Paradigmeskifte i Amerika

Det har vært noen dårlige år for oss som er opptatt av amerikansk politikk og effekten den har på verden. Etter at den første beruselsen ga seg, møtte Obama-administrasjonen en republikansk kongress totalt uvillig til å samarbeide. Og, kan vi si i ettertid, for lite politisk mot fra demokratisk hold til å ta nødvendige og mer progressive grep på flere viktige områder. Både i møte med finanskrisen og i utenrikspolitikken.

Etter Obama kom fire år hvor verdens offentlighet på underlig vis var fanget inni Donald Trumps hode. Mye av den destruktive støyen er heldigvis borte nå.

En gigantisk krisepakke målrettet mot vanlige folk som kommer til å bli stående igjen som en sentral del av fortellingen om Biden som president – slik fagforeningsknusingen under Reagan ble det.

Gjennom et langt politisk liv har Joe Biden plassert seg i midten av det Demokratiske partiet, og mange har spurt seg hvilken økonomisk politikk som kommer til å stå igjen etter Biden. Hvor står Biden og Demokratene i dag?

Svaret fikk vi denne uken: En gigantisk krisepakke målrettet mot vanlige folk som kommer til å bli stående igjen som en sentral del av fortellingen om Biden som president – slik fagforeningsknusingen under Reagan ble det.

Vedtaket etterlater ingen tvil. Demokratene er vanlige folks parti, mens Republikanerne fortsatt er i glideflukt mot det stadig mer ekstreme.

 

Hvorfor denne krisepakken er viktig

Denne krisepakken, som er på svimlende to billioner dollar, er særlig målrettet mot helt vanlige arbeidsfolk og familier i USA. Gjennom arbeidsledighetstrygd, helsehjelp, boligstøtte og kontantutbetalinger av ulike slag, legger krisepakken all tyngde bak en krisepolitikk som skaper nye arbeidsplasser gjennom å gi kjøpekraft til de som har størst behov.

Kontrasten til Donald Trumps Tax Cuts and Jobs Act kunne ikke vært større

Dette er hva økonomene gjerne kaller demand-side economics. Innsikten fra gamle John Maynard Keynes ligger i bunn her: Det er de som har minst penger som sender mest tilbake i økonomien gjennom sitt nødvendige forbruk, mens de rikeste heller sparer pengene. Kontrasten til Donald Trumps Tax Cuts and Jobs Act kunne ikke vært større. 60 prosent av pengene i den enorme skattepakken fra 2017 gikk til de 20 prosent rikeste.

Den demokratiske senatoren Michael Bennet sier det sterkt og klart om Bidens nye krisepakke: «It is as far away as you can get from regressive, supply-side economics. This is progressive economics that puts money in the hands of working people who will spend that money».

Krisepakken er et uttrykk for et demokratisk parti som mer enn på lenge tenker som de nordiske sosialdemokratene om retningen for den økonomiske politikken.

Biden-administrasjonen og den amerikanske sentralbanken ser ut til å være enige om at risikoen ved å gjøre for lite er mindre enn risikoen ved å gjøre for my

Det er verdt å dvele ved størrelsen på denne pakken. 2 billioner dollar er mer enn ti norske statsbudsjett. Krisepakken er større enn alle rimelige anslag på hvor stort gap i den amerikanske økonomien som korona-krisen har skapt. Til sammenligning er den den europeiske krisepolitikken mer beskjeden enn hva krisen tilsier. Skal vi tro Robin Brooks ved tenketanken Institute of International Finance, vil Europa få en reprise av finanskrisens haltende gjenopphenting hvis vi ikke følger Bidens eksempel.

Finansmarkedene advarer mot at en så ambisiøs krisepolitikk kan skape inflasjon, men Biden-administrasjonen og den amerikanske sentralbanken ser ut til å være enige om at risikoen ved å gjøre for lite er mindre enn risikoen ved å gjøre for mye. USA lever fremdeles med sårene etter finanskrisen i 2008, hvor Obama gjennom krisepakkene den gangen bare klarte å redusere arbeidsledigheten med 1 prosent. Bidens krisepakke er langt større.

 

Minstelønn gjenstår

Mange hadde store forventninger til at krisepakken skulle inneholde en minstelønn på 15 dollar timen. Dette kom ikke, og det er en stor mangel i et land hvor fagforeningene ikke er sterke nok til å forhandle lønn gjennom sentrale tarifforhandlinger, som vi gjør i den nordiske modellen. Mange på venstresiden er nødvendigvis misfornøyde med denne mangelen ved krisepakken, med god grunn. USA er landet hvor såkalte «working poor» altså folk som jobber, men likevel er under fattigdomsgrensen alene utgjør syv millioner arbeidstagere. Ved siden av det langt større tallet på 38 millioner som er fattige og under fattigdomsgrensen, altså over tolv prosent av befolkningen.

Minstelønn ville fått utvikling og fordeling på et bedre spor i USA

Minstelønn er en god ide i et land som USA. Men vi kan huske på at det bare en den tredje beste måten å sikre en god lønnsdannelse på. Den første er kollektive forhandlinger i et land med høy fagforeningsgrad, av nordisk modell. Den nest beste er allmenngjøring av tariffavtaler. Lovfestet minstelønn kommer bare på en tredjeplass, og er da et resultat av at det som virkelig virker mangler. Men så klart, også minstelønn ville fått utvikling og fordeling på et bedre spor i USA. Den kampen gjenstår for de mest progressive kreftene.

 

En barnetrygd-revolusjon

Det er likevel grunn til å hevde at krisepakken er samfunnsomformende. Den knesetter en tenkning om at økonomisk vekst best skapes nedenfra, gjennom å øke etterspørselen. Og den er gigantisk av størrelse, så stor at den vil gi substansielt økt etterspørsel etter varer og tjenester på globalt nivå, skal vi tro økonomikommentatoren Adam Tooze. OECD anslår at den amerikanske krisepakken alene vil gi verdensøkonomien 1 prosentpoeng høyere vekst i år.

Forskere anslår at krisepakken vil halvere barnefattigdommen i USA, og redusere fattigdommen blant voksne med en firedel

Men det er en tredje årsak til at krisepakken er samfunnsomformende. Og det er innføringen av et program for barnetrygd. Med det nye vedtaket vil familier med to barn få mellom 6000 og 7200 dollar på konto fra det offentlige hvert år. Offisielt er dette et midlertidig krisetiltak, men mange forventer at ordningen blir permanent. Det er intet mindre enn en barnetrygdrevolusjon, og innfører det som må kalles en variant av borgerlønn i USA – slik vi har i Norge med den norske barnetrygden. Tiltaket er en viktig årsak til at forskere ved Columbia University anslår at krisepakken vil halvere barnefattigdommen i USA, og redusere fattigdommen blant voksne med en firedel. Tenk det!

Etter fire år med bråk, opptøyer, vold og absurd politisk teater fra Donald Trump, har får vi endelig en substansiell politikk som inspirerer fra Washington. Chris Giles i Financial Times kaller det «the most radical departure from prevailing policies since Ronald Reagan’s free market reforms 40 years ago».

Vi andre kan ganske enkelt kalle det godt nytt fra Washington.