Ondskapens meningsløshet

NEW YORK: Under et besøk i Ramallah i 2002, sammenlignet den nobelprisvinnende portugisiske forfatteren José Saramago leveforholdene til palestinere på Vestbredden med utryddelsen av jøder i Auschwitz.

Alle disse påstandene er absurde.

Denne oppsiktsvekkende kommentaren førte til internasjonale protester. Men Saramago hevdet at som intellektuell var det hans plikt å «foreta følelsesmessige sammenligninger som ville sjokkere folk for å få dem til å forstå».

Saramago er på ingen måte den første (og trolig heller ikke den siste) som har vekket til live minner om Nazi-Tysklands forsøk på å utrydde det jødiske folk for å fordømme handlingene til den jødiske staten. I siste bind av A Study of History, publisert i 1961, hevdet den britiske historikeren Arnold J. Toynbee at gjennom sionismen har «vestlige jøder assimilert ikke-jødisk vestlig sivilisasjon på mest mulig uheldig vis. De har assimilert Vestens nasjonalisme og kolonisering.»

Ifølge Toynbee kunne «konfiskeringen av boliger og land og eiendom til de 900.000 palestinske araberne som nå er flyktninger», sidestilles moralsk med «de verste forbrytelsene og den urett som ble begått de siste fire eller fem hundre årene av ikke-jødiske vesteuropeiske erobrere og kolonister» utenfor Europa.

Og likevel blir disse holocaust-analogiene nok en gang brukt – nå til å beskrive de tragiske hendelsene som finner sted i Gaza.

Alle disse påstandene er absurde: det at man sidestiller ikke-jødiske vestlige forbrytelser med «ikke-jødisk vestlig sivilisasjon»; antydningen om at de fleste europeiske jøder som migrerte til Israel var nasjonalister, erobrere og kolonister, framfor å være flyktninger fra pogromer og folkemord; og forsøket på å trekke en moralsk parallell mellom konfiskeringen av palestinsk land og eiendom – uansett hvor kritikkverdig det måtte være – og den ekstreme volden som ble rettet mot ikke-vestlige folk av vestlige kolonister. Man kan bare håpe at Toynbee ikke inkluderte forbrytelsene til Nazi-Tyskland.

Selv om historien er full av massemord, er nazistenes forsøk på å utrydde et helt folk basert på en grotesk rasistisk ideologi uten sidestykke i historien. Å sammenligne det med andre former for vold, enten ut fra ondskap eller ren og skjær uvitenhet, som da det amerikanske kongressmedlemmet Warren Davidson sammenlignet koronavaksinepåbud med holocaust, er ikke bare galt, men også destruktivt. Slike sammenligninger fører alltid til at man trivialiserer de grusomme handlingene som ble begått mot jødene på 1930- og 1940-tallet og forvrenger vår forståelse av det som skjer i dag.

Israel som en bastion – et vern mot en ny holocaust – er et budskap som har blitt gjentatt av flere generasjoner israelske ledere.

Og likevel blir disse holocaust-analogiene nok en gang brukt – nå til å beskrive de tragiske hendelsene som finner sted i Gaza. I en felles pressekonferanse med Tysklands forbundskansler Olaf Scholz, kalte Israels statsminister Benjamin Netanyahu Hamas for de «nye nazistene». Han bemerket at «barbariet som vi var vitner til, begått av Hamas-morderne som kom ut av Gaza, var de verste forbrytelsene begått mot jøder siden holocaust».

Netanyahus kommentarer gjenspeiler utvilsomt synet til mange israelere. Jeg hørte en israelsk kritiker av Netanyahu si at dagens situasjon er som 1940 og at krigen mot Hamas er en «krig mot ondskap» som må vinnes gjennom den «totale eliminasjonen» av fienden. Men Hamas’ grusomme nedslakting av mer enn 1400 israelere 7. oktober, kan nok heller, med tanke på omfanget, sammenlignes med en brutal pogrom enn den nesten totale utryddelsen av Europas jøder.

Det er naturlig at israelere er dypt sjokkert over det grusomme angrepet til Hamas. En viktig grunn til at staten Israel ble opprettet, var ønsket om å skape et trygt sted for jøder å leve og skape trygghet for en minoritet som hadde blitt forfulgt i flere århundrer. Beskyttelse av jøder mot massakre har stått helt sentralt i Netanyahus appell til befolkningen. Israel som en bastion – et vern mot en ny holocaust – er et budskap som har blitt gjentatt av flere generasjoner israelske ledere.

Dette vil som regel innebære en form for antisemittisme.

At palestinere har måttet lide som følge av at jødene har ønsket å føle seg trygge i sin egen stat, er en tragedie som David Ben-Gurion, grunnlegger av det moderne Israel, skjønte ville komme allerede i 1919. Kun to år etter at britiske myndigheter kunngjorde sin støtte til «et nasjonalt hjem for det jødiske folk» i Palestina, konstaterte Ben-Gurion følgende: «Det finnes ingen løsning. Vi ønsker at Palestina skal være vårt som en nasjon. Araberne vil at det skal være deres – som en nasjon. Jeg vet ikke om noen araber som vil gå med på at Palestina tilhører jødene.»

Siden har det vært mye vold, feilvurderinger og dårlige intensjoner på begge sider. Ikke ulikt Ben-Gurion før ham, tror Netanyahu at konflikten ikke kan løses, kun håndteres. Ved å så politisk splid blant palestinerne, ved å utvide jødiske bosettinger på Vestbredden og ved å iverksette periodiske militære offensiver i Gaza, trodde Netanyahu at han kunne opprettholde kontroll over palestinerne og sørge for Israels sikkerhet.

Denne strategien har slått alvorlig feil. Men det er galt å trekke paralleller mellom handlingene til den israelske staten og handlingene til Nazi-Tyskland. Dette vil som regel innebære en form for antisemittisme.

Slik situasjonen er nå, er en politisk løsning veldig langt unna, gitt den traumatiske spiralen av terrorhandlinger og brutal hevn.

Samtidig bidrar israelske lederes fremstilling av krigen mot Hamas som en eksistensiell kamp mellom det gode og det onde bare til å gjøre situasjonen verre. Ondskap er et begrep som hører hjemme i metafysikken, ikke politikken. Som Ben-Gurion selv sa: Konflikten mellom Israel og Palestina dreier seg helt grunnleggende om land og suverenitet. Slike konflikter krever en politisk løsning.

Men så lenge israelske ledere ser porten til Auschwitz bak ethvert tilfelle av fiendtlige palestinske handlinger, kan man ikke finne noen løsning. Da er det kun fullt israelsk herredømme som vil være tilstrekkelig.

Det samme gjelder palestinerne. Så lenge israelere blir sett som onde «bosettere» og «kolonister» og blir sammenlignet med nazister, vil grusomme terrorangrep – som angrepet 7. oktober – bli applaudert og sett som modig og nødvendig motstandskamp.

Slik situasjonen er nå, er en politisk løsning veldig langt unna, gitt den traumatiske spiralen av terrorhandlinger og brutal hevn. Men i en krig mot det onde, vil en løsning være umulig.

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org