Mødre til funksjonshemmede barn må ofre helse og karrieremuligheter for å ta seg av barna og organisere hjelpen.
«Ganske ofte tar jeg meg selv i å lure på om det egentlig er meningen at man skal kombinere arbeidsliv med omsorg for barn med funksjonshindringer», skrev jeg for ett år siden. Nå har jeg svaret: Nei. Det er ikke meningen.
Et par uker etter at jeg skrev om pårørende som blir syke av omsorgsarbeid, ble jeg selv sykmeldt. Teksten var på mange måter et varsel om det som skulle skje.
«En regnværsdag i slutten av mai, jeg sitter i bilen og prøver å trekke pusten dypt, men det kommer bare overflatiske hikst. Jeg griner mer i tiden før sommer- og juleferien», skrev jeg. Det var mye fortvilelse i den teksten. Da jeg så tilbake, skjønte jeg jo at det ikke er helt vanlig – og i hvert fall ikke sunt – å gråte i bilen etter barnehagelevering fordi livet var så fullt av viktige avtaler at jeg ikke visste hvor mye lenger jeg kom til å orke.
Så møtte jeg en lege som sa: «Jeg ser at du ikke har det bra. Du trenger en sykmelding.»
Fikk ikke til likestillingen. Fikk ikke til arbeidslinja.
Resten er historie. Sykmeldt ble jeg, men alltid med mål om å komme «sterkere tilbake», som jeg stadig vekk skrev i små statusoppdateringer til sjefen og kollegaene mine.
Nå er jeg tilbake. Fra og med 1. juni er jeg hundre prosent friskmeldt. Men jeg er samtidig helt ute av stand til å jobbe hundre prosent. Avgjørelsen om å ta en ulønnet fridag i uka, var både veldig lett og veldig vanskelig.
Lett, fordi jeg innså at jeg trenger den fridagen. Hvis ikke, hadde jeg med høy sannsynlighet gått på en smell igjen, før eller siden.
Vanskelig, fordi det føles som et nederlag. Jeg fikk det ikke til. Fikk ikke til, i 2025, å være mor og kvinne med full jobb og full pakke. Fikk ikke til likestillingen. Fikk ikke til arbeidslinja.
Jeg tror nesten helsevesenet hadde fått sjokk hvis de hadde visst hvor mye bedre Far er enn Mor i vår familie.
Det er mange grunner til at jeg har valgt å redusere arbeidstiden. Noen er for personlige til å nevne her. Men noen handler også om velferdssamfunnet, om ulike forventninger til menn og kvinner (fortsatt! I 2025!), og om rent praktiske ting – lønn, for eksempel.
Det handler ikke om hvem som er mest skikket til å gjøre den administrative pårørendejobben.
For der er mannen min mye bedre enn meg. Han svarer stort sett alltid på telefonen, er vennlig men streng hvis han må, han er en sånn som ordner opp i ting.
Likevel er det alltid Mor som kontaktes. En tilfeldig dag ble Mor avbrutt sju ganger, mens Far fikk én henvendelse. Som om Mor kan og vet bedre enn Far.
Jeg tror nesten helsevesenet hadde fått sjokk hvis de hadde visst hvor mye bedre Far er enn Mor i vår familie.
Det er et paradoks at vi i et land som er i verdenstoppen når det gjelder likestilling og deltakelse i arbeidslivet faller så pladask ned i tradisjonelle kjønnsroller når vi får syke eller funksjonshemmede barn.
I fjor fastslo en studie at mødre med funksjonshemmede barn jobber mindre, er mer sykmeldt og ofte slutter å jobbe. Det finnes etter hvert mange undersøkelser som viser det samme. Mens fedres helse og arbeidslivstilknytning i ingen eller mindre grad blir påvirket av å ha et funksjonshemmet barn.
Kaja Larsen Østerud, en av forskerne, forteller at mødrene de fulgte i studien påtok seg enormt mye arbeid, som krevde mye av dem. De brukte mye tid på å følge opp barna og tjenestene rundt, og dette hadde altså konsekvenser for deres helse og arbeidsdeltakelse. Det kognitive tankearbeidet, som defineres som det tredje skiftet – jeg kaller det for det fjerde skiftet i denne sammenhengen – var intensivert.
Det er et paradoks at vi i et land som er i verdenstoppen når det gjelder likestilling og deltakelse i arbeidslivet faller så pladask ned i tradisjonelle kjønnsroller når vi får syke eller funksjonshemmede barn. Østerud peker på to mulige forklaringer på hvordan det blir sånn – og de to henger sannsynligvis sammen:
Fortsatt er det slik at menn tjener mer enn kvinner. Det gir derfor mening for familieøkonomien at det er kvinnene som reduserer arbeidstiden.
I tillegg spiller altså kjønnsroller og ulike forventninger til menn og kvinner en rolle. Kvinner er sosialisert til å ta på seg den type ansvar som omsorg for hjelpetrengende barn er, påpeker Østerud.
Tidligere var det helt vanlig at mødrene sluttet å jobbe når de fikk syke eller funksjonshemmede barn.
Hun forteller også – lik min egen erfaring – at det var mødrene som ble kontaktet av hjelpeapparatet. Mor blir kontaktpersonen som alt og alle roterer rundt.
Og selv om valget om å jobbe mindre, er mitt, henger det sammen med strukturer og forventninger i samfunnet. Det er pårørendelinja: Mødre til funksjonshemmede barn må ofre fritid, helse og karrieremuligheter for å ta seg av barna og organisere hjelpen.
Denne linja er eldre enn arbeidslinja, og kommer altså i konflikt med den. Tidligere var det helt vanlig at mødrene sluttet å jobbe når de fikk syke eller funksjonshemmede barn. Og den forventningen ligger innebygd i velferdssystemet vårt. Den ligger der når foreldrene får beskjed om at de ikke kan få så mye avlastning som de trenger – for ingen kan få alt de ber om. Den ligger der når kommuner legger opp til langvarige og utmattende klagerunder for å få på plass helt nødvendig hjelp. Den ligger der når hjelpeapparatet mye, mye oftere ringer Mor enn Far. Den ligger der når det forventes at Mor skal stille opp, alltid – og det motsatte forventes av Far.
Så, nei. Det er ikke meningen å kombinere pårørendejobben med full arbeidstid. Skal det faktisk være mulig, må systemene rundt familiene først og fremst bli mindre tungvinte, slik at arbeidet med å organisere hjelpen blir langt mindre krevende. Og vi må fordele omsorgsansvaret bedre mellom menn og kvinner. Det er helt nødvendig. For likestillinga. For familiene. For helsa. For samfunnet og velferdsstaten.
Kommentarer