Fra ord til bord: Notater fra en førstereis tillitsvalgt

Jeg får lirket meg på plass. Det er trangt mellom stolradene. Rommet er lite og helt fullt. Luften er dårlig og vil bli verre. Tillitsvalgte som skal representere Handel og Kontor (HK) i årets oppgjør er samlet til tariffkonferanse. Jeg er førstereis.

Dette er et rom som normalt ville få deg til å slumre hen av kjedsomhet og mangel på frisk luft. Men så dukker forbundslederen opp. «Kamerater!» Christopher Beckham lar deg ikke sove. Energisk gestikulerende og insisterende.

I tillegg til lønn, skal det også forhandles om arbeidsvilkår. Det rommer så mangt.

Han sier at han ikke skal mene så mye om konkrete saker akkurat nå, men gjør det likevel. Om bonuser for eksempel. De er usolidariske og vilkårlige. «Jeg kunne like gjerne tatt med meg en haug med mynter og kastet ut til forsamlingene her. Nøyaktig så tilfeldig og urettferdig er det med bonuser!», tordner Beckham.

Så minner han oss om alvoret: Nå er alle tariffavtalene sagt opp. De skal forhandles på nytt. Det vil også legge premissene for senere tariffavtaler. Organisasjonene forbereder seg på at forhandlingene kan ende i brudd. Det lages planer for hvordan folk skal tas ut i streik. Men alt er klart til at det skal forhandles. Streik er enkelt. Det er forhandlingene som er den vanskelige og viktige jobben.

 

Loken, Hoken, og Stoken

Det er store forventinger til dette lønnsoppgjøret. Mange er bekymret for at rentene er på vei opp. At prisene på mat og drivstoff vil fortsette å stige. For om man har jobb i morgen.

Så er det tariffavtalene. I dag dekkes nær syv av ti ansatte i Norge av en tariffavtale. Tariffavtaler gir muligheter for ansatte og eiere i bransjer eller på enkeltbedrifter til å inngå avtaler tilpasset sine utfordringer og særegenheter.  Det er hovedavtalene, de forhandles sentralt. Og så er det overenskomstene. De er mange og har artige forkortelser som Loken (Landsoverenskomsten), Hoken (Handelsoverenskomsten) og Stoken (Standardoverenskomsten).

Noe annet vil lett endt i en lønns- og prisspiral som ingen er tjent med.

I år er det et hovedoppgjør. I tillegg til lønn, skal det også forhandles om arbeidsvilkår. Det rommer så mangt. Søndagen som annerledesdagen. Betingelsene for hjemmekontor (HK kaller det fjernarbeid). Dekningen for sykelønn. Planer for kompetanseheving. Bare for å nevne noe.

Disse forhandlingene kan ikke starte før det er en avtale på plass i frontfaget. Norsk Industri og Fellesforbundet kom til enighet fredag 1. april. Det er nemlig industrien som forhandler først, og som setter rammen. Noe annet vil lett endt i en lønns- og prisspiral som ingen er tjent med.

Kravene kommer fra medlemmene

Kravene utarbeides av lokale tillitsvalgte. Det er Hanne N. Skjønsberg sin tur til å snakke. Hun er leder for forhandlingsavdelingen. Hun forklarer oss gangen i det hele: medlemmene svarer på en spørreundersøkelse. Så utarbeides det et debattopplegg. Det sendes til regionkontorene og bransjerådene som ser på krav og innarbeider svar. Kravene vedtas til slutt av ledelsen.

Vi kler oss pent. Det er høytidelig.

I tett kontakt med AU (arbeidsutvalget) samles hovedtemaene og bakgrunnen for kravene i en tariffpolitisk uttalelse. Dette er de tillitsvalgtes dokument. Den tar temperaturen på hva som rører seg blant medlemmene, og hvor belastningen oppfattes som stor. Den tariffpolitiske uttalelsen blir også en del av arbeidet med LOs sentrale tariffpolitiske uttalelse. Puh. Det er en lang vei. Men den er viktig. Det kalles organisasjonsdemokrati.

Det at tariffavtalene jevnlig reforhandles er en fordel – spesielt i en tid der teknologien endrer arbeidsforhold og forutsetninger så raskt som i dag. Da er det viktig at denne fleksibiliteten er reell og at avtalene blir foretrukne verktøy foran lovfesting.

 

Strikketøy

Pause. Ved kaffemaskinen snakker jeg med en dame, og forteller at dette er min første gang. Ta med deg strikketøy, tipser hun. Det kan bli lange dager.

Etter pausen får vi vite litt mer om hva som skjer når forhandlingene starter. Vi møtes og går samlet opp til forhandlingslokalet. Vi kler oss pent. Det er høytidelig.

Selv er jeg spent. Jeg aner ikke hvordan neste uke blir.

Synes alle dette høres greit ut? Spør forbundsleder Beckham. «Nei» lyder det fra en på annen rad. «Jeg synes dette er skikkelig skummelt». Det er ingenting å grue seg for, vi gjør dette sammen, trøster en annen.

I lunsjen sitter jeg ved siden av en dame som var med i 2014. Da ble det streik. Det var skikkelig ubehagelig å komme tilbake til arbeidsplassen med det budskapet, forteller hun. Ingen der ville egentlig streike. Hun håper det blir en løsning i år. Det er da også god tradisjon for å bli enige med arbeidsgiver ved forhandlinger. HK har ikke gått i streik på landsoverenskomsten siden 1964.

Hvordan føles det nå? spør Beckham på nytt rett før vi skal gå hjem. Hun på andre rad er fortsatt urolig. «Jeg har ikke sommerfugler i magen, det er elefanter som tramper rundt» sier hun.

Men den virkelige medlemsfordelen? At du står sammen med andre.

Selv er jeg spent. Jeg aner ikke hvordan neste uke blir. Kanskje blir vi sittende langt utover kvelden og natten. Vi har fått streng beskjed om at teaterbesøk og andre kveldsaktiviteter må vike den uka.

Jeg er også ydmyk overfor oppgaven. Jeg kjenner på ærefrykt. Stolthet over å bli valgt. Det omhandler så mange mennesker. Jeg skal representere medlemmene i HK. Det er her vi sammen skal skape det gode arbeidslivet.

Hva er medlemsfordelene ved å være med i en fagforening? Du vet sånn: Får du ekstra tilbud og rabatter? Ja, det gjør du. HK i Norge har for eksempel en veldig bra forsikringsordning. Men den virkelige medlemsfordelen? At du står sammen med andre. At det du opplever på din arbeidsplass blir del av forhandlingene og nedfelt som nye bestemmelser i avtalene.

Fra ord til bord.