På sporet av en fortapt samtid

Nylig bestemte en kompisgjeng seg for å lese om igjen Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid». Prosjektet ble sparket i gang av en diskusjon om hvilken oversettelse som var best av Anne-Lisa Amadous opprinnelige, påbegynt på 1960-tallet, eller «den nennsom språklig bearbeidede» utgaven til Karin Gundersen fra 2010-tallet. For å svare på det spørsmålet, må man jo lese alle de 3000 sidene.

Stadig færre foreldre leser høyt for barna sine.

Denne kompisgjengen tilhører en utrydningstruet art: Folk som frivillig og lystbetont leser litterære klassikere. Som ikke bare har hyller fulle av kanoniserte forfattere, men også like mange bøker om bøkene; biografier, monografier, samlede brev, etc. Brorparten anskaffet i fornuftens gullalder, det vil si tidlig 1990-tallet. Det var tider, det! Da sparket bokklubben i gang en kåring av de 100 beste skjønnlitterære bøkene («Århundrets bibliotek») og litteraturkritikeren Harald Bloom initierte en omfattende kulturdebatt med storverket «Vestens litterære kanon», der han bombastisk fastslo med buldrende røst at hans utvalg på 26 forfatterskap var best i test. Ville noe tilsvarende vært mulig i dag? Neppe.

Når var det det butta? Er det på grunn av alle de rastløse gutta?

Hans pessimistiske spådom er at litteratur er i ferd med å bli en hobby for de få utvalgte.

På et eller annet tidspunkt bestemte universitetene i Norge at ungdommen nå til dags ikke har forstand, konsentrasjonsevne eller utholdenhet til å lese bøker fra gamle dager. Derfor leser ikke litteraturstudentene i Oslo lenger hele Goethes «Faust» eller Fjodor Dostojevskijs «Forbrytelse og straff». De får utdrag. Dostojevskij-klassikeren ble kuttet ned til omtrent halvparten i 2020. Angivelig fordi elevene klagde på at romanen var for tjukk. Når ble det en professors oppgave å sy soveputer under de svette studentenes armhuler?

Ny forskning, først omtalt i nettavisa Khrono, har avdekket at flere studenter sliter med å lese pensum selv etter at de har tatt en bachelorgrad. Lesekondisen er for dårlig, fordi det trenes for lite. Stadig færre foreldre leser høyt for barna sine og andelen boklesere i befolkningen synker gradvis, ifølge Leserundersøkelsen fra 2024. Lydbøker er blitt mer populært, men det er et tveegget sverd, for du blir jo ikke bedre til å lese av å lytte.

For ei uke siden hadde Dagsavisen et suverent intervju med den amerikanske kritikeren James Wood. Hans pessimistiske spådom er at litteratur er i ferd med å bli en hobby for de få utvalgte. Han har nok rett, dessverre. Ifølge Deichman-bibliotekene i Oslo er det rundt 200 mennesker i året som låner en av Marcel Prousts bøker. Ernest Hemingway har et omfattende forfatterskap og skriver særdeles enkle setninger. Rundt 500 i året låner hans romaner. Kafkas «Prosessen», som ble kåret til århundrets viktigste bok på 1990-tallet, er blitt lånt ut i overkant av tusen ganger siden 2019. I fjor var det flere som døde av overdose enn som lånte en roman av Marguerite Duras. Sånn for å sette det i perspektiv.

Å lese de litterære klassikerne kan gi ankerfeste i en urolig tid dominert av øyeblikkets tyranni.

Wood underviser på prestisjetunge Harvard-universitetet, og ei heller der er studentene i stand til å takle lange setninger. «Selv litteraturstudentene leser knapt bøker!», kan han fortelle.  Favorittbøkene til mange av Woods studenter er, ifølge ham selv, Harry Potter. Altså en barne- og ungdomsbok. Velkommen til analfabetismens vidunderlige verden.

Ray Bradbury, som for øvrig er opphavsmannen til sitatet i ingressen, beskriver i romanen «Fahrenheit 451» (1953) et fremtidig amerikansk samfunn der bøker forbys og brennes. Ærlig talt – ville noen brydd seg i dag? For å oppnå tilsvarende sjokkeffekt i 2025 må du sette fyr på en pall fylt med iPhone 17.

Det er urovekkende at selv litteraturstudenter ikke er interessert i litteratur, men det er noe mer enn leseevnen som går tapt på veien. Livet leves forlengs, men forstås baklengs, for nennsomt å omskrive en dansk grubler. Det betyr at du kan gå inn på Facebook for å finne ut hva slags arrangementer du skal på neste uke, men det er ikke der du lærer deg å forstå sammenhenger, samle livserfaring og bygge klokskap.

De gir deg puslespill-biter til å se mer av det store bildet.

I boka «Hvordan tenke langsiktig – i en kortsiktig verden» anbefaler filosof Roman Krznaric at du regelmessig går ut i skogen og kjenner på et eldgammelt tre for å dyrke følelsen av å være del av en større verden. Proust kan ha den samme effekten. De 12 bindene handler tross alt om hvordan fortiden og samtiden sømløst veves inn i hverandre. Å lese de litterære klassikerne kan gi ankerfeste i en urolig tid dominert av øyeblikkets tyranni. De gir deg puslespill-biter til å se mer av det store bildet. Du utvikler robuste røtter og florlette føtter – kanskje til og med vinger. En papirbok er for hjernen det en SATS-økt er for sommerkroppen og middelhavsdietten er for helsa. Godt og sunt, året rundt.

Sosiale medier er det motsatte. Instagram, TikTok og Snapchat er ultraprosesserte dopamin-steroider som forvandler hjernecellene dine til syntetisk gelé. Skjerm og sosiale medier gjør deg rastløs, aggressiv og selvsentrert, en god papirbok gjør deg mindre stressa og mer empatisk.

En hyggelig bonus er at du samtidig lærer å lese mellom linjene. Det er tross alt der alt det pikante foregår.

(Også publisert i Dagsavisen, 20/9-2025.)