Oppskriften på å tape et valg: Giske-saken i Trøndelag

Kanskje tar jeg feil, men innimellom virker det som om en del folk, blant dem tillitsvalgte og folkevalgte andre steder i landet, tror at kvinner i Oslo er feministradikaliserte persilleblader, som tar sin død av det hvis en mann ser på dem med varme i blikket. Min opplevelse er litt annerledes.

Enkelte tror at kvinner i Oslo er feministradikaliserte persilleblader, som tar sin død av det hvis en mann ser på dem med varme i blikket

På østkanten i Oslo sentrum, hvor jeg er vokst opp og har levd størstedelen av livet mitt, begynner du å gå ut tidlig, for folk har ikke plass – og får uansett ikke lov – til å ha fest hjemme. Du går på de utestedene der unge jenter kommer inn. Der treffer du alt fra noen av Norges rikeste menn, som vet at de kan få alt de vil ha, for sånn lever de, til menn som har vært i Norge i cirka 10 minutter, og knapt har sett en full jente før i hele sitt liv. Kan du ikke håndtere det, må du bli hjemme.

På jobb i hovedstaden kan det også gå ei kule varmt. Selv var jeg som purung redaksjonsassistent i VG, der det eneste som var like stort som egoet til mange av stjerne-journalistene, var representasjonskontoene. Det var grenseløst gøy, og det var også grenseløst på andre områder. Vi var ute, hele tida. Det var Tostrup-kjellern, Lorrys og Justisen. De store gutta hadde jobbkort, tok regninga og tok for seg. Når vi skulle på julebord kunne vi velge: Fin kjole, men kom til å bli plagsomt, eller bukse og bluse (også plagsomt, men det er bedre å bli tafset utenpå buksa enn oppunder skjørtet).

De store gutta hadde jobbkort, tok regninga og tok for seg

Jeg har aldri klaget. Aldri varslet. Hvorfor skulle jeg det, jeg klarte meg jo fint, og det som skjedde var helt normalt. Jeg løste det med en morsom kommentar her, og et strategisk dobesøk der, kombinert med nøye utvalgt bordplassering, gjerne trygt innenfor en kar du visste var grei. Det var flest av dem, altså. En gang fiket jeg faktisk til en kollega i baren, skikkelig hardt. Jeg hadde sagt nei veldig tydelig og bestemt flyttet bort hånda hans, ikke fra låret, men fra et stykke lenger opp, tre ganger. Til ingen nytte. Og han var helt uvanlig sterk og holdt fast, så da ble jeg lett desperat og valgte altså vold som løsning. Kollegene mine satt og så på, men ingen av oss meldte fra eller gjorde noe. Verken med tafsinga eller det faktum at jeg hadde dratt til en medarbeider. Det falt oss ikke inn.

Slik lever altså vi hypersensitive i Oslo.

La meg også legge til: Veldig mange av damene i Oslo er ikke herfra. Vi er så heldige at vi er en innflytterby, så vi har rappa damene deres. Vi har finnmarkskvinnfolk som er helt rå, både i kjeften og ellers, vi har sørlandspiker som sier «fy faren min» når de virkelig skal dra på, men som kan drepe med et blikk. Her er det fullt av trønderinner og møre-mødre og kvinner som er født og oppvokst helt andre steder i verden. Selv om de bor i byen min, er de formet alle mulige andre steder. Og de er, akkurat som andre kvinner i hele Norge, verdt å lytte til.

Vi er så heldige at vi er en innflytterby, så vi har rappa damene deres

Personlig lever jeg svært godt med de valgene jeg gjorde som jente og ung kvinne. Jeg har ikke brukt en kalori på å føle meg dårlig eller dum, og det som skjedde har ikke hindret meg i ting jeg har hatt lyst til. Mange av mennene som gikk over streken var også rause, hyggelige kolleger på andre tidspunkt. Men jeg angrer dypt på at jeg ikke bidro mer, tidligere, for å endre kulturen. Sannsynligvis mistet arbeidsgiveren min mange talenter, fordi folk ikke orket i lengden. Som en klok kollega av meg sa: Det er ikke de mest robuste som skal legge lista for hva som er grei oppførsel. Og jeg skulle også ønske at både jeg og andre hadde sagt tydeligere fra til de det gjaldt, for jeg tror – helt oppriktig – at mange av dem den gangen ikke helt forsto hvor dårlige opplevelser de påførte andre, og ville ha skjerpet seg hvis de fikk en skikkelig tilbakemelding. I dag er uvitenhet en tynn unnskyldning.

Selvsagt vil folk i Trøndelag, eller Nord-Norge eller hvor som helst, gjøre sine egne prioriteringer og velge sine egne ledere, uten innblanding fra sentralmakt eller folk som lever livet sitt andre steder i landet. Det er ikke bare deres rett, det er en plikt, for ellers dør representativiteten i demokratiet, og ikke minst for brede bevegelser, som Arbeiderpartiet, er dette helt avgjørende.

Selvsagt vil folk i Trøndelag, gjøre sine egne prioriteringer og velge sine egne ledere. Det er ikke bare deres rett, det er en plikt

Men det er også en plikt – og helt nødvendig for folkebevegelser – å være representative for alle som er med. Og gå inn i det som er definerende spørsmål for medlemmer, velgere og sympatisører, og finne løsninger på det. Trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet har vært, og er, et stort problem i Norge, særlig for unge kvinner. Allerede før #metoo fantes det massevis av forskning som viste at dette er omfattende, og det er på ingen måte løst. Det gjelder for kvinner i Os, på Gran og i Honningsvåg. Og det gjelder for kvinner i Trøndelag.

Kan slike saker også brukes i interne maktkamper? Ja visst kan de det. Men det forandrer ikke på det grunnleggende. På mange områder har likestillingen kommet langt her i landet. På andre områder har vi et stykke igjen. Dette er et slikt område. Det må et likestillingsparti ta inn over seg, og handle deretter.

Hadde Trøndelag Ap oppført seg annerledes, kunne vi kanskje sett en helt annen prosess

Det har ikke Trøndelag Ap klart. Det får nå dramatiske konsekvenser, også for mannen de har ønsket så sterkt å rehabilitere. Hadde lokalpartiet oppført seg annerledes, kunne vi kanskje sett en helt annen prosess: En der Trond Giske faktisk hadde måttet gå grundig i seg selv, bruke lang tid og be – oppriktig – om unnskyldning. Og etter endt reise oppleves av et stort flertall som en som hadde gjort noe dumt, men virkelig angret dypt, og hadde endret seg. Og derfor kunne få komme tilbake. Den pågående, ivrige støtten fra mange i Trøndelag Ap har bidratt til at det ikke ble slik.

Resultatet er en katastrofe, for alle involverte. Nok en gang snakker hele Norge om enkeltpersoner og maktspill i Ap, ikke om politikk. Ledere og tillitsvalgte bruker all sin tid og energi, ikke på det de er valgt til å gjøre, nemlig å vise at Ap kan gjøre Norge bedre for flere, men på å snakke om Trond Giske.

Det er oppskriften på å tape valg. Høyresida kan le hele veien inn på slottsplassen neste år, dersom dette fortsetter. Nå er det knapt ett år igjen til det norske folk skal gå til urnene. Dersom Arbeiderpartiet fortsetter i samme lei, er sjansen svært stor for at partiet nok en gang gjør et historisk dårlig valg. Det er det mange som lever godt med, men det er overraskende at det gjelder så mange Ap-folk.

Resultatet er en katastrofe, for alle involverte. Nok en gang snakker hele Norge om enkeltpersoner og maktspill i Ap, ikke om politikk

Denne uka begynte det lokale oppgjøret med det som åpenbart er en usunn kultur i Trøndelag Ap. Det ser ut som om det var historiene fra unge, lokale kvinner som måtte til. Det er naturlig at vi stoler aller mest på dem vi kjenner og som er nær oss. Men dersom flere i Trøndelag Ap hadde tatt inn over seg det faktum at ukultur og undertrykking ikke er et lokalt fenomen de er forskånet for, og at kvinner ikke er oversensitive bare fordi de ikke er naboen din, kunne de ha sluppet det sjokket mange nå ser ut til å oppleve.

Dersom flere i Trøndelag Ap hadde tatt inn over seg at ukultur og undertrykking ikke er et lokalt fenomen de er forskånet for, kunne de ha sluppet det sjokket mange nå ser ut til å oppleve

Det har lenge vært varslet som helt sikkert at Trøndelag Ap vil renominere Trond Giske til Stortinget om ikke så lenge. Alt tyder på at Ap ikke har råd til en gjentakelse av de siste ukene. Det finnes gode argumenter for at det kanskje ikke et rettferdig utfall for alle involverte. Men politikkens hovedmål har aldri vært enkeltpersoner eller deres karriere, uansett hvor flinke de er, hvor mange gode sider de har eller hvor stor innsats de har lagt ned.

Politikken mål er å forme samfunnet, og partier og politikeres mål er å få makt og mandat til å gjøre det. For dem i Ap som er interessert i det, finnes det nå bare en vei videre.