Om lytteposter og skovalg

Forrige uke inviterte NRK til debatt om formuesskatt. Dit var flere politikere invitert, fra mange ulike partier. Det var også noen av landets mest formuende menn, herunder Herbjørn Hansson, Benn Eidissen og Kristian Adolfsen. De argumenterte sterkt for at formuesskatten er ødeleggende for norsk næringsliv og for norske investorer – altså dem selv.

I ettertid har spesielt SVs Kari Elisabeth Kaski og Aps Tore O. Sandvik fått kritikk fordi de, ifølge blant annet Civita-leder Kristin Clemet, ikke hørte «etter noe av det som ble sagt», og «snakket videre nærmest som om Adolfsen og Eidissen ikke var tilstede».

Clemet skriver på Facebook at dette er et eksempel på fremmedgjørende og frustrerende oppførsel for dem som ønsker seg løsningsorientert debatt, og hun hevder dessuten at den lite konstruktive tonen i den politiske debatten kan være årsaken til at stadig færre er engasjert i partipolitikken.

Å lytte til noen betyr vitterlig ikke at de trenger å bli enige

Min opplevelse som seer var at både Kaski og Sandvik lyttet til det som ble sagt. Men å lytte til noen betyr vitterlig ikke at de trenger å bli enige. Å ha mye penger og betale mye i skatt gjør deg ikke til skatteekspert. Som politikere må de ta langt flere hensyn enn det Hansson og Adolfsen trenger å gjøre. De bærer ansvar for at vi har et et mest mulig effektivt og omfordelende skattesystem, som er bærekraftig på sikt.

Civita-lederen har helt rett i at politisk debatt både kan fremmedgjøre og frustrere. Men jeg lurer på om Clemet så samme debatt som meg på NRK forrige uke. Jeg så nemlig skipsreder Hansson omtale Kaskis uttalelser som «farlige». Og videre at han ikke ville la seg bestemme over av henne eller av «vennen vår fra Trøndelag» (Tore O. Sandvik).

Norlandia-grunder Kristian Adolfsen har uttalt at Kaski «Ikke skjønner en dritt», og er også kjent for tidligere å ha sagt at Aps Raymond Johansen heller ikke gjør det i spørsmål om skatt, men samtidig unnskyldt ham med at han bare er en skarve rørlegger.

Å ha mye penger og betale mye i skatt gjør deg ikke til skatteekspert

Dette er vel ikke akkurat eksempler på åpen, forsonende politisk debatt. Dessuten er hele premisset for Clemets angrep på SV og Ap spinnvilt. Hun fremstiller det som at de tre formuende menns deltakelse i debatten var en slags gave venstresiden ikke evnet å ta imot når de først hadde blitt gitt anledningen til å drikke av kunnskapens hellige gral. For hvordan kunne Kaski og Sandvik, etter å ha hørt hvordan virkeligheten egentlig er fra disse mennene, fortsatt mene det de mente?

Vel, kanskje fordi Kaski og Sandviks resonnementer bygger på den tilgjengelige kunnskapen, forskningen og empirien vi faktisk har tilgjengelig.

 

Å lytte til dem med skoa på

Men skal vi ikke «lytte til dem med skoa på», i dette tilfellet milliardærene? Uttrykket er en gjenganger i norsk offentlig debatt. Det høres både logisk og lurt, og ofte er det også en god idé. Før beslutninger tas, bør de som tar dem ha god kunnskap om konsekvensene både for samfunnet som helhet, og for dem som berøres direkte.

Problemet er bare at de skoene vi går med ikke bare er fylt med verdifull innsikt fra gulvet vi trår på, men også bærer på mennesker med sterke egeninteresser. Det er ikke sikkert at jeg klarer å kjenne hvordan en beslutning som berører meg, også påvirker andre. Og det gjør jo de fleste politiske beslutninger.

Den som skal betale en skatt hun ikke liker så godt, har absolutt skoene på i den saken. Men hva med den som etterpå får mindre igjen fra fellesskapet, hvis den skatten ikke blir betalt? For den som har store sko, mye penger og makt og høy stemme, har også egeninteresser som ikke alltid er de samme som fellesskapets interesser.

Den som har store sko, mye penger og makt og høy stemme, har også egeninteresser som ikke alltid er de samme som fellesskapets interesser

I enkeltsaker gjelder dette oss alle sammen, enten vi er arbeidsfolk eller kapitalister. Men der lite pengesterke arbeidsfolks egeninteresser og eventuelle misnøye i liten grad utgjør en trussel for politikerne, gjør pengesterke egeninteresser nettopp det. Slik Stein Rokkan sa det «Stemmer teller, ressurser avgjør».

 

Penger er makt

Den norske formuesulikheten er høy, og har økt over tid. Ifølge en studie fra SSB eier den rikeste prosenten i Norge en fjerdedel av all formue. Den rikeste promillen eier 14 prosent av all formue. Det gir åpenbart økonomisk makt. Den største bekymringen er imidlertid ikke at noen har ekstremt mye penger, men at den makten også kan bli til politisk makt. Og det skjer, det viser empirien.

Forskerne Gilens og Page (2014) har sett på sammenhengen mellom offentlige meningsmålinger og politiske beslutninger i USA, mellom 1981 og 2002. Studien viser at vanlig folks støtte eller motstand mot et forslag har liten påvirkning på utfallet. Dersom den rikeste tiendelen av befolkningen støtter et forslag, har det imidlertid langt høyere sjanse for å bli vedtatt. Vi vet at politikken er til salgs i dagens USA. Men studier fra mer egalitære Tyskland viser også en lignende sammenheng.

Ser man Gilens og Pages studie av økonomisk og politisk makt i sammenheng med antallet rike, kan den gi en indikasjon på hvor mye makt de med mest penger har i forskjellige land. Økonomiprofessor Kalle Moene har gjort en slik analyse av Norge, og finner at de rikeste i Norge potensielt har 2,4 ganger så stor innflytelse som de rikeste i USA. Hvorfor det blir slik at de rike i Norge har mer makt enn i USA? Det er fordi vi, i motsetning til det mange tror, har langt flere rike per innbygger i Norge enn de har over dammen.

Når de rikeste får mer makt, kan denne makten brukes til å gi enda mer velstand til de rikeste – for eksempel ved at de slipper å betale særlig mye skatt

Når de rikeste får mer makt, kan denne makten brukes til å gi enda mer velstand til de rikeste – for eksempel ved at de slipper å betale særlig mye skatt. Noe som kan gjøre at de blir enda rikere, og på sikt at det blir flere veldig rike.

Dette er ikke bare noe vi ser i akademiske studier. Debatten om formuesskatten er et åpenbart eksempel på at det skjer også i praksis, og forrige ukes debatt er ikke det eneste eksempelet fra vår egen hverdag.

 

Tar ikke helhetshensyn

Da en ny studie om formuesskatt ble lagt fram i oktober, sa lederen i SMB Norge (interesseforeningene for små- og mellomstore bedrifter i Norge), Olaf Thommessen at «hverdagsnæringslivet» ga rapporten stryk, før han beskyldte forskerne for å ha en politisk agenda. Dette til tross for at det var en høyrestyrt regjering som hadde bestilt studien, forskerne er blant våre beste på sitt felt, og ingenting tyder på at de har gjort noe annet enn å undersøke fakta.

Studien fant ikke, i likhet med det meste av kunnskapen vi har tilgjengelig om hvordan denne skatten virker, at formuesskatten har noen negativ effekt på arbeidsplasser og sysselsetting. Tvert imot fant de det motsatte. Formueskatt ga flere, ikke færre arbeidsplasser. I motsetning til hva de som ikke vil betale den, til stadighet hevder.

Formueskatt ga flere, ikke færre arbeidsplasser

I diskusjonen om formuesskatt blir det ofte trukket fram at norske formuende og bedriftseiere mener formueskatten gjør at de får mindre penger til å investere. Selv om vi ikke vet om det norske formuende ville spart på lavere formuesskatt ville gått til investeringer, er det selvsagt et faktum at lavere skatt vil gjøre at de sitter igjen med litt mer penger.

Det samme kan man si om all skatt som betales inn. Men hvis ingen betalte skatt, ville vi jo heller ikke ha noen penger å bruke på de store, viktige fellesoppgavene. Da blir det ingen skoler, sykehus eller forsvar.

Bedriftseierne blir sjelden bedt om å vurdere formuesskatten opp mot andre skatter. Heller ikke må de svare for effekten av økende forskjeller i samfunnet, som er kritisk for økonomisk vekst. Til sammenligning tror jeg aldri jeg har sett noen spørre arbeidstakere om de helst skulle betalt litt mindre inntektsskatt, og om de da kunne investert litt mer. For så å la dette argumentet ta avgjørende plass i den politiske argumentasjonen om behovet for redusert inntektsskatt.

Det vi vet fra dem som faktisk har vektet ulike skatter opp mot hverandre, slik Scheel-utvalget blant annet gjorde i 2014 og Menon gjorde påfølgende år, er at det i prioriteringen av skattekutt for økt verdiskaping, er mye viktigere med redusert selskapsskatt enn kutt i formuesskatt. Adolfsens råd til Kaski om å øke selskapsskatten, har med andre ord ikke faglig støtte blant dem som har utredet nettopp dette.

Det er dessuten også et viktig poeng at selv om noen formuende framstiller formuesskatten som drepen for norsk næringsliv, så gjelder det ikke alle. For eksempel har bedriftseier Jan Christian Vestre uttalt at formuesskatten er et marginalt problem. Og Kolonial-grunder Karl Munthe-Kaas har pekt på det samme.

 

Hvem skal tjene på fisken vår?

Det er ikke bare i debatten om formuesskatt vi kan se hvordan de med økonomisk makt også får politisk makt.

For om lag et år siden leverte det regjeringsnedsatte Havbruksutvalget, ledet av økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit Moe, sin NOU om grunnrenteskatt på oppdrettslaks. Den grundige utredningen konkluderte med en anbefaling om å innføre grunnrenteskatt i havbruksnæringen. Lønnsomheten i næringen har de siste årene vært svært høy, og i økende grad tilfalt noen få, rike eiere. Som utvalget påpekte, utnytter oppdrettssnæringen ressurser som tilhører fellesskapet, nemlig havet. Derfor er det rimelig at fellesskapet får en andel av den ekstraordinære avkastningen som skapes ved å utnytte denne ressursen.

Dessuten, slik utvalget også tydelig viste, vil en grunnrenteskatt bidra til hensynet om et mest mulig effektivt skattesystem. Godt utformet er skatten nøytral, og påvirker ikke investerings- og driftsbeslutninger.

Sjømat Norge kalte forslaget «destruktivt». Laksemilliardær Helge Møgster mente diskusjonen var så belastende at han føler han har «bodd i en krigssone siden Erna kom til makten».  Dette er altså eiere i en næring som har frembrakt et høyt antall milliardærer de siste årene. Næringens svar på forslaget om at de skulle gi en liten andel av overskuddet sitt tilbake til fellesskapet, var å igangsette og betale et massivt påvirkningsarbeid, utført av PR-bransjen.

Utvalgets forslag innebar en fordeling av inntekter til stat, vertskommune og et fond for framtidige generasjoner. Men etter oppdrettsnæringens kampanje, var det etterlatte inntrykket hos folk flest at forslaget var et eliteforslag fra hovedstaden, påtvunget kommune-Norge. Store deler av opinionen ble overbevist om at det ikke var en god idé at de som tjener seg rike på fellesskapets ressurser må dele på gevinsten. Hilsen de som har skoa på.

Utvalgsleder Karen Helene Ulltveit Moe har uttalt at hun aldri tidligere har opplevd en så sterk og massiv lobby.

 

Vi skal lytte

Selvsagt skal folks erfaringer og kunnskap telle når politikk utvikles. Det er avgjørende at politikken tar innover seg virkeligheten slik den er og oppleves fra mange ulike perspektiver. Politikken skal tilpasses og utvikles for folk. Men i mange spørsmål ser vi at de rikeste som roper høyest og kan kjøpe de beste informasjonskonsulentene, ikke tar hensyn til hele bildet.

Når rikdom konsentreres, konsentreres også makt

Politikernes ansvar er å vekte ulike behov og interesser mot hverandre og vurdere kort sikt opp mot lengre sikt. Det er viktig å be om innspill, men også viktig å huske at hensynet til et bærekraftig skattesystem som sørger for god fordeling ikke har noen egen lobbyorganisasjon.

Men vi er ille ute når ønsket om å lytte til dem som har skoa på, får oss til å glemme å kikke på hvem som eier skoen. Når rikdom konsentreres, konsentreres også makt. Med det svekkes prinsippet om at hver stemme skal telle like mye. En slik utvikling er farlig for et liberalt demokrati.