepenger utenom handlingsregelen er å slå hull på vår felles sparegris.
Jens Stoltenbergs viktigste arv er handlingsregelen. Den sier at bare en liten andel av Statens pensjonsfond utland (populært kalt oljefondet) skal gå inn i statsbudsjettet. Resten skal spares til framtidens pensjoner. Regelen har primært to begrunnelser. For det første vil for høy oljepengebruk føre til overoppheting av økonomien. Med for mye penger inn i økonomien får vi inflasjon. For det andre: Hvis pengebruken er høyere enn hva fondet tjener inn over tid, spiser vi av selve fondet. Det går ut over pensjonene i framtida.
De siste ukene har det blitt klart at denne regelen ikke står like støtt i norsk politikk som tidligere. I Granavold-plattformen har Høyre, Venstre, KrF og Frp blitt enige om å «utrede og vurdere om gjenanskaffelser hvor staten er selvassurandør bør kunne føres som en 90-post i statsbudsjettet». Dette betyr i klartekst at ved uventede hendelser, som 22. juli eller Helge Ingstad-ulykken, hvor staten er «sitt eget forsikringsselskap» (selvassurandør), skal kostnadene hentes utenom handlingsregelen (som 90-post).
Dette er et dårlig forslag, og trenger ikke utredes. Svaret er nemlig enkelt: Det blir et sugerør inn i oljefondet utenom handlingsregelen, som vil være vanskelig å avgrense. En flom på Vestlandet – skal det dekkes her? Helikoptre som uventet raskt hadde behov for utskifting? En skole som brant ned? En fregatt som kolliderte? Disse kostnadene er en del av helt normal drift av en stat. Å lage unntak fra handlingsregelen for denne type utgifter uthuler selve handlingsregelen. Åpner vi først denne døra blir den vanskelig å lukke.
Tidligere var det bare Fremskrittspartiets radikale økonomiske uansvarlighet som målbar denne slags sugerør inn i pensjonsfondet utenom handlingsregelen. Eksempler er Carl I. Hagens utenlandsbudsjett og Ketil Solvik Olsens nyligere forslag om å sette opp et kunstig skille mellom penger brukt på drift og på investeringer. Thøgersen-utvalget slaktet dette.
Fordi pensjonsfondets hensikt er å spare penger vi trenger til pensjon i framtida, har det vært åpnet for noe pengebruk utenom handlingsregelen – «90-postene». Men disse postene følger ett viktig prinsipp: De bruker ikke opp pensjonspenger, men er omplassering av formue. Her føres Lånekassen, Husbanken; utbetalinger som vil bli tilbakebetalt, som går tilbake til framtidas pensjoner.
Under denne regjeringen har veksten i oljepengebruk vært seks ganger så høy som veksten i BNP.
Erna Solberg kritiseres i tillegg for den generelle, massive bruken av oljepenger. Svaret fra statsministeren er et syltynt poeng om at regjeringen i dag holder seg innenfor handlingsregelen. Det er teknisk sett riktig, og handlingsregelen har også blitt senket til 3 prosent under denne regjeringen. Det er isolert sett veldig bra. Men realiteten er at selv tre prosent avkastning for oljefondet antakelig vil vise seg alt for høy for på sikt. Den massive pengebruken under denne regjeringen innebærer derfor at nedtrappingen av oljepengene må starte tidligere enn forventet. De som kommer etterpå må prioritere langt tøffere enn forutsatt.
Hør bare: Pensjonsutgiftene vil øke med flere eldre. Økt aksjeandel i pensjonsfondet betyr at svingningene vil øke fra år til år, og at enkeltår blir vesentlig trangere. Vi har bundet opp enorme summer i langtidsplanen for forsvaret og nasjonal transportplan. Vi har øremerket deler av fondet til vei gjennom regjeringens Nye veier-fond. I aller verste fall går vi i tillegg inn i en langvarig global nedgangskonjunktur som gir økt behov for pengebruk i Norge og presser fondets globale verdi nedover samtidig.
Under denne regjeringen har veksten i oljepengebruk vært seks ganger så høy som veksten i BNP. Hver sjette krone som brukes over statsbudsjettet er i dag fra oljefondet, mot hver tiende krone i 2011. Og nå skal regjeringen utrede selvassurandørprinsippet som et ekstra sugerør inn i fondet. Det er ikke økonomisk ansvarlig.
Kommentarer