Opprøret mot politikkens bedrevitere

NEW YORK: En vanlig forklaring på den globale framgangen til høyrevridde demagoger, er at mange føler seg «etterlate» i en verden av globalisering, teknologi, avindustrialisering, internasjonale institusjoner, og så videre. De føler seg sviktet av de «liberale elitene», og derfor stemmer de på ekstremister med lovnader om å «ta landet deres tilbake» og «make it great» igjen.

Denne fortellingen gir mening i de traurige delene av Øst-Tyskland, de grå gruvebyene i Nord-England eller Rustbeltet i den amerikanske Midtvesten. Men bildet utelater det store antallet populistiske velgere som er forholdsvis velstående. Disse menneskene er ofte middelaldrende og eldre, og er i høyeste grad hvite.

Baudet er en type politiker som er vanligere i Europa enn i USA: en høyreorientert dandy med sjarmen til en bruktbilselger.

De føler kanskje også at de står igjen i kjølvannet av forvirrende endringer som framveksten til ikke-vestlige stormakter og den økte tilstedeværelsen av ikke-hvite minoriteter. Disse er faktorer som kan forklare hatet mot den tidligere presidenten Barack Obama og mottakeligheten for myter – spredt av blant andre den sittende presidenten Donald Trump – om at Obama ikke ble født i USA.

Vanskeligere er det å forklare den oppsiktsvekkende suksessen til et nytt parti på ytre høyre i Nederland. Forum voor Democratie (FvD) eksisterte ikke engang for tre år siden, men partiet høstet nylig om lag 15 prosent av stemmene i de regionale valgene, noe som gjør det til en av de største fraksjonene i overhuset. Meningsmålinger spår at partiet innen kort tid kan bli landets største.

Sammenliknet med de fleste andre steder, til og med i Vest-Europa, er Nederland et svært velstående og stort sett rolig og fredfullt land. Noen av de som stemte på FvD, føler seg nok til dels etterlatte i samfunnsutviklingen, men mange av dem nyter et like komfortabelt liv som den høyt utdannede, urbane partilederen Thierry Baudet.

Hvorfor antar politikerne som er redde for innvandring og nasjonalt forfall at klimaendringer ikke er et problem?

Hverken han eller mange av hans mest høylytte støttespillere, representerer bitre røster fra landsbygda. Flere av dem minner snarere om det man i USA kaller «frat boys», det vil si medlemmer av studentfraterniteter som lovpriser velstand og status, og privilegiene som medfølger.

Men Baudet er en type politiker som er vanligere i Europa enn i USA: en høyreorientert dandy med sjarmen til en bruktbilselger. Tankegangen hans lener seg tungt på ideologer fra tidlig på 1900-tallet, som engstet seg over dekadansen i den vestlige sivilisasjonen, som ifølge dem bare kunne reddes av autoritære ledere. I likhet med Mussolini har Baudet tro på «direkte demokrati», hvori befolkningens meninger uttrykkes gjennom folkeavstemninger.

Etter hans syn fører innvandrere, særlig muslimer, til en utvanning av renheten i den opprinnelige befolkningen og underminerer vestlige kulturer med de fremmede væremåtene sine. På samme måte mener han at den europeiske sivilisasjonen trues av «kulturmarxister», som burde utrenskes fra skolene og nasjonale institusjoner. Baudet vil trygge den nasjonale identiteten ved å trekke Nederland ut av EU. Og i likhet med Trump, som Baudet beundrer, mener han at klimaendringene er en bløff.

Før i tiden talte partiene på venstre fløy for de økonomiske interessene til den industrielle arbeiderklassen.

Hvorfor appellerer dette til så mange velgere i et såpass stabilt og rikt land? Og hvorfor antar politikerne som er redde for innvandring og nasjonalt forfall at klimaendringer ikke er et problem? Et mulig svar fant jeg, ikke i Amsterdam, men i London, for noen uker siden da jeg marsjerte med hundretusener av briter i protest mot Brexit.

Folkemengden var høyst siviliserte, nærmest fornemme, og utstrålte en slags bedrevitende holdning. Blant dem var det en for det meste usagt antakelse om at Brexit-tilhengere ikke bare tar feil, men at de også er fordomsfulle og fremmedfiendtlige mennesker. Dette kan for all del være tilfellet for mange, og særlig for Brexits mest høylytte offisielle heialedere.

Og mitt syn på saken er helt og holdent på samme side som demonstrantene. Men den bedrevitende holdningen til de som regner seg selv som progressive, kan bidra til å forklare populariteten til de høyreorienterte rabulistene, og samtidig koplingen mellom innvandringskritiske holdninger og klimafornekting.

Hvis «de» sier at vi skal bli værende i EU, vil vi melde oss ut.

Før i tiden talte partiene på venstre fløy for de økonomiske interessene til den industrielle arbeiderklassen. Dette begynte å skifte i de siste tiårene av det tjuende århundret da rase, kjønn og miljø ble stadig viktigere saker for venstresiden. Antirasisme, like rettigheter for kvinner og seksuelle minoriteter, i tillegg til klodens framtid – alle viktige saker – innsprøytet den progressive politikken med en sterk følelse av «vi vet best». Vi visste hva som var best for folk, og de som var uenige med oss, var enten dumme eller ondskapsfulle.

Denne holdningen kan være vanskelig å svelge, særlig når den kommer fra privilegerte mennesker, både på det sosiale planet og når det kommer til utdanning, hvilket ofte er tilfellet. Nederland har en lang tradisjon for en slik bedrevitende styringsform. Du kan spore det i Frans Hals’ portretter av 1600-tallets nederlandske adel ikledd nøkterne, men kostbare svarte antrekk. Disse skikkelsene, som ofte hadde edle motiver som inspirasjon, var fast i troen på at deres iboende protestantiske verdi ga dem retten til å styre over andre.

En del av denne tradisjonen overlevde lenge i Nederland. Særlig de liberale og sosiale partiene likte å fortelle folk at gode borgere burde støtte det europeiske samarbeidet, ønske velkommen «gjestearbeidere» og flyktninger, spise og drikke sunt, og gjøre alt i sin makt for å minske skadene av klimaendringene.

Alt er tilsynelatende bedre enn å innrømme at ekspertene har rett.

Motreaksjonen til denne paternalistiske holdningen – samme hvor fornuftig og velmenende den gjerne var – kom i form av en sutrete populisme. Som et barn som nekter å spise spinaten sin bare fordi moren sier at det er sunt, vil tilhengerne av Trump, Brexit eller Baudet vise fingeren til bedreviternes politikk.

Det er derfor Nigel Farage, hovedtalsmannen for Brexit, liker å bli fotografert med en halvliter foran seg og en tent sigarett mellom fingrene: Hvis den bedrevitende eliten vil at vi skal drikke mindre og slutte å røyke, tar vi enda en runde og tenner oss en sigg.

Det personlige opprøret blir fort politisk. Hvis «de» sier at vi skal bli værende i EU, vil vi melde oss ut. Hvis de sier at vi skal ta imot innvandrere, vil vi sende dem på dør. Hvis de forteller oss at klimaendringene er en alvorlig trussel, vil vi fornekte dem. Alt er tilsynelatende bedre enn å innrømme at ekspertene har rett.

Dette gjelder i Trumps høyborg, og det er vel så gjeldende i det rolige, velstående Nederland.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen.)

Copyright: Project Syndicate, 2019.