På historiens slagmark

«Russere og ukrainere er ett folk – en enkelt helhet», skrev Vladimir Putin i essayet On the Historical Unity of Russians and Ukrainians publisert på Kremls hjemmesider i juli i fjor.

«For bedre å forstå nåtiden og se inn i fremtiden, må vi se til historien», skrev han i sin tolkning av russisk og ukrainsk historie. Han viste til hvordan russere, ukrainere og hviterussere alle er etterkommere etter det vi på norsk kjenner som Kievriket, eller Kiev-Rus. Fra den gammelnorske sagalitteraturen kjent som Gardarike.

Putin misbruker historien for å underbygge sin egen nasjonalisme.

De tre nasjonene er bundet sammen av det gammel-russiske språket, den ortodokse troen og de spirituelle valgene som storfyrsten Vladimir den hellige tok da han innførte kristendommen i Kievriket rundt år 1000, hevdet Putin, og det «bestemmer i stor grad vårt slektskap i dag,» skrev han.

Putin parafraserte Oleg av Novogrod, den angivelige svenske vikingkongen, på at Kiev, byen Putin nå forsøker å jevne med jorden, er alle russiske byers mor. I en kommentar i Time Magazine omtaler historikeren Tarik Cyril Amar Putins forhold til russisk-ukrainsk historie som en russisk-nasjonalistisk karikatur og hans ideer om nyere verdenshistorie som en eneste lang klagesang. Putin misbruker historien for å underbygge sin egen nasjonalisme.

Historien kan brukes til å forstå fortiden, men den kan også misbrukes til å skape et annet bilde – et bilde som passer bedre til politiske mål. Det er det Vladimir Putin gjør. Kort sagt, den jus-utdannede tidligere KGB-agenten bruker historien for å rettferdiggjøre sitt brutale angrep på nabolandet. Det er som om Norge skulle angripe Island og argumentert med Snorres kongesagaer.

Det er som om Norge skulle angripe Island og argumentert med Snorres kongesagaer.

Putin er imidlertid ikke alene om å tilpasse historien til sine politiske mål. Det har blitt gjort tidligere, med blodig utfall. La oss se litt bakover i tid.

Den 28. juni 1989 mottok den serbiske presidenten Slobodan Milosevic hyllesten fra hundretusenvis av serbere på Kosovosletten. Serbia var da en del av en jugoslavisk stat i oppløsning. Det var 600-årsdagen for slaget mellom en armé bestående av serbere, bosniere og albanere på den ene siden mot Det osmanske riket på den andre. Slaget endte med at Serbia ble redusert til en vasallstat under det ekspanderende osmanske riket.

Den nasjonalistiske myten ble utnyttet til fulle i en nennsomt koreografert opptreden av Serbias president.

Slaget på Kosovosletten hadde for lengst fått et mytologisk skjær, og spilte en viktig rolle for serbisk kulturell og historisk identitet. Den såkalte Kosovo-myten hevdet at Kosovo var serbernes hellige grunn, som serberne var knyttet til for evig og alltid. Slaget var et viktig referansepunkt for hvordan serbere tolket både fortid og samtid – også denne junidagen i 1989. Den nasjonalistiske myten ble utnyttet til fulle i en nennsomt koreografert opptreden av Serbias president.

Han bygde på et notat skrevet av en rekke akademikere ved Det serbiske vitenskapsakademiet i 1986, som hevdet at den jugoslaviske staten var en trussel for serbernes eksistens. Vitenskapsakademiets memorandum ønsket å fremheve serbernes rolle som frigjørere, ikke som okkupanter (som Kosovo-albanerne så det som). Milosevic skapte ikke Kosovo-myten, men han brukte den for å spille på serbisk nasjonalisme for å bygge opp sin maktposisjon i Serbia og utnyttet den til å fremme serbernes politiske krav.

Imidlertid er historien kun så riktig som menneskene som skriver den.

Historieskrivingen har alltid vært viktig i nasjonalismen. For å bygge identitet, fellesskap og en felles fortid. Samtidig skjer misbruk av historien gjerne i nasjonalismens navn. I skillet mellom de og oss. Kroneksempelet er nazistenes skriving av den nære historien i mellomkrigstiden. Der det ble skapt en alternativ historie, hvor jødene fikk skylden for Tysklands tap under 1. verdenskrig, at jødene hadde falt Tyskland i ryggen. Det var en falsk historieskriving, som nesten helt lykkes med formålet. Nemlig å fjerne jødene fra det europeiske kontinentet.

Vi skriver historie ut fra spor fra fortiden, eller som den norske historikeren Sivert Langholm skrev i sin innføringsbok i historiefaget, Historisk rekonstruksjon og begrunnelse, fra 1973: «Fordi fortiden er forgangen, må den som søker historisk kunnskap, prøve å rekonstruere fortiden, vi må prøve å slutte oss til hvordan fortiden har vært. All historisk vitenskap består i forsøk på slike slutninger.»

Det gjelder fortsatt. Siden fortiden ikke er identisk med innholdet i historiebøkene, består rekonstruksjoner av mer eller mindre sikre observasjoner. Noen ganger tillagt forfatterens tolkninger.

Vi tenker på historien som en faktisk dokumentasjon av fortiden. Imidlertid er historien kun så riktig som menneskene som skriver den. Det er kanskje også historiefagets utfordring. Som Langholm skrev i sin bok fra 1973: Fortiden er ikke «identisk med innholdet i historiebøkene» og vår kunnskap om fortiden foreligger ikke i form av noe ferdigdannet og uproblematisk, som historikeren bare kan sette seg ned og skrive av.

Historieskrivingen har alltid vært viktig i nasjonalismen.

Den må tolkes og det er i denne tolkningen Putin har funnet sitt spillerom. Et spillerom som grenser mot det kontrafaktiske. I rapporten Falsification of history as a tool of influence, skrevet på oppdrag for NATO i 2020, siterer forfatterne den britiske historikeren Keir Giles som hevder at «dagens russiske lederskap har makten til å redefinere fortiden vilkårlig.» Russland ønsker å forsikre seg om at dets historiske narrativ ikke utfordres, skriver forfatterne av studien. Det russiske lederskapets virkelighetsoppfatning tåler imidlertid ikke en granskning fordi den er basert på «fiksjon, forvrenging eller utelukkelse».

Putins egen versjon av Ukrainas historie ble gjentatt i en tale få dager før angrepet på landet 24. februar i år. Ideen om Ukraina som en egen stat var fiksjon, mente han, og utbroderte sin egen fiksjon. Da ble det tydelig for alle og enhver at han misbrukte historien til å passe til sine egne mål.

Putins essay, nazistenes jødiske konspirasjon og Milosevic’ Kosovo-myte er bare tre av mange eksempler på at historien kan brukes og misbrukes som et propaganda-verktøy for å nå politiske mål, uavhengig av om fremstillingen er sann eller ikke. Det er en farlig vei å gå, og vi ser resultatet av det i dag.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 14/3-22.)