Ønsker Oppland Arbeiderblad å løpe fascismens ærend?

Tittelen på denne kommentaren er ment å vekke oppmerksomhet om et tema som norske medier dekker på en altfor dårlig måte: funksjonshemmedes livsvilkår.

Utgangspunktet er en kalkulator OA har lagt inn i en sak om kommuneøkonomi. Der kan leseren se hvor mye store utgifter kommunene har til mennesker med behov for ressurskrevende tjenester. «Det usynlige pengesluket», kaller avisa det. Hvis kommunen du bor i har dårlig råd, skyldes det store utgifter til enkeltmennesker, altså.

Slike regnestykker gjør det enklere å argumentere for kutt i støtte, kutt i menneskerettigheter.

Hensikten med kalkulatoren er, ifølge sjefredaktør Sissel Skjervum Bjerkehagen å «bringe informasjon ut til befolkningen om et spesifikt tema som politikerne mener er svært krevende». Men i «funkis»-miljøet har den blitt mottatt på en ganske annen måte. Leder Tove Linnea Brandvik i Norges Handikapforbund (NHF) omtaler seg selv som «rystet». Lars Ødegård, tidligere generalsekretær og spesialrådgiver i NHF, spør på Facebook om Oppland Arbeiderblad har «mistet både anstendighet og virkelighetsoppfatning». I kommentarfeltet trekker flere på assosiasjoner til nazi-Tyskland.

Ikke uten grunn. I 1930- og 40-tallets Tyskland fikk skolebarn i oppgave å regne ut hvor mye penger syke og funksjonshemmede kostet samfunnet, og hva «friske» eller «rene» mennesker kunne fått for de samme summene. Propagandaplakater fortalte det samme: Hva de «arvelig syke» kostet samfunnet.

I dagens Tyskland har Alternative für Deutschland (AfD) tatt til orde for å tvinge elever med ulike funksjonsvariasjoner og lærevansker over i spesialskoler, og gir disse elevene og elever med innvandrerbakgrunn skylden for Tysklands nedadgående PISA-resultater.

Mediene ender gang på gang opp med å ta den sterkestes parti, når de reduserer sårbare mennesker til utgiftsposter for kommunene og samfunnet.

Det er mulig sjefredaktør Bjerkehagen satte kaffen i halsen ved synet av denne kommentarens tittel. Jeg håper hun legger merke til hvordan menneskene bak tallene reagerer på måten de behandles på i hennes avis.

En slags trøst kan være at hun ikke er den eneste. Både (nå nedlagte) Altinget og NRK har laget saker og føljetonger med utgangspunkt i hvor mye mennesker koster.

Jeg sier ikke at Oppland Arbeiderblad eller andre medier som lager saker om hvor kostbare mennesker er, med vilje (eller viten) løper ytre høyre og fascismens ærend. Men slike regnestykker gjør det enklere å argumentere for kutt i støtte, kutt i menneskerettigheter – og ikke minst bidrar det til å sette grupper opp mot hverandre: yngre mot eldre, friske mot syke, de som er produktive borgere mot de som mottar kostbare velferdstjenester.

Fortellinger om menneskelige utgiftsposter nører opp under fascismens forakt for svakhet.

I et forsøk på å sette søkelyset på hvem som har ansvar for å finansiere velferdstjenester, ender mediene gang på gang opp med å ta den sterkestes parti, når de reduserer sårbare mennesker til utgiftsposter for kommunene og samfunnet.

I dagens politiske klima, med ytre høyre på frammarsj på en måte vi ikke har sett siden opptakten til andre verdenskrig, nører fortellinger om menneskelige utgiftsposter opp under fascismens forakt for svakhet. Som Donald Trump har sagt: «Those people . . . The shape they’re in, all the expenses, maybe those kinds of people should just die.»

Hadde det vært bedre om hun ikke hadde overlevd?

Vi gjør klokt i å huske at nazistenes massedrap ikke begynte med jødene, men med «kostbare» funksjonshemmede. Det betyr ikke at det er dit vi er på vei i dag, men jeg forstår at mange som selv tilhører denne gruppen, er svært engstelig for at aktiv dødshjelp skal bli tillatt. Når de støtt og stadig blir fortalt at de er en byrde og en stor kostnad for kommunen de bor i og samfunnet de lever i, kan de også føle seg presset til å avslutte livet.

Jeg skal ikke legge skjul på at dette er personlig for meg. Jeg har selv en datter som mottar såkalt ressurskrevende tjenester. Det må til for å gi henne et godt liv. For hvert oppslag som setter en prislapp på livet hennes, tenker jeg: Hadde det vært bedre om hun ikke hadde overlevd?