Hva partilederdebatten bør handle om

I dag skulle benkeradene vært fulle i Arendal etter en ukes demokratifestival. Vi skulle kanskje lest noen surmagede innlegg om hvor elitistisk det er at 75 000 mennesker møtes i en liten sørlandsby for å debattere samfunnet vårt i sin forunderlige bredde. Vi skulle sett høydepunktet, partilederdebatten.

Slik blir det som kjent ikke.

Fredrik Solvang skal riktignok grille politikerne i Arendal kultur- og rådhus, men det blir foran en skrint befolket sal. Han har allerede varslet på Facebook at debatten skal handle om «hvor vellykket den norske koronastrategien har vært egentlig?» Debatten handler altså om det vi nå ser blir høstens, og kanskje vinteren og vårens store tema. For som Halvor Finess Tretvold har skrevet bra om, dette kan vare lenge.

Det er med andre ord bra vi får en litt skarpere politisk debatt om korona og hvordan vi møter viruset.

I den umiddelbare krisen har det vært bra med enighet.

I den umiddelbare krisen har det vært bra med enighet. Nå kan det være på tide at opposisjonen tar av seg silkehanskene og får frem de politiske forskjellene. Når korona varer lenge, går koronapolitikk fra krisehåndtering til samfunnshåndtering. Da bør debatten handle om mer en 1-metersregel, festing og testkapasitet.

I Tankesmien Agenda har vi i lang tid jobbet med hvordan beredskap og sikkerhet henger tett sammen med hva slags samfunnsmodell vi velger. Kort oppsummert gir et samfunn med høy tillit og små forskjeller bedre motstandskraft mot alle slags kriser, også korona. Det som også blir tydeligere og tydeligere, er at forskjellene mellom det vi litt bredt kan kalle høyre- og venstresiden i politikken blir stadig synligere jo lengre ut i koronakrisen vi kommer.

Når korona varer lenge, går koronapolitikk fra krisehåndtering til samfunnshåndtering

Siden Solvang inviterte til innspill: Her er noen punktet debatten kan handle om, hvor regjeringens politikk ikke har truffet, og bør utfordres:

1. Mange offentlige institusjoner hadde en trang økonomi før krisen, som følge av mangeårige flate kutt som Erna Solbergs regjering har gjennomført. Folkehelseinstituttet og NAV kunne stått sterkere om deres budsjetter og digitaliseringsprosesser i større grad hadde vært gjenstand for prioriteringer og langsiktige effektiviseringsplaner. Dessuten står mange nå enda svakere etter krisen, som følge av ekstraordinære kostnader til smittevern og tilpassede tjenester. Vil regjeringene videre føre sin politikk med flate kutt? Vil de doble kuttene, slik representanter for regjeringspartiet Høyre tar til orde for? Eller vil man tvert imot bruke styrkene i offentlig sektor til å få oss ut av krisen?

2. Vi opplevde svikt i forsyning av kritiske medisiner og smittevernsutstyr, til tross for at dette var svakheter vi kjente til. Dette henger sammen med oppstykking av ansvar, just-in-time leveranser og at et kommersielt og globalt legemiddelmarked gjør oss sårbare. Dette er alt sammen små deler av den store sårbarheten som ble pekt på av 22.juli-kommisjonen. «Ressursene som ikke fant hverandre.» Hvordan har regjeringens beredskapsarbeid blitt påvirket av ekstreme ustabiliteten i politisk lederskap for Justis- og beredskapsdepartementet? Vi har hatt åtte statsråder på åtte år. Er det den beste måten å bygge et trygt samfunn med god beredskap?

3. Krisepakkene hadde dårlig fordelingsprofil. Regjeringens forslag ble gjort mer sosialt rettferdige gjennom behandling i Stortinget. Likevel tyder mye på krisen har bidratt til å øke forskjellene i Norge, forskjeller som allerede hadde vokst seg alt for store. Som Hannah Gitmark og Sigrun Aasland har skrevet om tidligere: Krisen rammer skjevt. Hva er politikernes svar for å møte dette?

4. For sterke insentiver for permittering gjorde at for mange ble tatt ut av arbeid. Dette rammet særlig de som tjente minst fra før. Burde ikke permitteringer raskere vært supplert med kompetansetiltak og lønnstilskudd for de delene av økonomien der det var mulig å opprettholde noe aktivitet? Hvorfor i all verden sørget ikke kulturministeren for at de store kulturinstitusjonene kunne opprettholde aktivitet, fremfor å flytte kunstnere og kulturarbeidere over på en annen del av statsbudsjettet, nemlig til NAV? Store forsinkelser i NAVs utbetalinger skapte også svære problemer. Regelverket for feriepenger, som ikke krever avsetning på egen konto, viste seg for svakt. Dette er et politisk ansvar. Hvordan vil ansvarlig statsråd og statsminister møte dette framover?

5. I land uten sikkerhetsnett og velferdsstat rammer kriser mye hardere. Ifølge The New York Times sto for eksempel 32 millioner amerikanere uten sykelønn i begynnelsen av pandemien. Når folk går på jobb selv om de ikke føler seg friske, fordi de ikke har råd til å la være, sprer smitten seg seg raskere. Det er svært interessant å merke seg at man i Sverige opphevet reglene om karensdag på grunn av korona-utbruddet, og begynte å utbetale sykelønn fra første dag, fordi man ville bidra til at syke holdt seg hjemme fra arbeidsplassen. Vil vi nå en gang for alle legge bort ideen om kutt i sykelønn som rammer de ansatte?

 

Sist, men ikke minst: Dette handler om samfunnsmodell. Den blir ikke laget av et enkelt politikkområde, men om de politiske beslutningene over tid fører til slike ting som større eller mindre forskjeller og mer eller mindre tillit mellom mennesker. Vi vet etter hvert ganske mye om hva som skal til. En sterk offentlig sektor, solid velferd for innbyggerne og bosetning i hele landet gir best grunnlag for å møte fremtidens kriser. Derfor vil de politiske valgene i årene fremover være svært viktige, både for hvordan vi kommer og ut av denne krisen og hvordan vi møter den neste.

Dette handler om samfunnsmodell.

Partiene som nå er i opposisjon, med unntak av FrP som er grunnlaget for regjeringens parlamentariske flertall, representerer alle på sine litt ulike vis en helt annen visjon for samfunnet vårt enn Solberg-regjeringen. La oss håper dette kommer frem i partilederdebatten.