Øyeblikket som forsvant

Og hvem er det egentlig som tjener på dette? Forfatteren eller utestedet?

Nei.

De som tjener på det er digitale mellomleddet: Facebook, youtube, Teams, Zoom og hva det nå er som raskt kan bli alle arrangementers Spotify.

Men først, la oss minnes:

Husker dere hvordan det var i gamle dager?

Tilbake til starten av 2020 og forut?

Det var gøy hvis det tok litt av.

Hvis man var av typen som ville høre en forfatter snakke, en poet lese, eller samfunnsdebattanter krangle, så måtte man komme seg opp av sofaen, reise av sted til nærmeste kulturhus, litteraturhus, bibliotek, bar, utested, eller hvem det nå var som arrangerte seansen. Der var noen ganger fullt av folk. Man minglet og drakk. Det hendte de på scenen drakk med. Det kunne komme spontane rop fra salen eller pinlige spørsmål fra salen. Noen på scenen sa noe flaut og alle koste seg i full skadefryd. En av debattantene dro frem en privat vits og alle lo høyt. Det kunne bli liv og leven, på en god kveld.

What happens in this debate stays in this debate. Det var gøy hvis det tok litt av. «Var du ikke der?». «Du skulle vært der!»

Det var derfor vi kom oss ut og opp. Ikke bare på grunn av innhold, men også form. Det å se noe skje der og da, sammen med andre.

Da vi begynte å strømme alt mulig over nett på grunn av pandemien våren 2020, var det lenge fantastisk og flott. Det finnes vel knapt det bibliotek eller scenehus som ikke i løpet av det siste året har investert i flunkende nytt utstyr for strømming og laget egen youtube-kanal.

Man forteller ikke lenger en personlig historie om egne unger.

Men hva gjør vi nå, som vi skal ut av pandemien?

Må vi fortsette å sende alt ut på nett?

Eller er det på tide å ta øyeblikket tilbake?

Strømmingen tar fra oss så mye av det som var umiddelbart og kunne ta litt av.

Mange som står på scenen blir stivere og mer performative, når man vet at alt blir filmet. Det skjer i alle fall med meg selv, og jeg ser det i andre.

Man forteller ikke lenger en personlig historie om egne unger. Man begrenser vitsingen til det helt trygge.

Hva skjer med deg når du vet at alt du sier, alt du kanskje snubler i av ledninger eller ord, går rett ut på nett og blir liggende der?

Plutselig er du et meme. Eller sitert et sted, twitret videre, på grunn av noe dumt du sa i kampens hete helt uten sammenheng.

Det har pågått et digitalt skifte under pandemien.

Og spørsmål fra sal er stort sett vekk når man strømmer. Det er personvernhensyn å ta. Det var greit å strømme så lenge det ikke var noen i sal som stilte spørsmål uansett, slik det var under pandemiens tidlige fase og det eneste publikummet var hen som filmet.

Men nå som salene – forhåpentlig – fylles igjen og spenningsmomentet «spørsmål fra sal» kan gjenopptas: Hva gjør vi med all filmingen da? Men møtene? Fra salene kan det komme mye rart, også navn og hendelser som ikke har noe på Facebook live å gjøre.

Strømmingen var under pandemien en velsignelse for både utøvere og publikum, her vi satt isolerte fra hverandre, alene, hver for oss. Det var ikke optimalt, men det var noe. Om det ikke var mingling, så var det i alle fall læring. Om vi ikke kom oss ut, kom det noe nytt inn.

For mange som ellers bor langt fra der slikt arrangeres, var det plutselig like kort til Litteraturhuset i Oslo, eller et bibliotek i Stavanger som det var for folk i samme by. Det var et pluss. Alle arrangementer har via nett blitt tilgjengelige for alle dem som faktisk ikke kommer seg ut, eller sliter med å komme seg ut. Bevegelseshemmede, eldre, folk med sosial angst, folk som er for unge til å henge lenge ute.

Folk er slett ikke på vei tilbake, enda, selv om viruset synes å være det.

Det er også positivt at hele verden potensielt kan se akkurat ditt foredrag på youtube, og at særlig dem som bor langt unna og umulig kan komme seg til byen der debatten skjer.

Alt det er bra. Noe av det må vi ta vare på, så klart.

Men likevel, i det store og hele:

Det har pågått et digitalt skifte under pandemien. Vi har vennet oss til at det meste serveres oss på en skjerm. Er det et sceneskifte, ikke bare på scenen, men blant publikum, vi kan komme til å slite med i stund? Vil vi lære – igjen – å komme oss opp av sofaen for å se en debatt eller lansering av en bok?

Kinoene sliter med publikumstall. Mange bibliotek fyller ikke engang opp de få, men tillate, plassene under boksamtaler. Idretten klager over lave besøkstall, etter forsiktig gjenåpning. Vi trodde folk ville strømme til, men kan det være at folk heller foretrekker at det strømmes hjem?

Det er i så fall en blek og enda mer ensom fremtid for alle, om vi ikke skal fylle verken Jordal Amfi eller litteraturhusene igjen.

Folk er slett ikke på vei tilbake, enda, selv om viruset synes å være det.

Vi får håpe det er en overgangsfase. Men mulig fasen må ha hjelp, og at den hjelpen vi kan gi er å slå av kameraene.

Kanskje er løsningen å ta betalt for strømming?

Teknologien har kommet for å bli, og det finnes garantert scenesteder som nå føler seg forpliktet til å benytte det fortsatt nyervervede utstyret for strømming. Men det kommer med en pris, og bare tiden vil vise hva den prisen er. Den kan være konkret, som i tapte inntekter for et litteraturhus eller et utested. Men det kan også være en pris vi ender opp med å betale alle sammen på sikt, der vi mister fellesskapet, latteren, det spontane, å møte andre, komme i småprat, mingle, følelsen av et stappfullt rom og forventning.

Vi kan ikke fortsette å strømme alt mulig gratis og med det bidra til at noen utvikler alle arrangementers Spotify, der de eneste som tjener på at vi bjudar på over internett, er de digitale aktørene som er mellomleddet, mens forfattere og litteraturhus og servitører og utesteder taper.

Kanskje er løsningen å ta betalt for strømming? Kanskje er løsningen å være svært selektiv med strømming?

Jeg håper i alle fall at jeg en gang kan si: «Var du ikke der?» og få et skuffet «nei» tilbake. Fordi vi som var der, vi eier øyeblikket for alltid, og vi vil ha mer.